Vi kan knapt huske en Øya-årgang som har vært så vellykket fra begynnelse til slutt. Været viste seg fra sin aller beste side, med et solskinn som er enhver festivals drøm, og artister som var like yre og lykkelige over å spille for publikum igjen som folket var for å ta dem imot. Det ga uttelling. Dagsavisen har etter alle solemerker delt ut flere toppkarakterer på Øya 2022 enn på noen musikkfestival tidligere. Nick Cave, Aurora, Kvelertak, Gorillaz, Suede, Undergrunn, Metteson og så videre.
Se alle bildene fra Øya 2022. Stor bildekarusell øverst i saken.
For ikke snakke om alle de fete konsertene vi bare var innom, men ikke så nok av til å kunne anmelde som en helhet, men som festet seg for framtida eller befestet posisjonen som noe av det beste som skjer for øyeblikket. Fra stemmevidunderet Hannah Storm til mørket i L.U:N.A, til Tøyens egen Musti, Charlotte Dos Santos, Myra, Kamara og Little Simz i det ene sjiktet. Fra Kanaan og Honningbarna til Molchat Doma i det andre. Her er noen av inntrykkene fra årets Oslo-begivenhet.
[ (+) Øya 2022: God musikk, godt vær og altfor mye prat ]
Dagsavisen dekker Øyafestivalen. Les flere saker fra Øya her
Brenn og Princess Nokia
Det tok av for fullt allerede tidlig onsdag med Brenn. egentlig en duo bestående av vokalist og frontmann Edvard Smith og Rémy Malchère Pettersen, men i slike sammenhenger er de gjerne en drøss faste folk på scenen, og det høres. Full pinne fra første stund, en ekte glede bak anslagene som gir full tenning på låter som allerede har et stort nedslagsfelt. Midt på dagen, etter at Kings of Convenience har smurt folk godt inn med solskinnsmusikk fra Vindfruen-scenen, lar de askeregn, gitarfinesser, ren energi, glitter og kyss hagle fra Amfiet. Vi er i gang på ordentlig.
Se stort bildegalleri fra onsdagen på Øya her:
[ Anmeldelse: Undergrunn til toppen av Øya og Oslo (+) ]
Det var i det hele tatt en førstedag hvor de gode, men kanskje ikke alt for kjente navnene sto i kø. Her var det duket for oppdagelsesferd blant artister som man ikke helt vet på forhånd hvordan fungerer live. Det vil si, noen av dem hadde vi en mistanke om, som Princess Nokia, New York-rapperen, aktivisten og skuespilleren som man aldri helt vet hva vil finne på. Hun stormet Øya-scenen i en minimal bikini, et ertende blikk og en vannpistol koblet rett på krana. Allerede svette publikummere fikk en velplassert dusj før hun satte i gang et show som hamret budskapet inn i oss, hvor hun eide både scenen, kontrollen over publikums reaksjoner på hennes bramfrie opptreden og et dryss av velrettede verbale slag som gjør henne til en av de mest spennende og uttrykksbevisste agitatorene i meningsmettet amerikansk rap for øyeblikket.
Mdou Moctar og H.E.R
Åpningsdagen fortsatt med en for mange litt irriterende kollisjon mellom H.E.R og Mdou Moctar, henholdsvis amerikansk R’n’B med leken og stilsikker tilnærming til formatet, og en av Vest-Afrikas, om ikke verdens beste gitarister, som med utgangspunkt i Tuareg-tradisjonen sto i spissen for trioen sin på Øya og sjarmerende publikum dønn i senk. Rått og vidunderlig på samme tid. Moctar har vært i Oslo tidligere, på Oslo World, og senest i vår spilte han på Blå. Det gjør ingenting, få denne mannen inn på en klubb igjen her i byen så fort som mulig! Og fans av filippinskamerikanske Gabriella Sarmiento Wilson, eller H.E.R., ble heller ikke skuffet når hun i spissen for et aldri så lite storband hyllet Øya inn i smektende soul og ballader badet i melankoli og seig og atmosfærisk R’n’B.
Onsdagen fikk også Arif fikk vist hva som bor i han, i et av de største brakene på festivalen den dagen, en sceneopptreden og en tilstedeværelse og showglede som smittet over på publikum og Dagsavisens anmelder, som mente at Arif er sirkusdirektøren som viser vei til festen, og var akkurat hva Øya trengte.
Nick Cave, Mall Girl, Michelle Ullestad
Torsdagen var på forhånd spådd til å bli den beste dagen under årets festival, med en artistrekke vi knapt har sett maken til. Nick Cave And The Bad Seeds på topp foran Michael Kiwanuka og JARV IS, og en rekke større artister som Girl in Red og noen svært lovende mindre navn i underskogen. Blant de siste ble Dagsavisen imponert over Mustis hjemkomst, men vi merket vi oss Oslo-bandet Mall Girl, som vi har hatt i kikkerten lenge med sin smittende poprock som holder skyhøyt nivå, og Michelle Ullestad, en relativt fersk rapper fra Bergen som tross naivistisk ransel og skolejenteantrekk på scenen hadde en punch og en scenepersonlighet som vi kan vente mye av i årene som kommer, med de riktige låtene innabords.
L.U:N.A eller LUNA?
