---
5
KONSERT
Undergrunn
Øyafestivalen, Vindfruen
---
Heten lå klam og dirrende over Tøyenparken da Undergrunn gikk på scenen på Vindfruen som første gruppe ut fredag, allerede klokka 14.00. «Shit, er dere trøtte?», kommer det ikke særlig medfølende fra scenen, fra en gjeng som oser av energi og det man kanskje kan kalle lykke over folkehavet foran dem. Det er ikke så rart. Undergrunn trakk det største publikummet vi har sett på en tidlig åpningskonsert på øya, og de trakk trolig også det yngste. Undergrunn er med andre ord ikke bare det mest lovende hip hop-crewet i Norge akkurat nå, de viste oss også en flik av Øyafestivalens framtid. Ubeskjedent sier de det likegodt selv, i låta «Plastikk rap»: «Hvorfor må vi selv bevise at vi er selvbevisste?/Hvorfor må vi takke en fucker dagen vi vinner den prisen?/Hvorfor må jeg synge som Magdi før de tror på oss?/UG4L, norsk raps’ fremtid, på tide å tro på oss».
Og vi tror. Vi tror så svetten siler der i varmen hvor Undergrunn jobber skjorta av seg (bokstavelig talt) og trekker publikum opp på et nivå som man egentlig bare finner på de senere kveldskonsertene på Øya når det koker som mest. De er på hjemmebane, det vet det og braket de skaper høres helt sikkert veldig godt over Lille Tøyen hageby en dag som denne, UGs eget nabolag som de innlemmer i klikken på «UG4L». Nå kan vi bare spekulere i hvor kort tid det tar før de inntar Øyas hovedscene, eller vinner pris for årets låtskriver. Det tar i hvert fall ikke hele livet. Skal vi tippe allerede rundt neste sommer?
[ Anmeldelse: Nick Cave omfavnet hele Øya (+) ]
Undergrunn har holdt på siden de gikk på videregående i 2017, og består av den samme klikken på seks: Jon Ranes (Loverboy), Marcos Haugestad (Rikpappa), Gabriel Doria (Plaza), Jo Marstein (Marstein), Patrik Bakkeng (Fretex) og Sverre Gudmestad (Puz). De ble for alvor lagt merke til da de inntok den mørke og trange kjelleren til klubben Revolver under Bylarm i 2019. Der var det ikke plass til mer enn tre av dem i bredden, på Vindfruen har de god plass og bruker den godt.
Undergrunn er ikke bare energi, det er også en samkjøring mellom de seks på scenen som er formidabel, en kjemi som gjør konserten til en visuell opplevelse i den grad man kan si det om en naken svart boks med seks hoppende menn og en DJ bak bordet sitt. Og de leverer med en punch som er nådeløs, med en flyt og en veksling på vokalen, på rim og smarte linjer som imponerer, og man aner også en voldsom utvikling i låtmateriale og tekster.
Det bygger fortsatt på harde og tunge beats, om «trap»-rytmer, hopping og vokal freestyle, og rekken av bangere tar knapt slutt mens de lange versene gjøres med kontant eksplosivitet. «Doobie» er en voldsom utblåsning, og kanskje konsertens mest perfekte, hvor de leker seg rundt med ordrim og lunefulle meldinger. Men før det tar det virkelig av under «Hele min gjeng» og «Trapmobile», og med disse to låtene er vi ved kjernen av det hele.
Det handler om opphav, jenter, ting, luksus, god børst og store muskler, klikken og gjengen og om alt som er kult, klær, merker, dop og generell faenskap. At hele gjengen er barn av en utvidet kulturelite gjør dem ikke mindre kresne i måten de uttrykker seg på, og de er langt på vei i ferd med å sette dype spor etter seg i kulturlivet selv. I hvert fall den delen av det som handler om hip hop.
[ En særdeles livlig opptreden gjorde Girl in Red til en av de største stjernene på Øya 2022 (+) ]
«Vi er på hjemmebane, er det ikke på tide å smelle av den låta», lyder det fra scenen, og «den låta» trenger de ikke annonsere med navn før skrikene løfter seg over Øya. «Toppen av Oslo» er blitt byens nye sang, og Undergrunn er kongene av Oslo når de står på hovedstadens kanskje viktigste og største festival i sin klasse og framfører overdrivelsene og luksusdrømmene og får tusen til synge med på «Baby på toppen av Oslo skåler Chardonnay»-refrenget.
- Oslo vi elsker dere. Er det noen ladies her ute i kveld eller? Eller i dag, er det jo, roter Loverboy som introduksjon til «Medisin», en av de beste på årets utgivelse «Undergrunn», med en vanvittig morsom «over toppen»-tekst om sex, dop og damer som medisin, før det hele selvsagt ender i selvskudd.
Det drar seg mot slutten og det blir folksomt på scenen av folk som går Alexander McQueen-skoa av seg når «Kom og betal» fyres av med et leven uten like, særlig når Loverboy (Jon ranes) henger på seg gitaren og gjør en harvende solo uten annet mål og mening enn å holde drivet i gang. Det hele fortsetter inn i «Italia», sløyt, dandy og så chill at de ikke lar seg be to ganger om å gjenta den når de heies fram for å ta en låt til etter å ha bukket pent for Øya. UG, UG, UG, runger det over sletta på en dag som ikke kunne startet bedre.
Dagsavisen følger Øya. Les sakene her