---
5
MUSIKK
Mimmi
«Titanic»
Subsonic Society
---
«Ta mæ ut av mørket/Slipp mæ løs», synger Mimmi på sitt nye album «Titanic». Det er ingen tvil om at Mimmi Tamba, eller bare Mimmi som hun kaller seg som artist, for lengst har kommet ut i lyset, selv om hennes tredje album totalt i stor grad handler om identitet, virkelighetsnavigering og troen på at kjærligheten finnes for alle. Det er nok en imponerende kunstnerisk manifestasjon av en inderlig og sterk indre stemme i kombinasjon med en sjelden evne til skape episke og vesentlige historier. Det handler om et tekstunivers som er originalt og frodig, men i enda større grad handler det inntrykket tyngden i et prosjekt som «Titanic» representerer. De nordnorske linjene er forresten ikke helt representativt for det engelskspråklige albumet, men det de formidler er viktig i måten Mimmi gjennom musikken trosser stereotypene og sprenger seg fram fra spennet mellom to kulturer. Minst.
Da hun ga ut «Semper Eadem» i 2020, som ble nominert til Spellemannpris, hadde hun vært en selvstendig artist i mange år, med debutalbumet «Storm» (2014) som et tidlig personlig framstøt. Men hun var også en skuespiller som var i ferd med å slå gjennom for alvor, ikke minst på Det Norske Teatret. Siden er sistnevnte blitt hennes førstescene, og Mimmi Tamba et navn for de store anledningene. Det er også på Det Norske Teatret at forestillingen basert på «Semper Eadem» etter planen skal se rampelyset tidlig neste år. Men i mellomtiden er det «Titanic» som gjelder. Dette albumet har ingenting med et dødsdømt skip å gjøre, snarere tenker man at tittelen er hentet fra den originale definisjonen som henspiller på titanene, de sterke, massive og uovervinnelige kreftene som blant annet omtales i gresk mytologi.
Mens «Semper Eadem» tok utgangspunkt i en rojalistisk britisk begrepsverden, er «Titanic» inspirert av en drømmeverden der man ikke kan si sikkert hva som er en våken tilstand og hva som er drøm. Mimmi oppgir Platons hulelignelse som et utgangspunkt for spørsmålet om hva som er virkelig? En metaforisk idé om at det vi oppfatter som virkelig i realiteten bare er et gjenskinn av virkeligheten. Og Mimmis «Titanic» er både en etablering hentet fra ideenes verden, og fra virkeligheten.
«Titanic» er uhyre ambisiøs, en kunstnerisk bragd av et album som plasserer seg godt innenfor den mektige popmusikkens rekkevidde, men som utvides gjennom så vel overordnede musikalske og kreative ideer, som en produksjon som fanger storheten i Mimmi Tambas visjoner. Hennes egen stemme, komposisjoner, synther og måten hun sammen med musikere og produsenter tilfører mektige, men også detaljklare tepper av strykere, perkusjon, kirkeorgel, gitarer og en rekke andre instrumenter og konstruksjoner, er evig fascinerende. De gode hjelperne er i stor grad de samme som på forrige plate, blant dem Anders Oliver Siegrist, Geir Sundstøl og Ole Alexander Halstensgård. Innimellom blir selve produksjonen vel springende, med mange introer, passasjer med dialog eller monolog. Vi kan tenke oss at dette er et scenisk frampek, som noe større. «Titanic» lanseres da også som album nummer to i en trilogi som har fått samletittelen «Shadow Work».
[ Björks tiende album er preget av en leken, men kompromissløs vilje til musikalsk utvikling (+) ]
Selv kaller hun sjangeren «art-pop». Legger vi til navn som Kate Bush og Scott Walker blir uttrykket mer forståelig, men konkret er på ingen måte «Titanic». Her mikses mange impulser og sjangerfragmenter, og det kan veksle mellom nærmest lavmælt visesang og intens elektronisk torden. Fra starten med en «spoken word» intro og den sløyt fine og smygende «Where Have You Been» og selve drømmelåten «Nothing», en potensiell hit sammen med «Tonight» og «Mask», til det toner ut i vokalmettet orgelbrus i en hyllest til, av alle, «Anna Nicole». Slik åpner albumet for et utall nye dimensjoner og fantasiverdener som Mimmi Tamba bare gir oss en flik eller tre av, som vi så kan drøfte videre i våre egne forestillingsverdener. En av låtene som føyer seg inn i hennes intuitive utgangspunkt er «Nightmare», en mørk sang med noen av albumets fineste og lyseste vokalharmonier som avdekker en universell følelse av å måtte leve med eget tankegods:
«It’s a god damned nightmare
I got all this stuff on replay
Nobody really understand
cause when it’s daylight I just fake a play».
Naturlig nok er albumet krydret med teaterreferanser, noen av dem helt opp i dagen som introduksjonen før «Everybody Else». Nettopp denne låten er som et teaterstykke i seg selv, en naturlig fortsettelse av nevnte «Nightmare», nærmest en «musikal» fra virkeligheten som løfter seg fra så vel den afroamerikanske musikktradisjonen innen soul og gospel, som den vestafrikanske og den nordnorske. Det er en massiv og sentral låt på albumet, et suggererende storverk over livet, kjærligheten og det å finne seg selv, kanskje som datter, kanskje som kvinne. Og helt sikkert som menneske.
Når låten skifter takt fra det drivende og suggererende til det nesten balsamerende midtpartiet med tekstlinjer som «I hope that life will find you/just the way you are», tidløst og håpefullt, blir den et reisverk rundt nettopp selve livet slik hun ser det. Og med fortsettelsen i låten «Open letter», hvor hun drømmende «leser» teksten om frihetens harde kår og hvordan friheten kommer med ansvaret det er å leve, er vi trolig inne ved kjernen på det Mimmi ønsker å formidle med «Titanic».
[ Einstürzene Neubauten med skjønnhet, raseri og en nystemt handlevogn (+) ]
Andre låter har et nesten uforskammet sterkt hitpotensial. Som «Mask», som også er en uvurderlig låt om identitet. Og «Nothing», hvor hun slentrende synger «I am a street walker/A blue smoker/I am a wine talker/A freedom blocker». For ikke glemme den nesten overjordisk vakre «Tonight», som går rett over i mellomspillet «A Call», som bokstavelig talt er en telefonsamtale, en «rant» fra den ene parten til den andre om hvordan litteratur og livet kan sammenlignes, eller ikke. For mens litteraturen enkelt sagt har en gitt dramaturgi, er livet et eneste stort kaos. Og så avslutter hun med et regelrett crescendo, «Anna Nicole», med kirkeorgel og en oppløftende tro på at styrken ligger der man minst venter å finne den. Den blir en ettertenksom konklusjon på et album som framstår som et av årets aller sterkeste i ordets rette forstand.
