Den norske stat er ganske tydelig i hva den syns om amming. I den nasjonale faglige retningslinjen om spedbarnsernæring fastslås det at “morsmelk er den beste maten for spedbarn”, at all morsmelk er god morsmelk, og at barn ideelt sett bør få morsmelk i hele sitt første leveår, og gjerne enda lenger. Budskapet er ikke til å ta feil av: Spedbarn bør, så langt det lar seg gjøre, bli ammet og få morsmelk.
Dessverre er det et skikkelig gap mellom hva staten sier og hva staten gjør. Det offentlige helsevesenet har nemlig et altfor dårlig tilbud til ammende som søker råd, hjelp og veiledning. Liggetiden på sykehus etter fødsel er kort og overveldende, helsestasjonene er presset og fastleger har varierende kompetanse på området.
Dessverre er det et skikkelig gap mellom hva staten sier og hva staten gjør.
Dette hullet i barselomsorgen har siden 1968 vært dekket av en frivillig organisasjon som heter Ammehjelpen. Den lille organisasjonen, som selv oppgir å ha fast ansatte i til sammen 0,9 årsverk, besvarer årlig over 30.000 henvendelser på sosiale medier, e-post og telefon. Bistanden omfatter alle typer ammerelaterte spørsmål, om fullamming, delamming og ammeslutt. Om rettigheter rundt ammefri på jobben, om ammerelaterte plager, etc. Kort sagt et omfattende og viktig tilbud.
[ Dagsavisen mener: Dyr og dårlig løsning. ]
Nå har selv dette tilbudt stått i fare. Tidligere denne uken ropte Ammehjelpen varsku på sosiale medier. Organisasjonen oppga at de ikke hadde tilstrekkelig finansiering til å opprettholde tilbudet sitt, og advarte om at de kunne måtte stenge eller redusere omfanget av hjelpen de yter. Varselet var akkompagnert av en innsamlingsaksjon på folkefinansieringstjenesten Spleis.
Og folket, de ville virkelig finansiere. Det er tydeligvis mange som ser behov for Ammehjelpens tilbud, for på ett døgn klarte de å samle inn drøyt tre millioner kroner. Nok til å holde sjappa gående en stund til.
[ Tonje Jacobsen-Loraas: Er det jeg som skal betale? ]
Det er selvsagt flott å se så mye giverglede, men samtidig er det et ganske dystert tegn for det norske helsevesenet at det var nødvendig. Det er ille nok at vi har gjort deler av helsetjenesten avhengig av frivillig innsats, men når koordineringen av den innsatsen også blir avhengig av givervilje på internett har det gått altfor langt. Vi kan ikke leve med at viktig deler av helsetjenesten vår er avhengig av crowdfunding.
Vi kan ikke leve med at viktig deler av helsetjenesten vår er avhengig av crowdfunding.
I en ideell verden ville Ammehjelpens tilbud vært innlemmet i det offentlige helsetilbudet. Det er vanskelig å se hvorfor ammeomsorg skal være strukturert på en annen måte enn resten av fødsels- og barselomsorgen. Dette ser likevel ikke ut til å skje med det første, så Stortinget bør i det minste sørge for at tilbudet finansieres på en forsvarlig måte. Det er mange gode grunner til å bevare Ammehjelpen.
For det første er den frivillige organisasjonens gratisprinsipp viktig. Det koster i dag ikke noe å få bistand av Ammehjelpen, men hvis den må legge ned eller kutte i tilbudet sitt vil deler av veiledningen flytte seg til private aktører. Dette vil forsterke klasseskiller som vi i det lengste må prøve å unngå i helsevesenet. Særlig fordi de allerede er på vei inn med full fart.
[ Eirik Riis Mossefinn: - Nesten hver gang jeg viser min sårbarhet, kommer skammen snikende. ]
For det andre er den stemoderlige behandlingen ammeomsorgen får også en del av et større problem, nemlig hvordan kvinnehelse systematisk nedprioriteres i både helsevesenet og samfunnet for øvrig. Kvinnehelseutvalgets utredning i 1999 viste en gjennomgående mangel på kjønnsperspektiv i helsetjenesten, og det problemet vedvarer. I 2018 viste en rapport fra kjønnsforskning.no at kvinner ofte opplever dårligere møter med helsevesenet enn menn. Et forskningskart publisert av Folkehelseinstituttet viste at det er store kunnskapshull om behandling av såkalte “kvinnesykdommer”, og at lite har skjedd siden det første kvinnehelseutvalgets utredning for snart 25 år siden.
[ Linn Stalsberg: Masseskytinger skjer i et samfunn ]
Det offentlige Norge er klar over dette problemet. I fjor ble det oppnevnt et nytt Kvinnehelseutvalg, som har som mål å «få en oppdatert oversikt over kvinners helse i Norge og kjønnsforskjeller i helse». Det er vel og bra, men det er vanskelig å ha tillit til at “oversikten” vil komme med friske midler og en satsing på å utjevne de forskjellene som vi tross alt allerede har visst om i mange år.
Saken fortsetter under videoen
Ammetilbudet kan være et godt sted å starte. Ammehjelpen ble reddet i denne omgangen, men det er åpenbart ikke holdbart å basere helsetilbud på pengeinnsamlinger i sosiale medier. Særlig ikke når staten går langt i å fortelle oss hvor viktig de syns det egentlig er med amming og morsmelk. Slik det er nå mener staten tre ting samtidig: at morsmelk er den beste maten for spedbarn, at amming er bra og viktig for både mor og barn, og at tilbudet om bistand ved amming skal være drevet av frivillige organisasjoner i stedet for det offentlig. Det skurrer veldig.
Amming er allerede hardt arbeid. Å fullamme i seks måneder og å delamme i ett år eller mer koster krefter. Det offentlige helsevesenet har egentlig et ansvar for at ammende får tilstrekkelig hjelp og oppfølging. Hvis staten ikke vil gjøre denne jobben får den i det minste sørge for at de som gjør jobben slipper å tigge.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen