---
Moskus
Papirfuglen
Hubro
---
Moskuser er kjent for å kunne angripe om de føler seg truet. Nå tror jeg ikke Anja Lauvdal, Fredrik Luhr Dietrichson og Hans Hulbækmo føler seg spesielt truet, men de angriper sansene, på kompromissløst vis. Det er ti år siden trioen debuterte med albumet «Salmesykkel», som de velfortjent hentet hjem to spellemannsnominasjoner for. «Framtida i norsk jazz», slo Roald Helgheim fast her i avisa, da han anmeldte albumet. Siden da er det blitt ytterligere to nominasjoner, mens de har fortsatt med å utforske sitt sjangeroverskridende musikalske landskap, album for album. «Papirfuglen» er trioens sjette, etter «Live på Victoria», fra 2020. De har samtidig satt sitt preg på mye annet som har skjedd på den norske jazzscenen, gjennom de mange andre prosjektene de tre musikerne er involvert i.
[ Helge Lien Trio og HÜM - pianotrioer i toppklasse ]
Dette er en Moskus som på ingen måte har stille, de har beveget seg et godt stykke siden debuten. Gjennom årene har de svingt mellom ulike uttrykk, mellom det melodiøse og det mer abstrakte, det komponerte og det frie. På papiret kan de se ut som en tradisjonell pianotrio, men Moskus utfordrer ideen om hva en pianotrio kan være. På «Papirfuglen» står pianist Lauvdal oppført med synther, cembalo, vocoder, piano og samples, bassist Dietrichson står oppført med cello, mandolin og kontrabass, trommeslager Hans Hulbækmo med trommer, perkusjon, trommemaskin, klokkespill og recorder. Ikke noe av det framstår som umotivert, alt finner sin plass, det blir verktøy som brukes til å åpne opp nye klangrike rom i dette særegne byggverket av improvisasjonsmusikk.
[ Bugge Wesseltofts nye album: En trøst i harde tider ]
Når en låt som «Ville kombinasjoner» drives framover av Hulbækmos munnharpe, kjørt gjennom en vocoder, og det serveres med en minimalistisk melodi på cembalo, låter det ikke bare lekent, det låter rett og slett veldig fint. Det er noe av denne lekne tilnærmingen til musikken, sammen med alvoret som ligger i den kollektive utforskningen av ideer, som gjør at dette låter så fascinerende og friskt, både på sitt mest lavmælte og abstrakte, og når de duver avgårde som en annen Orfeus med sin «Lokk til Eurydike», eller driver framover i lett groove på «Hjorten i skogen».
[ Fieh: Funky og flott fra grendahuset ]
Fredag neste uke står Moskus på scenen på Victoria, den nasjonale jazzscenen i Oslo. Det er umulig å spå hva kvelden vil gi, men det er ikke veldig vågalt å spå at dette kan bli en riktig fin kveld med en av de mest unike trioene i den norske jazzfaunaen.
