Nyheter

Hylles som årets modigste kvinne: – Jeg vil alltid bære med meg skredulykken i Gjerdrum

Da paramedisiner Eva Aarsand fra Røyken gikk ut på styrofoamplatene som skulle holde henne oppe fra den boblende kvikkleira, tenkte hun «forhåpentlig gir redningsvesten oppdrift».

Raset på Gjerdrum

Nyttårshelgen 2020: Eva Aarsand er på Hafjell med venner for å feire nyttår. Eva jobber som paramedisiner i Beredskapsenheten og ved Sentrum stasjon ved Oslo universitetssykehus, men disse dagene har hun fri. Hun skal slappe av og nyte friluftslivet i fjellheimen sammen med vennene sine, med god mat og peiskos om kvelden.

Slik blir det ikke.

Da hun våkner 30. desember, ser hun at det har vært uvanlig mye aktivitet på telefonen om natten. Det går ikke lang tid før hun får vite hva som har skjedd: Katastrofealarm, leirskred på Gjerdrum.

Raset på Gjerdrum

Katastrofemobilisering

– Jeg visste at kollegene mine var på plass, og plutselig ble ikke ferie og hygge viktig i det hele tatt. Jeg hadde ikke noe på Hafjell å gjøre, og jeg kjente et behov for å reise hjem og bidra, forteller Eva og fortsetter;

– Vi hadde lært om kvikkleireskred bare noen måneder før, og jeg forsto at dette var veldig alvorlig.

Skredet på Gjerdrum

Dagsavisen møter Eva 10 måneder etter leirskredet på Gjerdrum, som krevde 10 menneskeliv, og som skaket opp et helt lokalsamfunn og en hel nasjon.

Nylig ble Eva kåret til «Årets modigste kvinne» av magasinet Tara. Hun vant prisen for innsatsen under redningsarbeidet etter leirskredet i Gjerdrum. Blant fem sterke finalister var det til slutt Eva som stakk av med seieren. I juryens begrunnelse het det blant annet: «Vinneren er en flott representant for alle redningsarbeidere og helsearbeidere som hver dag står på for å redde liv og hjelpe mennesker i nød».

Fremdeles kjenner Eva på sterke inntrykk og følelser etter den største redningsaksjonen hun har vært med på.

– Men det går bra nå, sier hun.

Da vi gikk ut på disse isoporplatene så vi det boblet i kvikkleira, og jeg husker jeg tenkte at forhåpentlig gir redningsvesten oppdrift.

—  Eva Aarsand

Tilbake til 30. desember 2020:

Nyttårsmiddagen smakte ikke som den skulle for Eva. Hele tiden holdt hun kontakt med kollegene sine fra hytteturen på Hafjell, hun var allerede inne i «den bobla» som hun sier. For selv om hun var på ferie, var fokuset rettet mot Gjerdrum.

– Jeg falt ikke til ro etter at katastrofealarmen gikk, jeg var spent i kroppen og var liksom ikke til stede, nyttårsfeiringen kom liksom med en bismak.

Da hun dro hjemover 1. januar så hun fram til å komme i gang med jobben, og å avløse kolleger dagen etter.

Men den natten sov hun dårlig.

Raset på Gjerdrum

Gjerdrum 2. og 3. januar 2021

– Jeg kom opp til Gjerdrum lørdag 2. januar, og det var så rart å se alt sammen; kommunehuset og alle folkene, jeg hadde jo fulgt med på TV, så bildene var kjente, forteller Eva som likevel opplevde virkeligheten så mye sterkere.

Det var kameraer overalt og hektisk virksomhet med nødetater, frivillige og innbyggere i full aktivitet.

– Vi tok på utstyret og var klare, så får vi en brif om hva vi ser for oss, hva vi kan komme til å finne, hvordan skredet har oppført seg.

– Deretter kjører vi ned til skredgropa, passerer stoppunktet til Heimevernet, og jeg kjenner at det er alvor.

Eva blir en av de første som får lov til å gå ut i selve skredgropa fra Beredskapsenheten ved Oslo universitetssykehus.

– Vi er fem fra Beredskapsenheten, parer opp to og to, og femtemann fungerer som deleleder. Han har kontakt med oss som er ute i skredet og med de som er på kommandoplass.

Vi brukte varme innlegg i hanskene og i støvlene under arbeidene ute i raset, og da jeg så ned i det iskalde leirraset tenkte jeg litt sånn; og her er jeg med tørre, varme klær.

—  Eva Aarsand

Eva og de andre i Beredskapsenheten har selvfølgelig sikringstau, og de har på redningsvest. Hvis de faller ut i kvikkleira kan de i beste fall håpe på å flyte opp.

– Etter første akutte redningsfase, hvor politiets hundepatrulje gjør de første søkene, så går redningsavdelingen til brann inn og skjærer løs og graver. Når de så ser noe som ser ut som et menneske, kommer vi inn, vurderer tilstanden og setter eventuelt i gang behandling med førstehjelp, forklarer Eva mens tankene går tilbake til de kalde dagene på nyåret.

– Dessverre var det ingen overlevende inne i selve skredet på Gjerdrum. Vår jobb ble å bidra til å frakte ut de omkomne.

Da hadde allerede 13 personer blitt reddet opp fra skredkrateret av Sea-King helikopter, i den første akutte redningsfasen, i timene rett etter skredet. Politihelikopteret bisto med å lokalisere folk ved hjelp av varmesøkende kamera. Noen ble reddet ut av hus som var ført 400 meter fra tomten det hadde stått på.

Raset på Gjerdrum

Kampen mot klokka og kulde

– Kollegene mine fra Beredskapsenheten ved Oslo universitetssykehus var med på å evakuere folk i den første redningsfasen. Mange beboere var eldre folk som ikke hadde hørt noe, flere av dem kunne heller ikke gå. Kollegaene, sammen med redningsavdelingen til brann, måtte slå inn dører og legge folk på dyner og slepe dem unna og i sikkerhet, forteller Eva som ikke synes denne delen av redningsaksjonen har kommet nok fram.

– Potensielt kunne det vært mange flere som omkom, den innsatsen var med på å forhindre det, med eget liv som innsats, påpeker Eva.

Det var også mange som lurte på hvorfor redningsfolkene ikke kunne gå ut i rasområdet tidligere.

– Det er veldig farlig, da forsvinner man selv, forklarer Eva som har hatt et behov for å fortelle om dette til «forståsegpåere».

– Den leira sluker deg!

Jeg følte på en slags nytteløshet i dagene rett etterpå. Når man har vært med på noe så stort føltes alt annet så lite.

—  Eva Aarsand

Eva forteller om dyrene som ble funnet i live og reddet ut, og at det en stund ga håp om også å finne mennesker i live. Men kampen mot klokka og kuldegradene ble etter hvert håpløs, selv om iveren etter å finne overlevende var drivkraften.

– Vi brukte varme innlegg i hanskene og i støvlene under arbeidene ute i raset, og da jeg så ned i det iskalde leirraset tenkte jeg litt sånn; og her er jeg med tørre, varme klær.

Mange tanker og følelser kommer fram når Eva snakker om hendelsene og redningsaksjonen på Gjerdrum. Selv om det har gått over ti måneder siden katastrofealarmen gikk, husker hun alle detaljer. Som at hun fikk brukt noe av førstehjelpsutstyret på et par av politihundene, og måtte fram med lappesakene da «Piko» fikk kuttskader på labbene.

– Han sto med labben i været og lot meg styre og ordne, og vi kunne forsterke potesokkene med selvklebende bandasjer, forteller Eva og smiler. For det er heldigvis noen smil som kommer.

At de var til hjelp og var en trygghet også for de andre som jobbet på skredstedet, synes Eva er godt å tenke tilbake på.

Eva Aarsand, årets modigste kvinne

Fryktet aldri for eget liv

Eva var aldri redd for eget liv under redningsarbeidet.

– Jeg stolte på geologene og fagfolkene som hele tiden fulgte med, så fort de så en for stor bevegelse i skredet, gikk alarmen og vi måtte ut. Men jeg var på alerten hele tiden. Da vi gikk ut på disse styrofoamplatene så vi det boblet i kvikkleira, og jeg husker jeg tenkte at forhåpentlig gir redningsvesten oppdrift.

Etter jobben på Gjerdrum var utført hadde Eva og kollegene behov for oppfølging med emosjonell førstehjelp og krisehåndtering, noen mer enn andre.

– Det er enkelt å hvile seg på hverandre, vi er veldig sammensveiset.

Etter arbeidet på Gjerdrum trodde Eva at hun kunne gå rett tilbake til en normal arbeidsdag, men det var ikke bare enkelt.

– Jeg følte på en slags nytteløshet i dagene rett etterpå. Når man har vært med på noe så stort føltes alt annet så lite.

– Jeg hadde dessuten behov for å sette ord på følelsene mine, forteller Eva som sier at det ikke lenger er noe problem.

– Men jeg vil alltid bære med meg skredulykken i Gjerdrum.

Raset på Gjerdrum

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen