Nyheter

Ingen spurte hvorfor «Ahmed» utagerte: – De så meg ikke som et offer

En ny rapport slår fast at stereotypiene om unge innvandrermenn begrenser deres mulighet til å få hjelp. – Det var ingen som så meg som en offer, men heller som en voldsutøver, sier «Ahmed».

Allerede som seksåring visste «Ahmed» (20) at han ikke skulle vise følelser. Tanken slo ham da han satt i fengsel i et av nabolandene til landet han hadde flyktet fra.

Faren hadde bestemt seg for å demonstrere utenfor et bygg, noe som resulterte i at hele familien ble fengslet.

Inne på cella visste «Ahmed» at han ikke skulle gråte, og i hvert fall ikke vise at han var redd.

Ahmed er ikke hans ekte navn, men et navn vi bruker for å beskytte 20-åringens identitet.

Familiens håp

Ingen land ville ha familien. Frustrasjonen til far gikk utover mor. Ahmed forteller at faren ble voldelig, og kastet til slutt mor og barna ut av huset. De søkte asyl, og endte opp i Norge. I dag bor Ahmed i en by i gamle Buskerud.

– Norge var paradis for meg, men samtidig et totalt kulturkrasj. Her fikk jeg for første gang leke. På skolen der jeg bodde før hadde jeg mye press på meg for å gjøre det bra, fordi pappa og storebror måtte forsørge oss istedenfor å gå på skole selv. Da ble jeg plutselig det yngste håpet, forteller han.

Single Person Walking on Street in the Dark Night

Eldstebror tok over ansvaret

Ahmeds eldste bror var 18 år da han kom til Norge.

En dag så Ahmed storebror og mor krangle. Moren holdt bankkortet sitt hardt, mens broren prøvde å ta det fra henne. Han lyktes. Dette ble første steget i å ta kontroll over familiens økonomi.

– Storebror mente at han var øverst i familie-hierarkiet, siden far ikke var i Norge, sier Ahmed.

Guttene blir oppdratt til å være maskiner og monstre.

—  «Ahmed»

Ifølge Ahmed ble storebroren fremdeles kontrollert av far fra hjemlandet. Han fikk beskjed om at det var hans ansvar å sørge for at familien fulgte normene og verdiene de hadde lært i hjemlandet. Mye av pengene gikk også til far i hjemlandet.

– Det var viktig for dem å holde oss kontrollert, slik at vi ikke gjorde noe der vi tapte ansikt foran andre, sier han og legger til:

– Friheten jeg fikk da jeg kom til Norge, ble igjen tatt fra meg.

Storebror stilte også krav til søsknenes skolearbeid.

– Han ga oss beskjed om å pugge sju gloser i uka. Det tok vi ikke seriøst, for han var jo ikke faren vår, men en av oss, forteller Ahmed.

Men motstanden hadde konsekvenser.

– Eldstebroren min ba de andre søsknene om å holde meg fast mens han straffet meg. På den måten straffet han både meg og søsknene mine. Vi skjønte fort hvem som skulle bestemme, sier han.

Ahmed

Flere krav til guttene

I motsetning til volden blant guttene i søskenflokken, forteller Ahmed at storebroren aldri la en finger på søstrene.

– Det var vi gutta som skulle bli lært opp til å tåle vold, bli maskiner og det samme monsteret og udyret som far og storebror hadde blitt, forteller han.

Til forskjell fra inntrykket man får fra mediene, mener Ahmed at det blir utført mer kontroll over guttene enn jentene i enkelte minoritetsmiljøer.

– Det eneste jentene må passe på er å ikke henge med gutter, mens vi må bli de som skal passe på hele familien. Du skal ikke gråte, du skal tjene penger, og ikke minst forsvare familiens ære, forteller han.

Fremstilles som skurken

Det er ikke sjeldent vi hører om jenter som lever i et strengt kontrollert regime i familien, men for første gang har det blitt sluppet en forskningsrapport som undersøker hvilke konsekvenser negativ sosial kontroll har på den psykiske helsen til unge innvandrermenn. Forskning på sosial kontroll blant minoritetsungdom har hittil tatt utgangspunkt i jenters fortellinger.

Rapporten konkluderer med at stereotypien som er dannet om innvandrermenn av majoritetssamfunnet begrenser deres mulighet til å få hjelp.

– Minoritetsjenter, og særlig muslimske jenter, forstås i offentligheten som oftest som de som trengs å reddes fra undertrykkelse, mens menn ofte forstås som undertrykkeren de må reddes fra, sier rådgiver Marianne Gulli i Likestillingssenteret KUN. Hun er en av dem som står bak rapporten.

Du skal ikke gråte, du skal ut og tjene penger, og ikke minst forsvare familiens ære.

—  «Ahmed»

På denne og flere måter har majoritetsbefolkningen lagd en stereotyp av hva en minoritetsmann er.

– Glemmer man at disse guttene bor under samme tak som jentene?

– Enten glemmer man at de bor under samme tak eller så blir de sett på som kontrollerende.

Rådgiver Marianne Gulli i Likestillingssenteret KUN.

Lite kompetanse om minoritetsmenn

Rapporten er basert på historiene til ti informanter og tre fokusgruppeintervjuer med fagpersoner.

Hovedfunnet i rapporten er at de unge mennene er invadert av forventninger om hvem de er og hva de kan bli, både fra familien og storsamfunnet. Erfaringene skapte sinne og frustrasjon og en følelse av å være fastlåst, noe som igjen medførte dårlig psykisk helse.

– Når det ikke finnes forskning som tar utgangspunkt i menn og gutters erfaring med sosial kontroll, så er konsekvensen at det ikke er nok kompetanse om det de går gjennom og at vi ikke fanger opp disse mennene, sier Gulli.

Oppdaget ikke roten til problemene

Ahmed slet også psykisk som følge av kontrollen hjemme. Han lærte fort at vold var løsningen til problemene.

– Jeg begynte å havne i slåsskamp og brukte vold hvis jeg følte meg tråkket på. Storebror skrøt av meg. Endelig hadde jeg kanskje blitt en mann? Spør han.

Ting forandret seg fort da skolen sendte en bekymringsmelding til barnevernet.

Kontaktpersonen til barnevernet ble eldstebroren. Ifølge Ahmed tok ingen i barnevernet direkte kontakt med ham.

– Dette gjorde bare situasjonen hjemme verre. Straffene ble hardere.

Ingen i barnevernet avslørte volden Ahmed forteller at han levde med.

– Jeg knakk sammen psykisk. Jeg hadde alltid prøvd å utfordre reglene som storebror hadde satt for meg, men konsekvensene ble til slutt for mye for meg.

Havnet på krisesenter

Etter hvert klarer storebror å få faren til Norge. Dette var dårlige nyheter for resten av familien. Volden og kontrollen fortsatte – nå ble moren igjen offer for farens sinne, forteller Ahmed.

– Pappa ble frustrert. Han hadde jo ikke den samme rollen her som han hadde tidligere, og frustrasjonen går utover mor igjen.

Moren får nok, og forteller legen sin om det som har skjedd. Politiet henter faren, og barnevernet blir koblet inn.

I farens rettsak må søskenflokken vitne. Men det blir stille fra vitneboksen. Søsknene velger bevisst å ikke fortelle alt som foregår i familien, og saken blir henlagt.

Etter rettssaken blir livet på hjemmebane så ille at Ahmed havner på krisesenteret.

– Jeg fikk en stor gammel enebolig for meg selv, siden kvinner og menn holdes adskilt på senteret. Hver gang det gamle huset knirket trodde jeg det var broren min som kom.

Eldstebroren min ba de andre søsknene om å holde meg fast mens han straffet meg. På den måten straffet han både meg og søsknene mine. Vi skjønte fort hvem som skulle bestemme.

—  «Ahmed»

– Har du noen gang tenkt over hvorfor broren din og faren din gjorde dette mot deg?

– Jeg har tenkt over det. Storebroren min gjorde det som det var forventet av ham. Det er vanlig at storebrødre tar over når far ikke er tilstede der jeg kommer fra. Det er en forventning om å være på en bestemt måte, fordi miljøet rundt deg krever det. Om du ikke klarer å styre familien din er du ikke en god nok mann.

Ahmed lever i dag med skjult identitet. Målet er å bli «noe», for å vise familien at han klarte det.

Kontrollen fra familien og livet som en kasteball mellom ulike faginstanser har gjort at han sliter psykisk, og har mistet troen på systemet som skulle hjelpe ham.

– Det var ingen som så meg som en offer, men heller som en voldsutøver.

Ahmed

Offer for stereotypier

Utageringen Ahmed gjorde i tenårene, er han ikke alene om. Også i rapporten forteller informanter hvordan de har håndtert strenge forventninger og misanerkjennelse.

– Informantene forteller om opprør, bråkete atferd, krangling med lærere og andre utagerende handlinger, sier Gulli.

– Hvorfor har ikke disse mennene blitt fanget opp av systemet?

– De færreste vi har snakket med har fått profesjonell hjelp til å bearbeide det de sliter med. Vi har sett at noen av informanter har isolert seg med de vonde følelsene og erfaringene. Andre har ikke hatt noen de har kunnet snakke med. Det er veldig få som tar kontakt med et hjelpeapparat, for de fleste har erfaringer som har dannet en mistillit til systemet, sier hun.

Dette kan være mistilliten til lærere som ikke støtter, negative møter med politiet eller hverdagsrasisme.

– Stereotypien som knyttes til innvandrermenn som voldelige hindrer hjelpeapparatet i å se hva disse mennene faktisk sliter med, slår Gulli fast.

Menn som utfordrer

Men ikke alle funn i rapporten er bekmørke. Gulli har sett flere eksempler på at noe er i ferd med å endres i familiedynamikken.

– Både det som skjer gradvis i noen familier, men også der guttene selv utfordrer normene eller bruker makten de har i kraft av sitt kjønn for å utvide handlingsrommet til søstre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen