«Karate Kid: Legends»: Formeltro fighting

Det er sannelig ikke verst for en filmserie å spenne over førti år. Da undertegnede så den første «The Karate Kid»-filmen (eller «Sannhetens øyeblikk», som den i sin tid het på norske kinoer) med store øyne som uskyldsren guttunge på åttitallet, var det vanskelig å forutsi at Ralph Macchio fortsatt kom til å spille den spinkle tenåringen Daniel LaRusso som 63-åring. Tilsvarende vrient å forestille seg at jeg fortsatt kom til å sitte i en kinosal og se ham gjøre det.

Macchio fikk et skikkelig comeback i den kritikerroste kabelserien «Cobra Kai», og ser overnaturlig ungdommelig ut til å bare være noen år unna pensjonsalderen. «Karate Kid: Legends» kombinerer effektivt flere løsrevne biter fra dette universet for å oppnå maksimal publikumsappell - med nostalgiske Gen X-referanser til den originale filmserien, kableserien «Cobra Kai» og vår alles Harald Zwarts avlegger fra 2010.

Det var lenge planer om en mer direkte oppfølger til den siste «The Karate Kid»-filmen, som dessverre endte opp på skraphaugen sammen med Hollywood-karrieren til Harald Zwart. Så isteden får vi en publikumsvennlig ungdomsfilm (med niårsgrense her hjemme), som unngår «wax on, wax off»- og lettere komiske tranespark, men ellers inkluderer alle de velkjente klisjeene man måtte forvente fra et tradisjonelt «Karate Kid»-kapittel.