Nye takter

Det er bare å la seg rive med i en verden av drømmer, refleksjoner og store musikalske øyeblikk

Jenny Hvals nye album «Classic Objects» er et perfekt popkunstnerisk samspill spent ut på det helt store lerretet.

---

5

ALBUM

Jenny Hval

«Classic Objects»

4AD

---

Man vet heldigvis aldri helt hva man får når man setter på et nytt album med Jenny Hval. Det eneste man vet med en viss sikkerhet er at man ikke vil bli skuffet, og like sikkert vet man at man alltid blir utfordret. Det gjelder også når hun er på sitt mest tilgjengelige, som på «Classic Objects», en åpenbar popplate og en samling låter som sjangermessig kunne vært betegnet som «klassiske objekter». Likevel inneholder også dette albumet, det sjette utgitt under eget navn, nok av buffere, kompleksitet og skrubbsårframkallende partier til at materien blir levende og betydelig utover det rent medrivende. At albumet lanseres med konsert på nye Munch i Bjørvika framstår som helt naturlig.

«Classic Objects» er dessuten Hvals første utgivelse på det britiske selskapet 4AD, legendarisk for sine mange artister i det utvidede indielandskapet hvor pur pop møter kunstmusikken. En låt som «Jupiter» fra «Classic Objects», bare for å nevne en til å begynne med, illustrerer i så måte dette spennet perfekt, fra det nynnende og lette, til det dronende og mektige og – akkurat som teksten – assosiasjonspreget. Konklusjonen er illustrerende i seg selv: «Sometimes art is more real, more evil/Just lonelier/Just so lonely». I den grad 4AD-kontrakten har hatt noen større innflytelse på resultatet har det med produksjonen å gjøre. Om den ikke nødvendigvis er større enn den har vært tidligere, er den hakket mer gjennomarbeidet og fullendt, uten at det har gått ut over musikkens iboende spontanitet og dybde.

Duoen Lost Girls

Jenny Hval har selv produsert sammen med multiinstrumentalist Kyrre Laastad. Blant nøkkelmusikerne hun har omgitt seg med de siste årene er selvsagt gitarist Håvard Volden, som hun ved siste korsvei ga ut albumet «Menneskekolletivet» (2021) sammen med, da under navnet Lost Girls. «Classic Objects» er på et vis nærmere nettopp dette duosamarbeidet enn mye annet hun har gjort under eget navn, først og fremst i det melodiske, men takken hun gir tidligere samarbeidspartner, støymusiker og produsent Lasse Marhaug, selv om han ikke er med på «Classic Objects», er talende nok.

«Classic Objects»

Låten «Cemetery Of Splendour» er et eksempel på hvordan Hval bygger lag på lag med intuitive formasjoner og musikalsk spennvidde som strekker seg langt over i kunsten. Teksten som blant annet erindrer hvordan det var å synge i tomme barer for tappekraner og biljardbord, hvor ingen ga henne kortet sitt og sa hun var talentfull, er treffende på så mange vis. Også med tanke på alle lokalene som har vært tømt for publikum i tidsrommet dette albumet ble innspilt.

Hval og kunst

Slik viser «Cemetery Of Splendour» hvordan hun fortsatt kan være «vanskelig tilgjengelig» på sin egen fantastiske måte, men i den grad hun indikerer et kunstnerisk manifest som kan gjelde mesteparten av karrieren, har hun lagt det til selve tittelkuttet. Det drives for øvrig fram av en både sval og svai rytme, en blanding av pop, funk og kunst som snøres sammen av en av albumets mest åpenbare musikerforsterkninger, Hans Hulbækmo på trommer og perkusjon. Her synger Hval om sitt forhold til kunsten:

«At times I have been obsessed with connecting

to materials and textures,

and I dreamt of having a face made of marble.

How do you kiss a piece of marble? Or a piece of gold?

I’ve always tried to prove that I’m the living, connecting dead parts.

acting, tried I Once»

«Classic Objects» er et stort album, med høye og fyldige atmosfæriske lag og med Hvals nydelige vokalsignatur liggende over det hele. De fleste låtene er preget av ettertenksomhet, minner, personlige bemerkninger og erkjennelser, alt fra å synge om sin egen fødsel i den nesten eteriske «American Coffee», til å avfeie tidens betydning i «Year Of Sky», en sang som knapt kunne vært skrevet på noe annet tidspunkt enn under en pandemi. Og i «Freedom» er hun nesten profetisk idet hun åpner den kontante låten med linjene «I want to live in a democracy. Somewhere where art is free. Not that it ever was».

Ordet frihet har en aktuell betydning akkurat nå idet albumet slippes, og det er lett å tenke på sangen som en smått kynisk hymne til nettopp friheten, men trolig er den heller en kommentar til en større debatt om kunst og frihet, en slik en som har preget den norske kulturoffentligheten de siste knappe årene.

Drømmende om copyright

Hun avslutter det hele med en reise til et utopia, i den nesten folkaktige og drømmende «The Revolution Will Not Be Owned». Her løfter hun seg tekstmessig opp i en ny dimensjon. At hun de senere årene også har jobbet litterært på andre plattformer enn i musikken kan man ane konturene av når hun synger om hvordan drømmer er en remiks av det våkne, hvordan selve sangen er regulert av opphavsretten, mens drømmene i seg selv ikke lar seg binde av noen opphavsrett. Akkurat slik er det også med revolusjonen, og for den saks skyld med oppfattelsen av en plate som «Classic Objects». Hval har opphavsretten, men fasiten for hvordan den oppleves kan hun ikke gjøre krav på. Da er det bare å la seg rive med i en verden av drømmer, refleksjoner, minner og musikalske øyeblikk som gjerne sitter i lenge etter at låta eller albumet i seg selv er over.

Jenny Hval spiller på nye Munchmuseet i Oslo fredag 11. mars.