Nyheter

Mac (14): – Jeg husker at jeg tenkte «Når jeg blir stor vil jeg bli en gutt»

For noen år siden gikk Mac kledd i rosa og hadde langt hår. Da håret stadig ble kortere, var det ingen som reagerte. Det ble en glidende overgang til at Mac ble Mac, men mor Tiril Valeur innrømmer nå at sønnen hadde blitt en god skuespiller.

Mac

– Jeg husker at jeg tenkte «Når jeg blir stor, vil jeg bli en gutt». Jeg visste ikke helt hva det betydde, men jeg visste at det var noe som ikke var helt riktig. Etter hvert som jeg ble eldre, tok det en større og større del av livet mitt, forteller Mac.

I Norge finnes det en rekke mennesker som opplever seg som et annet kjønn enn det de ble tildelt ved fødsel. De kjemper for å bli forstått og for å få leve som den de er. En av dem er den 14-år gamle gutten Mac, som ble født med en jentekropp.

– Jeg følte at jeg måtte late som. At jeg måtte være noen jeg ikke var, og da lagde jeg meg en slags personlighet som egentlig ikke eksisterte, forteller Mac.

Det å til stadighet skulle late som om han var en annen, skapte med tiden problemer for ham. Han ble veldig stille.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle si, fordi jeg husket ikke hva jeg hadde sagt tidligere, forteller Mac.

I 2016 var det en eksplosiv økning i barn og unge som fikk innvilget ønsket om å skifte kjønn. Totalt ble 331 personer henvist til det som i dag heter Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) i 2016, der 148 av dem var barn. I 2013 var det til sammenligning 134 henviste, hvor rundt 45 av dem var under 18.

Mac

Holdt mye inni seg

Også mor Tiril Valeur merket at noe ikke var som det skulle med barnet sitt.

– Mac jobbet ganske hardt med å undertrykke og kompensere, og utad var han veldig feminin. Han hadde langt hår og gikk mye i rosa, men samtidig var det ikke et sjokk for oss da det gradvis begynte å bli tydelig for et par år siden. Det var aldri en plutselig avsløring, forteller hun.

Først etter at Mac fortalte at han var en gutt, ga de subtile hintene familien hadde merket gjennom årene mening.

– Da han var rundt seks år sa han veldig forsiktig at han følte seg som gutt. Vi tenkte at det var fint at han kunne si det til oss, men samtidig tenkte vi at slik føler nok mange andre barn også noen ganger. Så det var ikke slik at vi tok kontakt med noen for å skjønne mer, forklarer mor.

En kjærkommen forandring

Med årene begynte Mac å kle seg og oppføre seg annerledes. Borte ble de rosa klærne. Han valgte å fortelle venner og familie om usikkerheten og tankene som nå tok stor plass i livet hans.

– Jeg tenkte at det ikke var vits i å holde det inni meg når dette skal ha en effekt på livet mitt, sier Mac.

Mac understreker at han ikke egentlig gruet seg til å fortelle det til familien, siden de alltid har vært aksepterende.

– Men jeg var heller redd for at det skal ta en så stor del av andres liv, og at mye kom til å forandre seg. Det gjorde det også, men det var ikke så ille som jeg trodde.

Mac begynte på ungdomsskolen med nytt navn og ny kjønnsidentitet. Nå synes han det er godt å kunne være seg selv i møte med andre.

– Nå kan jeg slappe av mer og ikke tenke så mye, sier han.

Mac

– Transpersoner blir sensasjonalisert

Mor Tiril er stolt av at Mac klarte å finne ut av kjønnsidentiteten sin så tidlig.

– Mange sier jo at det er en slags trend, siden vi ser at flere og flere er åpne og nysgjerrige på kjønnsidentiteten sin. Det er det absolutt ikke, de har vært der og vil være der uansett, men det er aksepten som vokser. Derfor er det færre som gjemmer seg, sier hun.

Mac mener det fremdeles er behov for folkeopplysning på feltet kjønnsidentitet.

– Det er veldig mange som ikke vet nok, og som tror at de ikke trenger å lære. Mange mener at det ikke gjør så mye om man sier noe feil, men det betyr mer enn man tror, fordi det er så personlig, sier Mac.

Mor Tiril mener mediene spiller en viktig rolle i barns opplevelse av kjønnsinkongruens. Kjønnsinkongruens er mangel på samsvar mellom det biologiske kjønnet og personens egen oppfatning om hvilket kjønn vedkommende har.

– Ofte er transpersoner representert i medier som noe veldig sensasjonelt og ikke minst blir de latterliggjort. Det er få ganger man ser og hører om en jente som føler seg som en gutt, for det er kanskje ikke så sensasjonelt, men det er viktig å normalisere dette, særlig overfor barn.

Mac

Bidro til bok

Mac mener åpenhet er nøkkelen til forståelse, og mener det bør informeres om kjønnsinkongruens, i skolen slik barn slipper å vokse opp med vrangforestillinger om transpersoner. Derfor har han bidratt til en ny barnebok som heter «Regnbuesommer». Boka ble lansert i september, er skrevet av drammensforfatter Camilla Otterlei, og handler om kjønnsidentitet. Illustratør i boka er Macs mor, Tiril Valeur.

– Da jeg leste manuset fikk jeg gåsehud. Selv om Camilla hadde hilst på Mac før visste hun ikke at temaet hun hadde valgt å skrive om var så nær vår familie, sier hun.

Otterlei har tidligere jobbet som lærer, og har sett at barn utforsker sin kjønnsidentitet annerledes nå enn de gjorde da hun vokste opp.

– Det synes jeg må inn i barnelitteraturen. Friheten og retten til å være den man er er viktig for meg, sier hun.

Regnbuesommer er den tredje boka om Simone, som møter er den nye nabogutten Aaron, som var født med jentekropp.

– Jeg slet mye i prosessen, og det føltes så viktig og riktig å samarbeide med Mac. På grunn av han slapp jeg å være en gammel kjerring på 50 år som satt og latet som om jeg vet, sier Otterlei.

Luca Dalen Espseth er nestleder i PKI Norge - Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens.

Mye mistro

Nestleder i Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens, og lektor i biologi med mastergrad i kjønnsstudier, Luca Dalen Espseth, som er selv transmann, sier at alle mennesker bør representeres i litteraturen og kulturen. Han er enig med Valeurs opplevelse av dårlig representasjon i mediene.

– Transpersoners eksistens diskuteres ofte i media på fornedrende og kunnskapsløse måter, og svært store deler av befolkningen mangler kunnskap. Det finnes svært lite informasjon i litteraturen om transpersoner, og mye av det som finnes er for dårlig, med stereotypiske fremstillinger av transpersoner. Informasjonen er i stor grad rettet mot cisfolk og ikke transpersoner, sier han.

Med uttrykket cisfolk mener han personer som opplever samsvar mellom det kjønn vedkommende ble tildelt ved fødsel og det kjønn vedkommende selv opplever å ha.

Han mener åpenheten rundt transpersoner de siste årene har sammenheng med utvidede rettigheter, slik som diskrimineringsvernet fra 2014 og lovendringen i 2016, som innebærer at du får bestemme hvilket juridisk kjønn som skal stå i folkeregisteret.

Men han legger ikke skjul på at det fortsatt er mye som gjenstår før transpersoner er likestilte med cispersoner.

– Transpersoner opplever systematisk diskriminering i møte med helsevesenet, der vi behandles som om vi ikke har samme samtykkekompetanse som cispersoner. Om vi faktisk anså transpersoner som likeverdige med cispersoner, hadde vi ikke satt spørsmålstegn ved om en transpersoner kan vite hvem hen er i en alder av 12 år. Vi mistror aldri en cisperson på 12 år som sier «jeg er gutt», sier han før han legger til:

– Vi skal selvfølgelig ha gode og nyanserte samtaler om hva eventuell kjønnsbekreftende behandling innebærer, men vi kan ikke som samfunn fortelle transpersoner at vi ikke kan vite hvem vi er.