De beste jazzplatene 2022

Mette Henriette: «Drifting» (ECM)

Sju år etter debuten inviterer saksofonist Mette Henriette med på en fascinerende reise der låter og tema flyter inn i hverandre, slik at det hele oppleves som en musikalsk helhet. Veien er kort mellom det komponerte og det improviserte, på en reise som preges av konsentrert og lyttende samspill fra tre musikere som alle setter sitt preg på musikken. Det er minimalistisk og meditativt, med en indre spenning i musikken, en dramatisk nerve, som gjør at det ikke oppleves som motstandsløst. Hør bare på nydelige «Indrifting You», med Mette Henriettes uttrykksfulle saksofon i sentrum over et fint samspill fra Johan Lindvall på piano og Judith Hamann på cello. Vakkert, vakkert. Les hele anmeldelsen her:

Gard Nilssen Acoustic Unity: «Elastic Wave» (ECM)

Med «Elastic Wave» debuterte trommeslager Gard Nilsens hardtsvingende trio på tyske ECM, som med sin sterke posisjon nok vil bidra til å gi denne akustiske kraftenheten nye lyttere. På trioens fjerde album starter det lavmælt og pent med «Alteret», signert Eldh, men vi skal ikke lenger enn til påfølgende «Spending Time With Ludvig», signert Nilssen, før vi får noe av det energiske drivet som kjennetegner enhver konsert med denne trioen. Dette er lyden av musikere som kjenner hverandre etter årevis med samarbeid. Den akustiske enheten veksler sømløst mellom det energiske og det mer neddempede, de strekker seg mellom ulike uttrykk, med lekenhet og kreativitet som en fellesnevner. Les hele anmeldelsen her:

[ Her er Geir Rakvaags norske favorittalbum fra 2022 ]

Moskus: «Papirfuglen» (Hubro)

Moskus fortsetter å utfordre ideen om hva en pianotrio kan være. Pianist Anja Lauvdal står oppført med synther, cembalo, vocoder, piano og samples, bassist Fredrik Luhr Dietrichson med cello, mandolin og kontrabass, trommeslager Hans Hulbækmo med trommer, perkusjon, trommemaskin, klokkespill og blokkfløyte. Alt finner sin plass, det blir verktøy som brukes til å åpne opp nye klangrike rom i dette særegne byggverket av improvisasjonsmusikk, fra en av de mest unike trioene i den norske jazzfaunaen. Det låter fascinerende og friskt, både på sitt mest lavmælte og abstrakte og når de duver av gårde som en annen Orfeus med sin «Lokk til Eurydike», eller driver framover i lett groove på «Hjorten i skogen». Vi tar også med at Anja Lauvdal ga ut det fine soloalbumet «From A Story Now Lost», med en større elektronisk lyd, mer eksperimentelt, men ikke vanskelig, bare stort og flott. Les hele anmeldelsen her:

[ Her er Mode Steinkjers norske favorittalbum fra 2022 ]

Paal Nilssen-Love Circus: «Pairs Of Three» (PNL)

Paal Nilssen-Love er ikke bare en av landets fremste trommeslagere, han er en mester i å skru sammen nye prosjekter, som tar musikken nye veier og gjerne sprenger noen sjangergrenser på veien. Hans Circus er ikke noe unntak. Musikken er i all hovedsak signert Nilssen-Love, merket blant annet av trommeslagerens kjærlighet for brasiliansk musikk. Den har mye av det samme energiske drivet som preger det meste av det Nilssen-Love holder på med, samtidig med et særegent uttrykk, blant annet på grunn av Juliana Venters imponerende og unike vokal, som preger musikken på kraftfullt, lekent og teknisk briljant vis. Et storslått og fascinerende album fra et musikalsk sirkus som er vel verdt et besøk. Les hele anmeldelsen her:

Wako: «Ut av det nye» (Øra Fonogram)

«Ut av de nye» er noe av det fineste vi har hørt fra denne akustiske kvartetten. Det sier ikke så rent lite. Denne gangen holder de seg stort sett i et ganske neddempet balladelandskap, med noen unntak, på låter som «Alt det vi tapte», et høydepunkt på albumet. Dramaet bygges sakte, men sikkert, opp til et klimaks med en dunst av sekstitallets frihetssøkende jazzscene over seg og et gnistrende solospill, fra saksofonist Martin Myhre Olsen og pianist Kjetil Mulelid (som også kom med et fint album med sin egen trio). Bassist Bárdur Reinert Poulsen og trommeslager Simon Olderskog Albertsen pisker kvartetten framover, før de lander mykt i vakre «Et siste farvel». Vi går gjerne inn i det nye med «Ut av det nye». Les hele anmeldelsen her:

[ Gjenvinning av gamle sanger ga nye vinnere i 2022 ]

Arild Andersen Group: «Affirmation» (ECM)

Arild Andersens «nye» kvartett med Helge Lien (piano), Marius Neset (saksofon) og Håkon Mjåset Johansen (trommer) var opprinnelig i studio for å spille inn et knippe låter signert bassisten, men på dag to foreslo han at de skulle improvisere fritt. Resultatet utgjør brorparten av «Affirmation». Det låter eksplosivt når Neset og Lien slipper seg løs over et energisk driv fra Johansen og Andersen, men på ingen måte retningsløst. Hver og en av dem kan den avgjørende kunsten å lytte, de holder tilbake når det trengs, griper hverandres ideer, knar dem, spinner videre på dem, bygger videre på hverandres ideer både rytmisk og melodisk, i et kollektivt løft av spontant samspill som oser av kreativt overskudd. Les hele anmeldelsen her:

Harpreet Bansal: «Parvat» (Lawo)

Fiolinisten Harpreet Bansal hørte vi igjen i flere sammenhenger i 2022, ikke minst med Karpe på deres «Baraf/ Fairuz» og for 110.000 mennesker på konsertene i Oslo Spektrum. Med sitt eget album «Parvat», et storslått bestillingsverk fra Kringkastingsorkesteret, hevet hun ambisjonsnivået enda et hakk. «Parvat» betyr «fjell» på sanskrit. Tittelen symboliserer det storslåtte, luftige i musikken. Den er både spennende og vakker å høre på, også for oss uten inngående forhåndskunnskaper om indisk musikk. Raga for tida vi lever i, sa hun selv, basert på tradisjonelle tonerekker som utgangspunkt for komposisjon og improvisasjon. Harpreet Bansal hadde også med seg Vojtech Procházka på harmonium og Sanskriti Shrestha på tabla. Begge er medlemmer i hennes egen faste trio, som har gitt ut tre album før. Les intervju her:

Hans Fredrik Jacobsen: «Svadilja» (Heilo)

Hans Fredrik Jacobsen er en veteran i det norske vise- og folkemusikkmiljøet. «Svadilja» er et album for solo seljefløyter, sju fløyter i forskjellige størrelser og tonearter. Dette instrumentet vi lærte å spikke til i barndommen, en kunst Jacobsen har perfeksjonert til fingerspissene. Her spiller han med fuglesang som eneste akkompagnement. 21 arter skal være representert. Det skal forresten gå an å høre insekter også. De fleste melodiene er skrevet av Jacobsen selv, men her er også noen tradisjonelle seljefløyteslåtter. Er det jazz? Neppe, men hadde de liflige tonene blitt spilt på saksofon i stedet for seljefløyte kan det godt hende. God musikk kjenner ingen grenser. Les hele anmeldelsen her:

Geir Sundstøl: «Studio Intim Sessions Vol. 1» (Hubro)

Geir Sundstøl følger opp en rekke flotte soloalbum med et nytt utspill fra hans Studio Intim på St. Hanshaugen i Oslo. Hver onsdag sist vinter samlet han venner for å spille inn én ny låt hver gang. Musikken er denne gangen inspirert av plater fra ei reisekiste han arvet fra en sjømannsonkel, med anskaffelser rett fra studioene på Jamaica. Dette er tung, langsom reggae, en stemning som kommer til å vare og vare. Med dybden, luftigheten og rommet som kjennetegner dub, men alle strengeinstrumentene til Sundstøl får lyden til å bli noe helt for seg selv. Han har også lagt ned de tyngste basslinjene selv, og får hjelp av sin gamle medsammensvorne Erland Dahlen på trommer. King Geir meet the rockers oppå Sankhanshaugen. Les hele anmeldelsen her:

[ Popåret 2022: Det gode singellivet ]

Maridalen: «Bortenfor» (Jazzland)

Kristiansen/Vemøy: «Hymns Of Longing» (KKV)

Trioen Maridalen gjorde seg fordelaktig bemerket med sitt selvtitulerte debutalbum i 2021. De kom raskt tilbake, Jonas Kilmork Vemøy (trompet), Anders Hefre (saksofon) og Andreas Rødland Haga (kontrabass). Mye av samspillet er av den lavmælte sorten, noen ganger nesten hviskende. Det meste går rolig for seg, i en melodiøs, imøtekommende form med bred appell. Plata er virkelig spilt inn i Maridalen, i den gamle kirka der. Alt i alt er Maridalen en nytelse å høre på. Samtidig kom Vemøy med det like inntrengende albumet «Hymns Of Longing» med Øyvind Kristiansen på piano. En instrumental samtidskommentar mot et mørkt bakteppe. De samplet salmesang fra eldgamle 78-plater, såkalte «steinkaker», mens deres egne komposisjoner føyde seg fint i helheten, som stillferdige meditasjoner med følsom dybde. Les hele anmeldelsen her:

Gisle Røen Johansen: «Kveldsragg» (Jazzaggression)

Saksofonisten Gisle Røen Johansen spilte seg inn i norsk jazz mot slutten av forrige århundre, med gruppene Element og Jazzmob. Johansen gikk sine egne veier etterpå, men har ikke vært så ofte å høre siden. «Kveldsragg» ble et sterkt nytt møte. Han har med seg Even Helte Hermansen (gitar), Rune Nergaard (elbass), Gard Nilssen (trommer) og Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass). I praksis gruppa Bushman’s Revenge, utvidet i dybden med bassen fra Flaten. «Kveldsragg» inneholder tre lange låter, fra tittelsporets vare stemninger med utgangspunkt i «Fola fola Blakken», til «Morrasol» som en større og tyngre sonisk freakout, og «Jon» til minne om Jazzmob-grunnleggeren Jon Klette. Når Gisle Røen Johansen setter inn de sterkeste støtene med saksofonen får vi jazzrock på høyde med sjangerens største stunder. Les hele anmeldelsen her:

Gurls & Trondheim Jazzorkester: «Oui» (Grappa)

På deres andre album er det et nytt og utvidet Gurls vi møter. Marianna Sangita har overtatt etter Rohey Taalah på vokal, mens saksofonist og låtskriver Hanna Paulsberg og bassist Ellen Andrea Wang fortsetter. Samtidig har de invitert med seg selveste Trondheim Jazzorkester til lek i sitt særegne musikalske friminutt. Utvidelsen med det trønderske kraftorkesteret gjør at musikken tar nye veier, det åpner seg nye rom, det blir dessuten en større variasjon over uttrykket enn de kunne få til som trio. Det særegne ved Gurls er likevel på plass. Paulsberg har gjort en god jobb med arrangementene, det lekne og funky uttrykket drukner ikke i arrangementene, de bidrar snarere til å gi det særegne Gurls-uttrykket ny kraft. Les hele anmeldelsen her:

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen