Det er all grunn til å juble for Sondre Lerche og det norske musikkåret 2022. Dagsavisens anmelder Geir Rakvaag har valgt ut ti av de beste popalbumene i år. Mode Steinkjer har laget en tilsvarende liste. Den eneste regelen var at ingen av albumene kunne være med på begge listene. Tomannsjuryen vil gjerne beklage at veldig mange andre gode plater ikke kom med, og anbefaler å gå gjennom hele Nye Takter-året her
Sondre Lerche: «Avatars Of Love»
Etter at vinylplatene gjorde comeback har album som overskrider 50 minutter ofte blitt gitt ut på fire korte LP-sider, men denne gangen lekte vi ikke dobbeltalbum: Dette varte i nesten en og en halv time, og var uten unødvendigheter. Sondre Lerche hadde 14 nye sanger å synge. Ikke så mange i seg selv, men de fleste var over gjennomsnittlig lange (og innholdsrike). De to lengste, «Dead Of The Night» og «Avatars Of Love», var begge over ti minutter. Her var sanger som stakk dypt.
Åpningen med «Guarantee That I’d Be Loved» satte tonen for et album med arrangementer som var like fulle av følelser som sangene i seg selv. De var ofte både intime og nærgående. Jeg merket at jeg ikke vil vite hvor «personlige» de er, men heller høre dem med allmenn gyldighet i den evige konflikten om full frihet mot ansvarlig tilhørighet. 60 ganger hørte vi et «love» i disse tekstene. Er det et konseptalbum også? Nei, til det er kjærligheten et for alminnelig tema i popmusikken, men det sier likevel mye om hvor tankene gikk.
Lerche selv spilte for det meste med nylonstrenger på gitaren. Dette var aldri rock. «Avatars Of Love» var voksen popmusikk fra begynnelse til slutt. Et av de mest imponerende og gledelige albumene vi hadde hørt på en stund. En dobbel fornøyelse.
Madrugada: «Chimes At Midnight»
14 år var gått siden forrige album med Madrugada. At de rett og slett kalte dette «Madrugada» den gangen tolket vi som et ettertrykkelig punktum. Selv om vi også har lært oss at slike definitive avskjeder ikke finnes i musikklivet. På «Chimes At Midnight» var gruppa tilbake med en rekke sanger som kommer til å hevde seg sammen med de beste fra fortida. Bedre attest kan ikke et nytt album med et 25 år gammelt band få.
Lyden var stor og nærmest majestetisk, et ord det må være lov å ta i bruk i Madrugada-sammenheng. Troskapen til rocken var til å ta og føle på, men denne gangen handlet det om den mest følsomme delen av den. Dette kunne Roy Orbison og Elvis Presley ha sunget, eller Scott Walker i den mer publikumsvennlige delen av repertoaret sitt. Sanger om STORE romantiske følelser, som Sivert Høyems ruvende, rungende stemme er svært godt egnet å formidle. «Nobody Loves You Like I Do», sang han i den første vi fikk høre, og antydet hva det meste handlet om her. Vanligvis ville en hel time med sånt fort bli for mye, med så mange spor i samme stemningsleie, men nyansene kom fort fram. Madrugadas comeback var med dette så komplett som det var lov å håpe på, og enda litt til.
deLillos: «Evige dager»
Etter 19 studioalbum på 35 år er deLillos stadig i stand til å finne på noe nytt. På «Evige dager» hadde de valgt å binde alle sangene sammen med instrumentalpartier, slik at hver plateside gikk i ett, uten opphold i musikken. Dette påfunnet ga en herlig følelse av flyt, og skapte en ekstra følelse av spenning hver gang de gikk over i en ny sang. Alt dette var veldig gøy, og ga virkelig en ny dimensjon til opplevelsen av et album som en lang, samlende tanke. Eller en lang, rar reise som det het i hippietida.
De ni nye sangene kunne vært presentert på helt vanlig måte, som enda et album der deLillos viste at de beholder evnen til å fascinere innenfor sin egen ramme. Det overordnede inntrykket var igjen av melodiøs, harmonisk gitarrock, med alle detaljene som gruppa er så flinke til å få med. Men hele albumet suste sammenhengende av gårde mot nye, store horisonter.
Charlotte Dos Santos: «Morfo»
«Morfo» oppfylte alle krav til begrepet «det vanskelige andre albumet». Både fordi debuten «Cleo» var så flott i 2017, og fordi Charlotte Dos Santos brukte så lang tid på å komme fram til oppfølgeren at høye forventninger ble avløst av begynnende skepsis. Med et sånt utgangspunkt var hun tilbake så godt som det var lov å håpe på, endelig.
Sangene til Charlotte Dos Santos er soul, r&b, funk, jazz og mbp. Det siste er en forkortelse for música popular brasileira. Tropicalia som det også er blitt kalt, med et mer lettsindig eksotisk uttrykk. Et høydepunkt på albumet var «Filha Do Sol», en drøm av en sommerlig følelse, behagelig stemningsfull helt til trommene fra et brasiliansk bateria slo seg løs mot slutten. Musikk full av lys og varme, som også gjør nytte for seg i mørketida.
Charlotte Dos Santos har flere talenter. Først og fremst hører vi stemmen, som hadde gjort et album interessant om hun så bare sang de gamle standardlåtene fra jazzen enda en gang. Hun er imidlertid en fremragende låtskriver i tillegg. Sangene handler for det meste om personlige relasjoner – noen problematiske, men heldigvis også flere som høres euforisk glade ut. Den avsluttende «Aria 4 Arien» var en definerende demonstrasjon av stemmeprakten. Ikke er arie i vanlig opera-forstand, men en fullkommen tilstand av sang og musikk i perfekt harmoni.
Team Me: «Something In The Making»
12 år var gått siden starten for Marius Drogsås Hagens Team Me, 11 år siden det store gjennombruddet, og sju år siden de plutselig forsvant. Hagen fortsatte å lage musikk i andre sammenhenger, men for tre år siden bestemte han seg for å la det stå til igjen. Han tok kontakt med den gamle gjengen, som stilte opp, alle for én, til tross for det uventede avbruddet sist.
Tittelen «Something In The Making» kan oversettes til noe som er «under arbeid» på norsk. Dette høres likevel fullendt ut. Det timelange albumet kunne sikkert vært kortere, mer kompakt og konsist, men det ville tatt bort mange av de mest personlige tendensene i musikken. Stilmessig var Team Me lett gjenkjennelige i sin andre fase. Igjen fikk vi høre en rekke eksempler på Marius Drogsås Hagens suverene teft for gode melodier, med alt som skal til for å lage fin stemning: Store produksjonsnummer, fulle av flotte fantasier, entusiastiske barnaktige kor, rett og slett perfekt pop. Den lekende holdningen var beholdt, vi ble glade av å høre på dette, selv om utgangspunktet for sangene ikke alltid var så lett som det kunne høres ut på overflaten.
Silja Sol: «Bak skyene»
«Bak skyene» var Silja Sol Dyngelands femte album på åtte år, åtte år der hun også ofte har spilt tangenter på konsertene til Aurora. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt at hun fortjener å være popstjerne på egen hånd. Silja Sol gikk gjennom pandemien med opptil flere opprørende hendelser i privatlivet. Dette preget flere av sangene, kanskje mest «Vakre vene», som vi fortalte om da den kom på singel i vår. Mens hun ble nominert til Spellemannprisen i viseklassen for sitt første album har produksjonene blitt stadig større, stadig mer spenstig syntetisk pop. Denne gangen utført av Erlend Mokkelbost, som er en av de flinkeste her i landet til å få fram den mest fristende poplyden.
Silja Sol har også en egen evne til å få vanlige ord til å høres magiske ut som sangtekster, som når hun i «Tomme lommer» sang «kordan kan eg fylle di opp» og fikk det til å høres ut som stor rytmisk poesi. Dette er ellers en av de sjeldne Sol-sporene med mer enn bare ett ord i tittelen. På «Det vrir og vrenger seg» satte hun en klar personlig rekord med hele fem ord. Dette er et album som nådde nye høyder på mange måter, aller mest i den spreke diskolåten «Puls».
I Was A King: «Follow Me Home»
Innimellom alle deres andre aktiviteter fant Anne Lise Frøkedal og Frode Strømstad heldigvis tid til å være I Was A King også. «Follow Me Home» var det åttende albumet deres sammen, og vi ble gladelig med dem hjem en gang til. I Was A King kom som vanlig som en fest med gode sanger, fikse akkordskifter og leken produksjon. Denne gangen preget av at de to ville spille det meste selv, hjulpet av medprodusent Bård Ingebrigtsen, og måtte lære seg noen av instrumentene underveis.
Sangene var kreditert de to sammen. De byttet på å være hovedvokalist, men det var fint når stemmene deres smeltet sammen også. Av og til var I Was A King akustiske og folkelige, andre ganger skurrende alternative, men det hørtes alltid like bra ut. Et ekko av den mest klassiske gitarpopen som går gjennom tid og rom.
