---
5
MUSIKK
Marstein
«Medici Marstein»
Def Jam/Universal
---
---
4
MUSIKK
Jon Ranes
«Loverboy»
Def Jam/Universal
---
Undergrunn-medlemmene Jon «Loverboy» Ranes og Jo Almaas Marstein, eller bare Marstein, solodebuterer med hver sin sju spors EP. Undergrunn har i løpet av kort tid blitt Norges største hip hop-gruppe, og det som nå utspiller seg er et «battle» mellom to av UG-prosjektets fremste medlemmer, Marstein og Loverboy. Det er et battle i betydningen konkurranse, som i hip hop-tradisjonen, men også som en godt bransjeregissert kamp om mesterskapstittelen, i hvert fall om man skal dømme etter bildene på sosiale medier og reklameplakater, av de to i en boksering med hanskene på.
Uansett utfall av «kampen» mellom Jo Almaas Marstein og Jon Ranes, henholdsvis med EP-ene «Medici Marstein» og «Loverboy», er det liten tvil om begge får blåst ut mye bra overskudd som vil legge beslag på spillelistene i tida som kommer.
Det er de samme kreftene som trekker i trådene på begge EP-ene, som utgis samme dag. De er produsert av Kastel (Håkon Ingvaldsen og Lasse Digre), som tidligere har jobbet med Arif, Musti og en rekke andre. Til Marstein-utgivelsen har særlig Ingvaldsen, men også Digre vært med å skrive låtene sammen med Marstein selv og Omar Mohammed. «Medici Marstein» har uansett like mye tekstmessig kraft under luggen som moderskipet Undergrunn, eller UG som de også kaller seg.
Gjennomgående indikerer «Medici Marstein» at Marstein også setter et sterkt preg på UG-kollektivet. Referansene i tekstene, Italia-fascinasjonen, stemningen, de øvrige inspirasjonsknaggene og mye annet er likelydende. Og beskjeden er han ikke på egen hånd heller når han rigger seg til som en fiktiv minipave og titulerer seg som Medici alt mens han blåser opp forestillingene om det gode liv slik han ser det på de sju sporene. Det innebærer Gucci og dop, damer og Sergio Tacchini. Og mamma. UG-medlemmene er til dels barn av kultureliten, og selv om de kan framstå som generasjonsopprørere fra Lille Tøyen i Oslo har de likevel ballasten i behold: gode viner, ost, reiser til Italia, hager, litteratur, Operaen og kulturelle opplevelser. Det frir heller ikke Marstein seg fra solo, og han er også her, som i Undergrunn, en provokatør i det politisk korrekte når han drysser ord som «bitch» og «shawty» og takker for «dop fra Alicante/mot fra min mamma og pappa» i ett og samme vers.
[ Bylarmfestivalen bød på Undergrunn-solo og andre kommende stjerner (+) ]
Marstein som Medici
Marstein leker ikke Queensbridge eller South Bronx. Han drar heller til St. Tropez og handler blant eneboligene på Teisen. Han plasserer seg langt fra byens blokker og klassisk Oslo øst-hip hop når han siterer Homer i introen «MM» og døper seg selv etter den selvdyrkende krøsusperfeksjonen noen så i Medici-klanen. «Unngå, slik du ville unngått Skylla og Kharybdis, hykleriet. Vokt dem mot all skryt. Enten i din oppførsel eller diskurs», sier han, og legger til at «Uvitenhet er lykke, kunnskap er elendighet» og «Jeg er den siste medici». Kallenavnet er han på ingen måte alene om å bruke.
Mer perfekt enn en medici blir man ikke, men heldigvis ligger noen lag ironi under, og det er han selv som er nede og utenfor når han som låtenes narrative stemme leter etter holdepunkter i tilværelsen. Under en kul overflate rører tekstene ved rastløshet, ansvarsfraskrivelse og en allmenn tomhet som må fylles med noe, og som han garantert treffer den emosjonelle blinken blant fansen med. Med «Medici Marstein» gir Marstein sitt bidrag til sjangeren «ungdom som sliter», som når han i «In Paradiso» rapper «Drepe demonene inni meg, eller omfavne de/jeg prøver å roe meg ned med shit som er skadelig», eller på «Santo Spirito», et kruttsterkt hit-emne som vil få halve Norge til å synge refrenget «designer og dop» av full hals:
«Hun sa alt jeg visste fra før
Men jeg trenger designer og dop
Medici har en liner på et bord
Jeg så alt jeg mista
Jeg racer fra problemer, zoom zoom
I jakten på designer & dop»
Fra Frida Kahlo til Italia
Marstein er den av de to som legger seg tettest opp til Undergrunn-formatet, iblandet litt Cezinando-ekko, men med en stemme som legger seg nærmest livstrøtt over det hele. «In Paradiso», hvor Arif er med som gjesteartist, er et eksempel på Marsteins håndlag med ballader, en inderlig og tekststerk låt med fine koringer. I kontrast til denne står «Frida Kahlo», den låten blant de sju sporene som skiller seg mest ut, en kjappere og tvers gjennom eksklusiv «banger» som med sløy bass og en beat som vil gi en drøss fartsbøter for de som «har hånda på rattet med en gullbelagt Seiko» mens de hører på. Denne er dømt til å bli en hit, og Frida Kahlo blir et rappens stilikon: «rapstar, pene klær, Ferragamo». Italia er aldri langt unna selv når dama ligner på en kunstner fra Mexico. Legg til en låt som «Clarissa», og du har den store brudd-sangen, en anti «Neste sommer»-låt hvor det mimres om at «Gatelykter dansa når du så på meg», selv om man kan se for seg at de språklige bildene like gjerne kan handle om å slutte med «medisin». Musikalsk og tekstmessig framstår uansett «Medici Marstein» som et helstøpt og generasjonsladet minialbum som står klokkerent på egne ben.
[ Pop uke 37: Sanger på vei mot høsten (+) ]
Jon Ranes er fra før den mest profilerte i Undergrunn, både på scenen med gruppa og ved siden av som skuespiller fra blant annet «Ut og stjæle hester» og serien «Pørni». Han har gitt EPen tittel etter sitt eget UG-alias, «Loverboy», men musikalsk fjerner han seg imidlertid flere fot fra UG. Det illustreres blant annet gjennom at mens Marstein har Arif som gjest, kan Ranes skilte med Stein Torleif Bjella. På sangen «Trasige sko», et aldri så lite nikk i retning Cornelis Vreeswijk, utfyller Bjella og Ranes hverandre fint med melankolsk vokal over enkelt piano og en og annen gitarstreng, i et tekstunivers som handler om tosomheten, om usikkerhet og forelskelse og troen på framtida. «Hvem bryr seg om et par trasige sko/når man er gammel og trøtt», synger Ranes, og viser også på flere låter på denne soloutgivelsen at han er UGs eldste sjel. Det handler om kjærlighet, både den skjøre og den sterke, om overgangsriter og det å bli voksen og ta konsekvensene av det.
[ «Moonage Daydream» er en drøm av en David Bowie-dokumentar (+) ]
Jon Ranes og «Blåmann»
På «Tusen tanker» blir Ranes rent filosofisk. Den åpner med skapelsesberetningen, men han understreker at «Jeg tror på ingenting/jeg tror på Nike Air Force 1′s/Og på min lillebror» mens han synger om tusen tanker og tusen tegninger (et hei til Karpe?) og ender i dødsriket med spørsmålet: «Tror du at jeg kunne blitt en bra far». Intet mindre. I «Gammel» synger han om alderens mange fasetter, og sier også rett ut at «Jeg har alltid følt meg gammel». Det tror vi så gjerne. I tillegg har inspirasjonskildene nesten nostalgisk bunn, som når han henter bildene av «Blåmann (blåmann bukken min)» fra Aasmund Olavsson Vinjes 150 år gamle sang og gjør dem til bilder på sin egen villfarelse i den visepopaktige «Blåmann». Mens Marstein har lest «Odysseen», har kanskje Ranes hørt på Lillebjørn Nilsen.
«Loverboy» bærer preg av å noe nær et bandprosjekt, inspirert av visesang og pop med tradisjonell instrumentering, som på kraftballaden «Bare oss», den fineste på hele minialbumet. Studiobandet består også her av blant andre Håkon Ingvaldsen og Omar Mohammed, og selv om Kastel legger til dels inn sparsommelig beats som er gjenkjennelig fra Undergrunn og også «Medici Marstein», har Ranes her gitaren rundt halsen, eller han setter seg til tangentene. Og han synger mer enn rapper. Det studio- og keyboardskapte lydbildet blir innimellom litt spinkelt over låter som er atskillig «større» i volum enn vi får inntrykk av her, og man lurer på om ikke «Loverboy» ville hatt godt av at Ranes tok skrittet helt ut med fullt band i organisk tapning. Det er interessant hvordan Ranes med Undergrunn live kan harve i vei på gitaren på enkelte låter, mens den på solomaterialet mest blir hengende uspilt rundt halsen og avgir plass til tangentene. En låt som «Blod» vil uansett bli en farsott av en allsanghit, men oppbygningen og powerrefreng viser hva som bor av potensiell høylytt rock i låtmaterialet. Vokalen drar likevel det hele til et høyere nivå.
[ Rapperen Kamelen vinner på sjarmen og talentet i «Si ingenting» (+) ]
Kanskje er det Undergrunns hemmelighet, at den tilsynelatende homogene enheten i virkeligheten er et band bestående av seks høyst ulike individer. Marstein og spesielt Ranes nå i denne omgangen er egenrådige stemmer, og selv om de får all drahjelpen de behøver av å være UG-artister som går solo, er begge utgivelsene av en sånn art at de ville slått hardt inn i offentligheten selv om ingen på forhånd visste hvem de var.
