Kvinner føder barn, men nå virker det som om helsepersonell har tatt over fødingen for oss. Vi kan visst ikke dette. Enten er vi for feite eller for gamle.
Helsevesenet har tatt en rekke valg og avgjørelser, uten å lytte til oss.
Nylig var jeg med på en fødsel som varte i 22 timer. Fødekvinnen var 43 år: en av dem som tydeligvis ikke kan føde og trenger hjelp fra sykehuset. For to dager siden var hun på svangerskapskontroll i uke 38, to uker før termin, og jeg skulle starte beredskap samme dag som hennes doula – fødselshjelper.
Etter kontrollen ringte hun meg oppløst i tårer. En overlege hadde tatt fingrene oppi henne og røsket rundt. Hun blødde, var redd og følte seg utsatt for et overgrep. En telefon til sykehuset bekreftet at legen hadde utført en hinneløsning (stripping).
Det kan potensielt sette i gang fødselen, selv om kroppen nødvendigvis ikke er klar.
[ Hva vil dere ha, en fødefabrikk? ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/TT7ESW6RTVE2RBAUYXQ47E66YY.jpg)
Fødekvinnen gråt i et døgn, og så startet fødselen. Hun var utslitt og redd. Hun ble ikke informert om inngrepet, og ble med det fratatt muligheten til å samtykke igangsettelsen av fødselen.
Vi har mistet det menneskelige i feltet der vi trenger det mest, der verken maskiner eller medisiner kan overta. Vi vil så gjerne kontrollere alt, men når det kommer til fødsel har vi ingen garantier – og noen ganger skjer ting vi ikke har svar på.
Det jeg ser og hører er at vi mangler omsorg, men omsorg gir ikke penger i kassa.
Øynene som før observerte kvinnen, ser nå mer på skjermen. Hendene som før holdt kvinnen, er nå på tastaturet. Hånden på magen, som holdt stetoskopet til øret, er byttet ut med en skalpelektrode: en spiralnål som blir skrudd inn i hodet til babyen. «Skalp» blir fremstilt som noe helt ufarlig.
Jeg har fremdeles ikke hørt noen forklare hva det faktisk er, eller informere om mulige komplikasjoner.
Jeg har i 25 år jobbet med å formilde visuell kunnskap rundt i hele verden om fødsel, som fødselsfotograf og doula. Bilder ingen hadde sett før, var plutselig tilgjengelig overalt. Jeg har, som én av få i verden, et løyve til å dele slike bilder siden de blir sett på som folkeopplysning.
Mysteriet rundt det ukjente skapte mye frykt. Fotografiene mine har vært med på å gjøre folk tryggere.
Da jeg startet som fødselsfotograf, ønsket jeg å vise bilder som gjorde kvinner trygge. Men de siste årene har jeg fotografert ting som ikke er greit også, og delt, fordi jeg mener at kvinner har krav på å ha en stemme i hva som skjer med oss i en fødsel.
Vi skal ha mulighet til å gi samtykke, vi har krav på informasjon for og imot alle inngrep. Jeg vil at familier skal få kunnskap til å ta egne valg ved fødsel. Noen vil kanskje føle en trygghet med skalpelektrode, og da er det riktig for den personen, men dette er vårt valg.
Jeg tok en gang bilde av en skalpelektrode som jeg delte på min IG, til stor forskrekkelse for mine 200.000 følgere. Fåtallet hadde fått kunnskap om hva en «skalp» var eller fått mulighet til å samtykke til bruk.
Det var bare blitt gjort som en prosedyre.
USA og flere land har gått hardt ut med induserte fødsler og keisersnitt for å prøve å få kontroll, men resultatet er ikke færre dødsfall. Faktisk viser det seg at medikaliseringen virker mot sin hensikt, med mer sykelighet og flere traumatiserte kvinner. Kunnskapen om normal fysiologisk fødsel ser ut til å bli glemt.
Jeg ser at kvinner kan føde hvis de bare får muligheten, men vi har mistet vår selvbestemmelsesrett, og hvis vi skriver fødebrev og forbereder oss, blir vi sett på som storforlangende.
Kvinner som føler seg sviktet av sykehuset, men som ønsker flere barn, forbereder seg ofte mer til neste fødsel. De vil ikke gjennom det samme som sist. Jo mer kunnskap man får om fødsel, jo mer blir man rådet til å føde på enheter med mer naturlig tilnærming til fødsel for friske gravide.
Jordmorstyrte avdelinger eller hjemmefødsel.
Norge skryter nemlig på seg en differensiert fødselsomsorg, men det stemmer ikke i praksis. Når ansvarlige myndigheter ikke engang ser viktigheten av å videreføre ABC-enheten ved Ullevål sykehus, som er moderskipet til jordmorstyrt avdeling – og som det er samlet inn 37.000 underskrifter for å bevare – ser vi at vi har tapt mot effektiviseringen, patriarkatet og pengene.
Tallet på uassisterte fødsler vil fortsette å øke om vi ikke stopper opp og tar det alvorlig.
Alle skal inn på sykehuset, inn på samlebåndet og komme seg hjem så fort som mulig. Hva som skjer etterpå, er ikke sykehuset sitt problem.
Vet dere hva som skjer rundt i verden, også i Norge?
Stadig flere kvinner velger å føde uassistert som resultat av manglende tilbud. De velger hovedsakelig hjemmefødsel, som ikke er en del av det offentlige fødetilbudet. Når de ikke får tak i hjemmejordmor, føler de det tryggere å føde hjemme alene. Tallet på uassisterte fødsler vil fortsette å øke om vi ikke stopper opp og tar det alvorlig.
Norge velger å la være å lytte til forskning.
Jordmødrene flykter fra sykehusene, valgene våre blir redusert. Kvinnene skriker i media at det er nok, men likevel blir vi ikke hørt. Nå må det snart komme en fornuftig voksen som tar kvinnehelse på alvor og styrker føde- og barseltilbudet i Norge!