Anmeldelse «Omar Sheriff»: Ned gjennom kaninhullet med Karpe

---

6

FILM/MUSIKK

Karpe

«Omar Sheriff»

Apen & Kjeften AS

---

Hvem hadde trodd at salmalaks i et refreng er tusen ganger mer smittende enn omikron? Karpe er tilbake med sitt mest ambisiøse prosjekt, en timelang filmloop som innimellom tar pusten av deg i sin visuelle utforming. Den rammer inn blant annet seks nye låter som også utgis for seg. I kompleksitet overgår sluttsummen alt de har gjort. Det sier ikke så rent lite, for selv om Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel er «way over tretti/kidsa står tetti tetti», skal det noe til å toppe senere prosjekter som «SAS Plus/SAS Pussy» og før det «Heisann Montebello», som endte i tre kvelder i Oslo Spektrum og konsertfilm.

Kanskje var det der dette begynte? Skrivesperre er stikkord i filmen «Omar Sheriff», til tross for nyinnkjøpt kulturhus i Skien og ti nye Oslo Spektrum-konserter i sikte. Så kom koronaen, med avlysninger, stengte dører, nagging og avmakt. Løsningen i «Omar Sheriff» blir innkjøp av en levende drømmesimulator, Mother (spilt av Victoria Sharp), som gir dem muligheten til å leve ut inspirasjonen i seg selv, gjennom det de kaller Deep Lucid Art. Men la oss ikke prøve å gjengi en handling engang, for dette handler om drømmer, abstraksjoner, fragmenter og tenkte opplevelser, det hele med Skien-basen som utskytningsrampe.

Karpe og science fiction

Spørsmålene er likevel åpenbare. Er avansert kybernetikk, robotteknologi og kunstig intelligens en gave eller en trussel når det kommer til det å skape kunst og musikk? Inspirasjonen er science fiction, såkalt «deep» science fiction. Men det er også mørke referanser til gangsterfilmer fra Bollywood, russisk mafia og thrillere som Park Chan-wooks «Oldboy», via Guillermo Del Toros kuriøse kabinetter til «Matrix»-referanser, «Total Recall» og Christopher Nolans futuristiske «Inception».

[ Madrugada med et så komplett comeback som det gikk an å håpe på (+) ]

Vi skal kort sagt inn gjennom skapet, og ned i kaninhullet. Inn i Karpes hus i Skien og bortenfor, innom Midtøsten og helt til Mumbai der Sheriff (Chirag) og etter hvert Omar (Magdi) holder konsert på en megastadion med låta «Kenya». Sangen kan indirekte handle om at de har gjort skeptikere og jantelov til skamme. «Når jeg dør/Har jeg gitt dem en good run for penga (…) La den fyrstikken fra Nittedal lage historie/Når du ser meg flat out der i krematorie».

De er nødt til å drømme, for selv om Karpe er Norges største artister er de uten stadionsjans i resten av verden. «For det blir nok Lindmo i år og, ingen Jimmy Fallon» heter det på låta «Salmalaks», før de siterer en annen som ble stuck der han var: «Det blir som Dave East: No Coachella for me no no».

[ Pop i uke 3: Nytt fra Sigrid og Rotlaus, by og bygd (+) ]

Teknikk, produksjonsdesign, Alf Løvvolds («Skjelvet», «Bølgen», «Nordsjøen», etc.) visuelle effekter og fotografi i filmen er gjennomgående imponerende og påkostet. Skal man nevne bare en i tillegg til regissør Kavar Singhs evne til å få teknologiske fantasier til å gå opp i en høyere enhet sammen med Magdi, Chirag, skuespillere og dansere foran kamera, er det særlig filmfotografen Oscar Dahlsbakken, som gir nøkkelsekvensene liv og dybde.

[ Karpe har feiret mange triumfer. Avslutningskonserten på Øyafestivalen var er en av de største ]

Karpe på sitt mest selvransakende

Låtene står imidlertid til gull også uten det visuelle følget. «Klassereisen var’ke leirskole/Men jeg kan lage bål» rappes det på «Kenya», og denne gangen tar det fyr over hele linja. «Omar Sheriff» er sikkert Karpe på sitt mest selvransakende. Under ligger suksessen de har hatt og fortsatt har, om Øya og klassereiser og hvordan «brune føtter» rett i snøen nå er på toppen av verden. «Jeg er en blomst av desibel rett fra bakken, all right» («Baraf/Fairuz») gir et narrativ med ettertenksomhet, humor og melankoli, og er hardtslående lekent i tillegg. På mange vis trekker de opp hele historien, som når de på «Ibn Adam» minner seg selv på at: «Men du sa du liker fart/Vi rulla som Easy park/Surra som Dikemark/Knulla etter siste dans/Og snubla i lille kaos/Og vi sku’ bli en rike en dag/Så sku’ vi stifte PAF/Så sku’ vi gi bort alt». Låta etterfølges av «PAF.no», som i en rettferdig verden ville vært en potensiell internasjonal monsterhit, oppkalt etter Karpes eget fond.

Aksel «Axxe» Carlson og Thomas Kongshavn ser ut til å ha blitt Karpes faste produsenter, og skaper her en helhetsopplevelse som er vel så mye et kunstverk som noe annet. Emilie Nicolas har fått sittet på videre fra SAS-prosjektet og bidrar sterkt på flere av låtene, mens Jonas Benyoubs nydelige stemme gjør «Baraf/Fairuz» til noe helt spesielt. Her gjester også Harpreet Bansal, mens Benyoub fyller ut «Ibn Adam». Det kan bli noen utrolige gjesteopptredener også live etter dette. Jacques Brel og «Ne me quitte pas», som får en vakker hovedrolle i både «Kenya» og særlig filmen, dukker nok dessverre ikke opp i Spektrum.

Karpe er mindre åpenbart politiske denne gangen, men under ligger tematikken som et nyanserende lappeteppe. Om at verden er større enn vår egen navle («Mens du var i Disneyland/Sto jeg mellom Kuwait og Irak/Bak en mineryddebil/Bak oljebrønn og himmelbrann»). Om globalisering og hverdagsrasisme, om språk og misforståelser, om synlighet og usynlighet, om representasjon og våkenhet.

«Omar Sheriff» er en ny trumf fra Karpe

Smarte tekstlinjer skinner som gullkorn: «Jeg får nye sedler og nye sedler/Men ingen ser ut som oss på pengene ennå», eller lakoniske stikk i filmen, hvor Chirag rapper at de skriver navnet hans feil i avisa: «det er greit, jeg ser heller ikke forskjell på Gunhild Stordalen og Anne Rimmen». Så spørs det om Shilpa Shetty på sin side tar humoren.

[ Med sitt nye album «The Gods That We Touch» nærmer Aurora seg det gudommelige (+) ]

Hip hop er fortsatt fundamentet, men lydbildet er rikt og tidvis uforskammet fengende og poppa, variert og globalt. Som på impuls sendes flytrappa fra dancehall via arabisk pop og vestafrikansk Highlife, til India med Bally Sagoo-spirit og langt inn i Bollywood. De låner og hyller og gir noe tilbake, og kanskje er Fairuz i sammenhengen selveste dronningen av libanesisk pop, alt mens Pankaj Udhas kommer på utpust sammen med merkestolper som «Bunty Aur Babli» og «Bend It Like Beckham», to avskygninger av hvordan kulturer helt naturlig smelter i hop. «Pepperkake pappadom» som det heter på oppvekstlåten «Ibuprofen». Slik blir «Omar Sheriff» en transglobal undergrunn personifisert, og en ny triumf fra Karpe.