Folk & Røvere: «Etterpå»
Et av årets mest undervurderte underverker var Folk & Røveres comeback. Gruppa til Ulf «Ulph» Nygaard markerte et litt forsinket 25-årsjubileum med samlealbumet og tekstsamlingen «Inn og bombe Frøken Ur» tidlig i år. Det helt nye albumet «Etterpå» begynte visst med en plan om å framføre standardlåter fra den norske popsangboka. Noen av disse var fortsatt med, selvfølgelig helt forskjellige fra utgangspunktet: Gabrielles «Fem fine frøkner» med den flinke gatesangeren Berthina Kayembe og deLillos’ «Nei, ikke gjør det» med Anita Valderhaug, som også var hovedvokalist på albumet ellers.
«Karin K» hadde Karin Krogs stemme i et sløyt jazzkomp, dominert av Sjur Miljeteigs trompet, som gjorde seg godt i flere andre spor i tillegg. For dette var også et jazzalbum, med bassist Ole Kristian Wetten og trommeslager Elisabeth Nesset som sentrale medspillere. De sluttet med et skjønt nytt blikk på «Vi har ei tulle med øyne blå». Folk & Røvere skal i høyeste grad regnes med etter alle disse årene.
Röyksopp: «Profound Mysteries»
Röyksopps «Profound Mysteries» var årets mest omfattende musikkutgivelse. Ti låter kom i vår, ti i sommer, og enda ti til i høst. Ikke så verst fra en duo som i 2014 bedyret at de ikke kom til å lage flere album. Var dette ett album, tre album, eller et prosjekt? – Det er et skrin, sa de da jeg snakket med dem om dette. Skrinet med det rare i?
Röyksopp ble forgrunnsfigurer i den nye elektroniske popmusikken etter århundreskiftet. I dag er det ikke like meningsfylt å kalle musikken deres elektronika. Musikalsk er sporene svært varierte. Hvordan man nå hører på alt som er «Profound Mysteries» – det er mye forskjellig musikk, mange forskjellige stemninger. Et eklektisk potpurri i det soniske landskapet vårt, som de formulerte det selv, med ganske forskjellige låter, og flere gjestevokalister. En stor bonus med «Profound Mysteries» er at utgivelsene ga oss mulighet til å høre Susanne Sundfør synge igjen. Fem sanger til sammen på de tre volumene. Hun har ikke gitt ut så mye nytt selv de siste årene. Vi lar dette være et hint om et ønske for 2023.
Krissy Mary
Krissy Mary heter egentlig Kristine Marie Aasvang, og har før gitt ut to album i spissen for gruppa The Secret Sound Of Dreamwalkers. Hun høres ut som hun kommer fra en annen tid og et annet sted, men sangene hennes er gode å ha her og nå. Her synger som hun var en folkesanger fra det angloamerikanske området på 60-tallet. Sangene framføres i sparsommelige omgivelser, der tekst og melodi ikke støter på hindringer for å høres og bli forstått, og klarer seg godt på sine egne premisser.
Formspråket i tekstene, ofte på den mørke siden av følelseslivet, passer også til den folkelige tonen i musikken. Aasvang forklarer at albumtittelen «Feme Sole» viser til kvinnehistorie og rettigheter, et begrep som for tusen år siden ble brukt om ugifte kvinner som arbeidet uavhengig, ikke ved siden av en ektemann. Hun har skrevet alle sangene her, hun synger, spiller gitar, legger fløyte høyt i lydbildet, og har produsert albumet. Åpningen «Don’t Lead My Legs» overbeviser med koringer der hun gjør alle stemmene selv, en teknikk hun vender tilbake til i noen av de andre sporene også. Flere andre av årets fineste norske utgivelser ligger i dette landskapet, men ambisjonene til Krissy Mary får henne til å skille seg ut ekstra sterkt ut.
[ «Historisk» når Kvelertak stiller på Tons of Rock til sommeren ]
Tre andre av årets aller fineste album kommer i kategorien for «gamle sanger blir som nye», med Ane Bruns «Nærmere», Trond Granlunds «Sanger jeg lærte av Jokke» og Daniel Kvammens «Absolutt klining». Les mer om disse her:
Dagsavisen kommer tilbake med lister over årets beste album innen jazz og omegn.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
[ En av verdens fineste julesanger handler om en maidag i Oslo i 1999 ]