Jazz: Bølger av magisk vellyd

---

JAZZ

Kim Myhr

Sympathetic Magic

Hubro

---

Kim Myhr er først og fremst kjent som gitarist. Det er også gitaren som først høres her på hans nye album, i behagelige bølger som slår mot oss, mens musikken bygger seg opp.

Kim Myhr er blitt en av de mest spennende artistene innen det utvidede jazzbegrepet. Mye av den nye musikken hans minner om den mer elektroniske delen av 70-tallets progrock, med stor, eventyrlysten lyd, og titler som «Gifting Senselessly In Endless Lavishness» og «Up To The Sun Shall Go Your Heartache». «Sympathetic Magic» er likevel et bestillingsverk for Oslo Jazzfestival, der det ble framført på konsert i forrige uke. Vi kan egentlig gjenta den generelle beskrivelsen vår av hans forrige album «Vesper», med Australian Art Orchestra, som ble nominert til Spellemannprisen for samtidsmusikk: Her er det klanger og strukturer som hører like godt hjemme i samtidsmusikken som i jazzen, som aldri er vanskelige å høre på, men tvert imot lett å bli oppslukt av.

[ Jazz: Team Hegdal, for svingende ]

Det nye albumet er en pandemi-produksjon, der Myhr fikk hjelp fra en rekke musikere, men ikke var i studio sammen med mer enn én av dem om gangen. Likevel høres dette ut som et stort, organisk samspill. Eller som en feiring av igjen å kunne samles i kollektive ritualer, som Myhr selv beskriver det. Han har med seg Håvard Volden og David Stackenäs (flere gitarer) Adrian Myhr (bass), Anja Lauvdal (tangenter), Hans Hulbækmo, Michaela Antalová og Ingar Zach (alle trommer og perkusjon).

[ Röyksopps dypsindige mysterier ]

Myhr spiller selv på en rekke instrumenter i tillegg til gitarene, og synger litt attpåtil. Han forteller om oppdagelsen av et gammelt Yamaha-orgel (YC45d), som kom til å sette et sterkt preg på helheten. Den tivoli-aktige lyden gir låtene en helt egen karakter.

De beveger seg fra å være harmonisk vakre til å være utfordrende tøffe når bass og trommer groover sammen i «Move The Rolling Sky» og «Heart Steams», som godt kan passere som funky dansemusikk også. Men mest imponerende er «I Wonder If I Should Fall Right Through The Earth». Hvis albumet begynte med rolige bølgeskvulp topper det seg her med en massiv stående bølge av vellyd.