Vi må også trekke fra L.U:N.A, selv om vi ikke helt får tak på navnet hennes med alle prikkene som skal stables på riktig vis. Det er på ingen måte prikkete når Mia Roussel som hun egentlig heter ankommer Øyas nest største scene, Sirkus, som er helt svart bortsett fra lysshowet og en DJ bak bordet sitt, mens hun selvsikkert og litt livstrøtt på imponerende vis jobber hele scenen når hun graver seg ned in den litt mørke elektronika/hip hip-miksen som utgjør hovedvekten i hennes rike lydbilde. Fra å være et kultnavn for de innvidde som har oppdaget henne gjennom de får utgivelsene hun har bak seg, og det er etter hvert temmelig mange, er det her på Øya hun virkelig får vist at hun er et navn å regne med framover.
[ Nick Cave omfavnet oss alle med en monumental konsert på Øya (+) ]
[ Se bildene fra Nick Cave-konserten på Øya ]
Undergrunn og Kamelen sprengte scenekapasiteten
Fredagen på årets Øya kunne blitt et antiklimaks etter en torsdag som avsluttet på beste vis med Nick Cave som omfavnet nær sagt alle som befant seg i mils omkrets av konserten hans på Amfiet, men artister som ga jernet og vel så det gjorde fredagen til en eneste lang parade. Det startet med Undergrunn foran et publikum som til fulle viste at crewet fra Lille Tøyen hageby burde hatt den aller største scenen selv om de spilte så tidlig som klokka 14.00. De ble det første bandet bare denne dagen alene som sprengte scenekapasiteten og viste at norsk musikk trekker fulle hus på festivalene.
Deretter gikk det slag i slag. Molchat Doma fra Hviterussland kan høres ut som en østblokkopi av Joy Division, men du verden så mektig, intens og vakkert det er. Tyrkiske Altin Gün leverte til fulle i Sirkus, mens Kamelen ble høydepunktet for mange av Øyas yngste publikummere. Andre har litt problemer med å lande på hva de mener om at både han og andre i dagens nordiske hip hop-generasjon med en brokete fortid omfavnes så varmt som de gjør. Men du verden, han skapte fest så det hold, også han burde hatt en større scene.
First Aid Kit, Metteson, Aurora, Kvelertak
Lørdagen ble festdagen, med bekreftelsen på at Øya 2022 ble den første i festivalens historie med sola stekende fra himmelen gjennom alle fire dagene. Det startet tidlig med herlig soldans og overbevisende sett fra Sondre Lerche, som hadde fått æren av å starte det hele på «morgenen» klokka ett, mens First Aid Kit åpenbart var en tidlig favoritt for gressbakkesliterne oppover bakken fra Amfiet.
Lørdagen skulle først og fremst bli dagen da Metteson endelig fikk spilt foran et stort publikum på Øya en dag da de norske artistene virkelig dominerte programmet og begivenhetene. Skal vi nevne en av de internasjonale artistene som faktisk druknet litt i publikums forkjærlighet for hjemlige artister om dagen, er det Little Simz, stjerneskuddet med albumet «Sometimes I Might Be Introvert» som har gitt henne nok en nominasjon til Storbritannias kanskje gjeveste pris, Mercury. Hun kom på scenen som en dronning, og leverte et sett som imponerte fra starten av, følelsesladet, politisk poengtert, smooth og like dødssjarmerende som det var hardt og sannhetssøkende.
Hannah Storm og Kamara
Kamara er det mest fullkomne Øya-navnet man kan tenke seg, og for en R’n’B/soul-styrke hun viste på Vindfruen, hvor selv døsige festivalgjengere med litt for mange dager i Tøyenparken i beina lot seg vekke. I sin sjanger har hun en av Norges aller råeste og fineste stemmer, og hun vet å formidle låtene med en styrke som gjør henne overlegen i slike sammenhenger.
[ Metteson så framtida i øynene på Øya-konserten. Anmeldelse her (+) ]
Stor stemme har også Hannah Storm. Henne så vi på Bylarm, hvor hun gjorde en svært god figur, men under året etterpå står hun på Vindfruen og trollbilder alle som om hun aldri har gjort annet enn å stå på en scene. At Storm er ung og fortsatt som nykommer å regne, syns på når hun mottar hyllesten, alt mens stemmen hennes rekker langt ut over sceneområdets rammer. Skal man snakke om årets Øya-gjennombrudd, tilhører det Hannah Storm, som har alt i seg til å bli en artist som virkelig kan nå de store breddene så vel her hjemme som internasjonalt. Det stanset ikke der med gode norske artister. Metteson er nevnt, og konserten i Sirkus ble en kort og godt stor, en oppvisning i et koreografert popshow som aldri ble påtatt, til det er låtene for gode og Mettesons vokal for eminent.
Honningbarna lagde moshpit og skapte et lurveleven man ikke har sett maken til om man ikke har sett Honningbarna før, og hardcore-punk kommer ikke i en bedre innpakning enn dette. Alltid morsomt, men sjelden så morsomt som på årets Øya før de store kanonene skulle avslutte kvelden. Både Aurora på Amfiet og Kvelertak på Sirkus, to artister i hver sin ende av sjangerskalaen, endte med toppkarakter fra Dagsavisens anmeldere. Auroras konsert ble «en storslått feiring av tro, håp og kjærlighet», heter det i anmeldelsen, mens «Makan til Kvelertak-show har vi ikke sett» skriver vi om Rogaland-sekstettens finaleshow under Øya.
Flere bilder fra Øya her:
