Popåret 2022: Det gode singellivet

Singelutgivelsene har alltid definert popmusikken, fra den gangen folk ikke hadde begynte å kjøpe album i stor stil, til singlene ble de mest fengende sporene som skulle skape blest om albumene, og nå når albumformatet ikke lenger regnes som like viktig for alle nye popartister. Derfor går det gjerne noen år fra vi først hører om de unge og lovende, fra de første singlene og EP-ene deres, til det første albumet foreligger. Her er ti av de mest spennende artistene som ikke ga ut album i 2022, men som hadde mye å by på av nye sanger.

Michelle Ullestad

Michelle Ullestad hadde gitt ut singler i et par år, før EP-en «Sol» tok henne et stort skritt videre, og singelen «Maria» ble en av årets aller beste norske. Det er allerede kommet en og annen sang kalt «Maria» i årenes løp, men Ullestads hevder seg i det store selskapet. Dette er bergenspop av beste merke, og det sier som kjent ikke så lite. Sangen har en uimotståelig melodi, godt driv, stor lyd produsert av Eirik Hella, og en tekst som språklig sitter som et skudd. Hun ble tatt ut til Urørt-finalen, som hun vant, på Bylarm ble hun også en av de uoffisielle vinnerne, med en følelsesladet konsert på Rockefeller som viste at hun er klar for større sammenhenger i 2023.

Synne Vo

Synne Vorkinn står litt på siden av alle popens hipstere, og gjorde i høst det mest folkelige showet jeg noen gang har sett i Bylarm-sammenheng. Hun lagde noen av årets fineste sanger også. Aller best var «Heime», en feiring av å ha et hjemsted, som traff ekstra sterkt da den kom samtidig med at folk begynte å flykte fra Ukraina. «Heime» handler om tilhørighet og trygghet, men også ønsket om å oppleve en større verden. Det er en følelse mange som har vokst opp på små steder kjenner seg igjen i, men den er mest fristende når flyttingen skjer frivillig. Fire singler kom Synne Vo med i år, i tillegg til at hun fortsatt får tid til å hjelpe andre artister med sangene sine.

[ Her er Mode Steinkjers ti norske favorittalbum fra 2022 ]

Beharie

I mars mente jeg at det nærmet seg et større gjennombrudd for Christian Roger Beharie fra Sandnes. Går det fortsatt an å regnes som lovende når man har vunnet Spellemannprisen, som Beharie gjorde i april? Beharie fikk den i r&b-klassen for EP-en «Beharie/Beharie», og har siden gitt ut flere sanger som er like fine. Vårens «Point Of View» viste igjen hans unike stemme i en delikat, finstemt produksjon. Han fortalte selv at dette er var av hans mest personlige tekster så langt, om å være introvert i en veldig ekstrovert verden. Gjennombrudd kommer på mange nivå, og neste år tenker jeg vi kan vente enda ett fra Beharie.

Jonathan Floo & Namsfogden

Hva mener du med at du aldri har hørt om Jonathan Floo & Namsfogden, spurte jeg i mars. Da hadde jeg knapt nok hørt om dem selv, og etterpå har jeg ikke hørt noe mer. En herlig opplevelse er det når noe så heftig bare kommer helt ut av det blå. «Fett hår» var et av årets høydepunkter, en frekk og freidig sommersang på kanten av det anstendige, i et dub-Manu Chao-Fjorden Baby-landskap, der alt gynger mens det høres ut som livet likevel er en fest. Siv Torin Knudsen Petersen og Ingvild Garford Bennett heter de når de ikke er Jonathan Floo & Namsfogden. Forhåpentligvis kommer de igjen i 2023?

[ Her er Geir Rakvaags ti norske favorittalbum fra 2022 ]

Metteson

Sverre Metteson Breivik har gitt ut nok singler de siste to årene til å fylle et samlealbum som kan måle seg med mange av de beste nye albumene som andre kommer med, men lager i stedet nye sanger for et album som ikke er ventet før høsten 2023. Metteson beskrev «Never Let Me Go» som et soundtrack til en kommende «summer of love». Dette var virkelig en «banger». Popteften har aldri vært mer perfekt, stemmen glir over i en uimotståelig falsett i strategiske øyeblikk, alt sånt som gjorde dette til en sann svir for sommeren der han blant annet gjorde stor lykke på Øyafestivalen. Metteson er langt forbi å bare være lovende.

[ Disse bøkene solgte mest i 2022 ]

Plxntkid

Det mangler vanligvis ikke på oppmerksomhet når norske artister får kontrakt med profilerte utenlandske plateselskap. Men Anders Aakerhus har fått være i fred på det amerikanske Epitaph, spesialister på punkorientert rock, som ikke vanligvis gir ut EP-er med titler som «7650 Verdal». Som artisten Plxntkid kommer Aakerhus med emosjonell rap og punk. Singelen «Parasite» var nærmest et primalskrik, men også et innlegg i debatten om medisinering av psykiske problemer. De to påfølgende singlene var ikke like påtrengende konfronterende, men fortsatt et stykke fra lett underholdning, og lett å legge merke til.

[ Sommeren da alt brast ]

Jonathan Floyd

Jonathan Floyd ble kåret til Årets nykommer på P3 Gull i 2021. Kan han fortsatt være ny i 2022? Vi sier det sånn. Den første EP-en hans lente seg tungt på fjorårets utgitt materiale, men den nye sangen «Skygge» var like inntrengende, der Floyd akkompagnert av akustisk gitar synger om «å finne lyset i det som er bra», som han beskriver som et budskap han gjerne skulle gitt en yngre versjon av seg selv. Floyd fikk også sitt eget program i den fine nye TV-serien «NRK-scenen», der han hadde med seg Rick Grove på gitar.

[  Hva gjorde The Beach Boys etter å ha gitt ut tidenes beste singel? ]

Rick Grove

Vi la merke til Rick Grove da han debuterte med singelen «Gun» i vår, med melodiøs gitarrock uten å ty til tidsriktige triks. Dette er en solfylt fengende sang om å bli voksen, som kunne vært laget i de fleste tider vi har tilbakelagt i poprockens historie, men som likevel, eller nettopp derfor, finner seg en plass blant de gode fra 2022. To singler til kom etterpå, og på Bylarm hørte vi at Grove har både sangene, gitarriffene, klærne og frisyren som gjør tidsreisen komplett. Eirik Grove heter han visst egentlig, men dette er en fyr som både ser og høres ut som han har lov til å lage seg et internasjonalt popstjernenavn.

Resa Saffa Park

Theresa Frostad Eggesbø, også kjent som Resa Saffa Park, har en høy stjerne på disse sidene, etter et par EP-er som viser henne som en av de fineste nye sangerne og sangskriverne i landet. Nå kom «Bitre miner» som hennes første med norsk tekst. Norge har mange sangere som har alt å vinne på å synge på norsk, men vi har ikke regnet Resa som en av dem, siden sangene hennes er så gode at vi kan høre et internasjonalt potensial der. Men i alle fall: «Bitre miner» kan beskrives som visesang, med stemmen og en akustisk gitar som eneste virkestoffer. For sikkerhets skyld kom også sangen samtidig på engelsk som «Cheap Disposition». Etterpå kom to singer til. «Kids Lack Rock’n’roll» kunne vært en av de beste sangene til Lana Del Rey.

Hannah Storm

Hannah Storm var i den spesielle situasjonen at hun ikke hadde noen sanger ute før hun kom til Bylarm i 2021, der vi valgte å kalle musikken hennes for «luksuspop». I år begynte endelig disse sangene å komme ut. Først «Stranger», en stor og stemningsfull ballade som blir følsomt framført, og bekrefter troen på at dette er et navn som mange kommer til å høre mye mer fra. Siden er det kommet tre singler til som forsterker det gode inntrykket.

[  Julejazz på sitt fineste ]

[  Ekte vestkantfolk tar ikke av seg på beina ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen