Lyntoget vi nekter å bygge

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Vi snakker om høyhastighetstog i Norge som om det er en fjern fantasi. Som om fjell, vær og spredt bosetting gjør det til en umulighet – et slags nasjonalt særtrekk ikke å kunne bygge fremtidens infrastruktur. 

Professorer advarer om kostnader, tunneler og ulykker – som om Norge er det eneste landet i verden med fjell og vær. Tidligere NSB-sjefer har til og med skrytt av å forby sine ansatte å gå på kurs om høyhastighetstog. 

Det hele fremstår mer som et uttrykk for kulturell selvbegrensning enn teknisk realisme. Vi virker nesten desperate etter å finne én god grunn til å la være.

Vi sier det er for vanskelig. At landet vårt er for langt, for fjellrikt, for lite. Men Japan bygde høyhastighetstog gjennom jordskjelvsoner på 1960-tallet. Frankrike kutter flyruter og erstatter dem med tog. Kina bygget 40.000 kilometer høyhastighetsnett på 20 år. 

Og Norge? Vi utreder. Vi konkluderer. Og til slutt legger vi det nederst i en skuff og kaller det ansvarlighet. 

Vi sier det er for dyrt. Men er det egentlig det? Bygging av høyhastighetsbane til Bergen og Stavanger er blitt avfeid som urealistisk. Men ifølge Jernbaneverkets egne utredninger er kostnaden for Haukelibanen – en felles strekning fra Oslo via Telemark til både Bergen og Stavanger – anslått til mellom 168 og 262 milliarder kroner. 

Det høres mye ut, men det tilsvarer rundt 1 til 1,5 prosent av Oljefondet. 

Det er mindre enn hva vi allerede bruker på å oppgradere eksisterende motorveier. Vestkorridoren på E18 koster over én milliard per kilometer. Follobanen mellom Oslo og Ski kom på 37 milliarder – nesten 1,7 milliarder per kilometer. 

Støre sier nei til lyntog i Norge

Høyhastighetsbane til både Vestlandet og Sørlandet er ikke en vill idé. Det er en mulig fremtid vi hele tiden velger bort.

Vi sier det er for sent. At toget allerede er gått. Men vi flyr fortsatt som om oljealderen aldri skal ta slutt. Med 13 millioner innenlandsreiser i året er Norge i verdensklasse – europamester i innenriksfly. Det tilsvarer at 5 millioner nordmenn flyr like mye som 50 millioner EU-borgere til sammen. 

Samtidig snakker vi aldri om hva det koster å bygge ut flyplasser, holde liv i kortbanenettet eller være avhengig av fossil luftfart. Når oljen tar slutt – og det gjør den – vil vi trenge alternativer. 

Høyhastighetstog er ikke drømmeri – det er infrastruktur for et land som må tenke lenger enn neste budsjett. 

Hvis all trafikk fra de fem mest brukte flyrutene ut fra Oslo hadde gått over til tog med en gjennomsnittlig billettpris på 500 kroner, ville det gitt rundt 3,5 milliarder kroner i billettinntekter hvert år. Det er ikke bare mulig – det er også lønnsomt.

SV vil ha lyntog mellom de største byene: – Dette er framtida

Jeg skriver dette som en ubakt samfunnsøkonom. Fordi jeg har begynt å lure på om faget mitt, og flere med det, er blitt en forsvarsmekanisme for passivitet. Vi lærer å regne på risiko. Vi lærer å identifisere fallgruver. Men vi mister av syne at tall ikke bare skal rive ned. De skal bygge opp. 

Vi risikovurderer fremtiden ned til siste desimal, og glemmer samtidig de store tallene som allerede stirrer oss i ansiktet: CO₂-utslipp, sentralisering, boligpriser, nedlagte skoler. 

Høyhastighetstog er ikke en magisk løsning, men det er et konkret grep som kutter utslipp, knytter byer og regioner tettere sammen, reduserer presset i boligmarkedet og gjør det mulig å bo og jobbe på flere steder. 

Å bygge landet handler også om å binde det sammen. Vi lar det forvitre, samtidig som vi sier at det ikke er klokt å bygge.

Vi sier at det ikke er behov for høyhastighetstog. Men hvem spør vi? Toget tar i dag seks og en halv time mellom Oslo og Bergen. Med høyhastighetsbane vil det ta under to timer. 

Da konkurrerer toget med fly – fra sentrum til sentrum, uten innsjekk og sikkerhetskontroll. Det ville gitt oss et reelt alternativ til fly for første gang. 

Det virker som om vi har bestemt oss for at fremtiden må se ut som i dag – bare elektrisk. Samme avstander, samme infrastruktur, samme flaskehalser. Men elektrifisering alene forandrer ikke retning – bare drivstoff. 

Vi trenger ikke flere forlengelser av nåtiden. Vi trenger investeringer som trekker oss i en ny retning – som gjør fremtiden bedre, ikke bare mer av det samme.

Så hva er det egentlig vi sparer til? Vil vi vente med å bygge til landet flommes – eller investere i infrastruktur før det skjer?

– Det vi behøver i Norge er flere gardermobaner