Debatt

Foreldre må få ta egne valg

Morskapet og foreldreskapet er blitt forenklet til det ugjenkjennelige.

Kanskje kan vi ikke forenkle mattestykket med et erlik-tegn mellom brudd med arbeidslinja og den likestillingsfiendtlige mor, skriver kronikkforfatteren.
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Om ikke lenge begynner mange spedbarnsforeldre å forberede seg på en av livets store overganger; barnehagestart. Mens noen barn så vidt har fylt året og følges av pappa i pappaperm, har også en del rukket å bli halvannet år og «gått hjemme» med mor i flere måneder. Noen også lenger.

Denne våren har vi lært at stadig flere kvinner tar ulønnet permisjon, og samfunnsdebatten har vært preget av hvor problematisk dette er.

Det er opplysninger fra Foreldrepengeundersøkelsen 2021 som har utfordret forestillingene våre om likestilt foreldreskap. For er ikke pappaperm godt etablert som norm? Er ikke småbarnsmødre sitt ansvar bevisst når det gjelder økonomisk vekst og likestilling?

Det kan hende at alt er vel med far og barn, selv om det ikke passer puslespillet vi så for oss, skriver Karen Langfjæran.
Karen Langfjæran, mamma, masterstudent og selvstendig næringsdrivende

I mars formidlet avisene at halvparten av alle mødre tok i snitt fire måneder ulønnet permisjon – en økning på nesten 30 % fra 2017. Midtveis i juni ble det så avslørt at tre av fire mødre ønsker lenger permisjon og at rundt halvparten synes fedrekvoten er for lang.

Begge gangene kom artiklene som perler på snor om viktigheten av pappa samt at konsekvensen av fri fordeling er at mor «tar alt». Enkelte kunne konkludere at disse mødrene kanskje var litt vel inspirert av et arkaisk husmorideal, og det ble også påpekt at det nok var en del mødre som hindret far i å delta i spedbarnsomsorgen.

Det er vanskelig å si noe generelt om norske kvinner og mødre.

Dette på bakgrunn av en undersøkelse som ble sendt til foreldrepar som fikk barn i desember 2019 og mars 2020. Det bør imidlertid ikke overraske noen at foreldre av desemberbarn – som ofte får barnehageplass først i august – ønsker lengre betalt permisjon eller tar ulønnet permisjon.

At det er en økning på 30 % av mødre som tar ulønnet permisjon, er kanskje heller ikke overraskende når det ses i sammenheng med at tilsvarende undersøkelse i 2017 ble sendt til foreldre av barn født i mars og oktober. I motsetning til desemberbarn har nemlig oktoberbarn rett på barnehageplass fra måneden de fyller ett år.

Sommermånedene er til sammenligning mer populære fødetidspunkt, og i disse tider strever fødeavdelingene med å fylle opp arbeidslistene. Nylig omtalte Jordmorforbundet situasjonen med vikarmangel og sommerstengt som «rovdrift». Den 11. juli kunne NRK formidle at utslitte ansatte jobber doble skift og at rundt 2.500 av sommerens jordmorvakter ikke fylles opp.

Til tross for dårligere forhold fødes det likevel omtrent 25 % flere barn i august enn i desember, og det er nærliggende å tro at en del strategisk «planlegger» fødsel opp mot barnehageopptak. Svar fra disse hadde sikkert påvirket statistikken.

Kan vi konkludere som avisene har formidlet? Selv sier Nav at hovedinntrykket er at mødre ønsker mer tid, men ikke nødvendigvis på bekostning av fedrekvoten. Nav opplyser også om at fedres uttak av ulønnet permisjon er doblet i samme periode, og at ni av ti mødre vil at far skal være hjemme med barnet.

Kanskje kan vi ikke forenkle mattestykket med et erlik-tegn mellom brudd med arbeidslinja og den likestillingsfiendtlige mor.

Avisenes vinkling av undersøkelsen er en fortsettelse av et mediemas om morsrollen som bidrar til å legitimere en forestilling om at moderne mødre har én retning å gå i – raskt tilbake til heltidsjobb. Aller helst rundt seks måneder postpartum, ifølge Ellingsæter-utvalget.

Vi snakker om «statsfinansiert babykos» og at vi ikke skal «premiere det å holde barna hjemme»; vi sammenligner kontantstøtten med subsidier til vei og fremmer fordeler av tidlig barnehagestart uten et eneste spørsmålstegn ved stressforskning, sensitivitet, bemanningsnorm og barnehageforskning.

Noen ganger fremstår vinklingene som regelrett ukritisk kritikk av mødre, som dyrker et husmorideal eller ikke ønsker innblanding av far – og andre ganger som et sakskompleks med et enkelt svar: Løpende barnehageopptak, mer pappaperm eller mer fleksible arbeidsgivere.

Realiteten er nok langt mer nyansert. Kvinner har i dag økt adgang til rom som tidligere tilhørte menn, og det er vanskelig å si noe generelt om norske kvinner og mødre. Kvinner kan bli toppsjefer og bli best i sitt felt; de kan jobbe på sjøen og oljeplattform, i fjøs, frilans og døgnet rundt. Noen bestemmer seg allerede før de blir gravide om at de ikke vil amme, mens andre gir morsmelk i flere år.

Noen velger å være «hjemme» lenger enn i henhold til likestillingspolitikken, og årsakene til det bør vi kanskje dykke litt dypere i enn å avfeie dem som bakstreverske og likestillingsfiendtlige. Kjønn er et komplekst tema det er lett å forenkle, ifølge kjønnsforsker Marianne Liljeström.

Morskapet og foreldreskapet er blitt forenklet til det ugjenkjennelige. Det er lett å være teoretisk enig i en likestilt permisjonsfordeling i barnets første leveår, men i praksis lever vi ulike liv. Når vi forenkler foreldreskapets kompleksitet eller skaper en standard basert på privilegertes utgangspunkt, mister vi de viktige nyansene.

På samme måte som at noen barn starter livet med kolikk eller refluks, mens andre er såkalte «enkle babyer», er det lite konstruktivt å sammenligne eldre spedbarn. De er forskjellige, og familier er forskjellige. Likestillingsidealet endrer ikke dette. Hvis vi fortsetter å påpeke «fleksible» løsninger for ikke-fleksible livssituasjoner, skaper vi bare større avstand til foreldre som kanskje heller trenger støtte. Ammefrekvens, spedbarns sensitivitet, foreldres jobbhverdag og andre forhold kan være helt legitime årsaker til at ammefri ikke er aktuelt.

I en nasjon hvor kvinner føder stadig færre barn, men oppfordres til å få flere, er det negative fokuset på mødres ønske om å være mer «hjemme» i småbarnsperioden problematisk. Det hindrer oss i å få gode diskusjoner om et moderne morskap, og resultatet er at vi aldri kommer forbi mødres vetorett og varianter av «de vet ikke sitt eget beste».

I stedet bør tematikkens vinklinger og språkvalg reflektere moderne mødres mangfold av livssituasjoner. Det bør vi kunne forvente i 2022.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Powered by Labrador CMS