Verden

– Neste år blir avgjørende for krigen

Han har analysert krigen for norsk presse i hele år. Men for forsker Tor Bukkvoll er Ukraina-krigen også personlig svært vanskelig. Han har hatt venner fra Butsja boende hjemme hos seg.

I en serie artikler ser Dagsavisen tilbake på kriseåret 2022.

– Det travleste året i mitt virke. Et forferdelig år, helt forferdelig. Jeg tror det var samme dag som invasjonen hadde startet at jeg var på NRK, og jeg sa at det var det svarteste dagen i min yrkeskarriere.

For Tor Bukkvoll ble 2022 året da det han har hatt som forskningsfelt i flere tiår har vært i sentrum for verdens oppmerksomhet hver eneste dag. Bukkvoll forsker på nettopp russisk og ukrainsk forsvars- og sikkerhetspolitikk ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI).

2023 kan avgjøre

På julaften har krigen vart i ti måneder, og det er ingen tegn til fred ved inngangen til et nytt år. Bukkvoll tror likevel 2023 vil gi en slags avklaring.

– Neste år blir avgjørende. Jeg tror krigen vil gå en av to veier i 2023, og at året kan gi oss en klarhet på hvor det bærer. Enten får vi en avklaring og til og med slutt på krigen neste år, eller så har den kjørt seg fast og vil vare i flere år framover. Det kan fort bli det siste. Det kan skje hvis Ukraina fortsatt får vestlig støtte, men ikke nok til at de får et stort gjennombrudd, og hvis Russland har lav moral blant styrkene og lav produksjon av våpen, men at ingen av delene kollapser helt, sier Bukkvoll.

Sjefsforsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har fulgt russisk og ukrainsk sikkerhetspolitikk i flere tiår. Det siste året har vært spesielt for ham både profesjonelt og personlig.

Om vi spoler tilbake til ukene før invasjonen 24. februar, var sjefforskeren ved FFI ikke blant dem som trodde Russland virkelig ville invadere Ukraina.

– Nei, jeg kan ikke skryte på meg at jeg så det komme. Jeg så for meg tre scenarioer. Enten at Russland ikke gjorde noe, eller at de gikk inn for en begrenset militæroperasjon, eller et tredje og siste alternativ, som var full invasjon. Det trodde jeg var det minst sannsynlige, og det sa jeg fram til amerikansk etterretning gikk ut med at de var sikre på at det ville bli en invasjon.

Gjennom en årrekke med forskning og reiser til Ukraina har Bukkvoll bygget seg opp et nettverk av venner og kjente der. Bukkvoll forteller at heller ikke de trodde det ville skje.

– En uke før invasjonen ringte jeg til min beste venn i Kyiv, og sa at «hvis alt går til helvete, kan dere komme hit». Han trodde jeg var gal. Jeg hadde da innsett at det var en mulighet, men tenkte fortsatt ikke at det var veldig sannsynlig.

22. februar sa Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at han mente risikoen for krig ikke var større da enn tidligere.

– Vi tror ikke at det vil bli noen storkrig mot Ukraina, sa presidenten to dager før invasjonen.

– Zelenskyj sa dette visstnok også internt, men det har kommet fram i etterkant i det ukrainske forsvaret var bekymret, blant annet spredte de kampflyene sine på flere flyplasser uka før, sier Bukkvoll.

– Men jeg tror de fleste i Ukraina tenkte det samme som oss andre som ikke hadde full tilgang til etterretningen: At en krig vil koste så Putin så mye at det ikke er verdt det. Men Putin visste ikke selv hvor dyrt det ville koste Russland. Han trodde trolig på sin egen etterretning om at russiske styrker ville bli ønsket velkommen.

Overraskelser

Det skulle komme flere overraskelser. Det tok ikke mange dager før man så tegn til at russiske styrker ikke gjorde de framskrittene som var ventet. På spørsmål om hva som har overrasket ham mest i krigen dette året, svarer Bukkvoll:

– Vi visste at det russiske forsvaret var plaget av korrupsjon, men reformen av militæret som ble påstartet i 2009 skulle gjøre forsvaret mindre og mer effektivt, forbedre logistikken og sikre at man hadde nok utstyr. At dette ikke har vært bedre, har overrasket meg. Dette er en viktig grunn til at krigen har gått dårligere enn ventet for Russland. Men den aller viktigste grunnen var feil etterretning på forhånd, sier Bukkvoll.

Russland kalte inn til «delvis mobilisering» i september. Her fra en avskjedsseremoni for russiske soldater i Sevastopol i Krym 27. september.

Også det ukrainske forsvaret har overrasket ham.

– Om jeg skal si at jeg hadde rett på noe, så var det at jeg regnet med en sterk ukrainsk forsvarsvilje. Men den har kanskje vært enda større enn jeg trodde. Jeg er overrasket over hvor mange positive endringer vi har sett i måten ukrainske styrker opererer på, sier Bukkvoll.

Både soldater og sivile har gjennomgått enorme ofre og lidelser dette året. President Volodymyr Zelenskyj møtte en såret ukrainsk soldat på et sykehus i Kharkiv-regionen 6. desember. Bildet er tatt av pressetjenesten ved presidentkontoret.

Han forteller at det ukrainske forsvaret har gått gjennom en betydelig reform etter at Russland annekterte Krym og prorussiske styrker tok kontrollen over Luhansk og Donetsk i Donbas-regionen øst i Ukraina i 2014. De har gått bort fra en sentralisert krigføring og har delegert mer til offiserer lenger ned i kommandokjeden.

– Det har fungert ganske bra. Russiske offiserer må derimot ha ordre fra øverste hold før de tar beslutninger, så når offiserer på lavt nivå ser at noe ikke fungerer, har de ikke myndighet til å stoppe det uten godkjenning fra lenger opp i systemet.

Hadde venner hos seg

For Tor Bukkvoll har det også vært personlig tungt å se at landet han har fulgt så lenge er i krig. Krigen hadde bare vart noen dager da hans egne venner satt midt i bomberegnet. En familie bestående av mor, far og to tenåringsdøtre satt i begynnelsen av mars i en kjeller i Butsja mens bombene haglet. De kom seg ut av Butsja sammen med en stor gruppe mennesker, men på toget på vei til Kyiv var det kun kvinner og barn som fikk være med, og faren i familien måtte dra på annen måte vestover.

– Det endte med at faren og eldste datter kom seg til Moldova, mens mor og yngste datter kom til Polen. Jeg kjøpte flybilletter til de to som var i Moldova, mens de som var i Polen ble med blant flyktninger som ble hentet til Norge. Så ble de gjenforent her, forteller Bukkvoll.

I ti dager bodde de hos ham her i Norge. Så fikk moren i familien et tilbud fra Universitetet i Vilnius i Litauen, der hun hadde hatt en stilling. De kunne bo et år i Litauen på hotell på universitetets regning. Hjemstedet Butsja skulle senere i krigen bli et kjent sted verden over, da det ble avdekket massegraver og det kom anklager mot den russiske hæren om tortur og massehenrettelser av sivile.

Faren i familien hadde Bukkvoll blitt kjent med på 1990-tallet, da han hadde et forskningsopphold i Norge. Bukkvoll hadde begynt å interessere seg for Ukraina. Siden har de holdt kontakten.

At Tor Bukkvoll ble ekspert på russisk og ukrainsk sikkerhetspolitikk var ganske tilfeldig. Han hadde studert statsvitenskap, og hørte at det var lurt med et språk i tillegg.

– Dette var da Mikhail Gorbatsjov nylig hadde kommet til makten, og jeg tenkte kanskje det var lurt å lære russisk, forteller han.

Mens han studerte kom en ukrainsk kvinne til Universitetet i Oslo og var i beit for penger, og lurte på om de var interessert i at hun holdt kurs i ukrainsk. Det var de – men det var kun én student som meldte seg på: Tor Bukkvoll.

– Så det ble privatundervisning på meg i ett år. Det er den mest effektive læringen jeg har vært borti!

Forskningen har tatt ham på utallige opphold både i Russland og Ukraina. Heldigvis har noen av hans nærmeste venner klart seg under krigen. Vennen han ringte til i Kyiv like før invasjonen, som trodde Tor Bukkvoll var gal som antydet at det kom til å skje, dro tilfeldigvis på skiferie i Østerrike med barna like før invasjonen. Da krigen begynte, kom kona etter. De har blitt i Østerrike siden.

Bukkvoll har også et nettverk i Russland, noe han syns er viktig å opprettholde. Han forteller at det er delte meninger om Putin blant dem, og at enkelte er konservative og nok støtter Putins politikk på noen områder, selv om de ikke direkte er for krigen. Men det er en vanskelig tid nå.

– Jeg har venner og kolleger i Russland som jeg ikke tør å kontakte.

Dette vil Russland

Mens Russland de siste ukene har rettet massive bombeangrep mot sivile og viktig infrastruktur i Ukraina, har de delvis trukket styrkene tilbake fra enkelte områder på bakken. Eksperter mener angrepene er et forsøk på å slite ut ukrainerne gjennom vinteren og presse både Ukraina og de vestlige allierte til å svekke innsatsen. Samtidig tror man at den russiske planen er å reorganisere styrkene og innlede en større offensiv til våren.

Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, har sagt at Nato ikke har noen indikasjon eller tegn på at Putin har endret sitt grunnleggende mål; kontroll over Ukraina.

– Det ble også bekreftet nettopp av pressetalsmannen til Putin, sier Bukkvoll.

– De ønsker fortsatt en såkalt «denazifisering» av Ukraina, som egentlig betyr et regimeskifte. Det er ikke sikkert at målet er å få Ukraina inn som en provins av Russland, men at det skal styres av et russisk regime. Det er usikkert om Putin fortsatt har som mål å innlemme hele Ukraina, eller om noen fylker i vest kan utelates i deres plan, sier Bukkvoll.

Han tror Russland ser for seg forhandlinger etter at de har fått det de mener er seiere, og peker på at følgende vil oppfattes som seiere for Russland:

  • Anerkjennelse av Krym som entydig russisk.
  • Russisk kontroll over eller innlemmelse av de fire fylkene øst i Ukraina.
  • Garantier for at Ukraina aldri blir medlem av Nato.
  • Regimeskifte i Kyiv.

– Problemet med Russlands utspill er at de forandrer seg, de sier det de mener vil lønne seg i øyeblikket. En stund snakket de ikke så mye om «denazifisering», nå er det tilbake igjen, sier Bukkvoll, og bekrefter at kravene framstår helt urealistiske.

– Ja, de er det nå, men planen er nok at når Ukraina er utslitt og befolkningen i Europa er desperate etter fred for å få tilbake normale strømpriser, så kan de få det gjennom, sier Bukkvoll.

Men det eneste som kan føre Russland dit, er at den vestlige støtten til Ukraina blir borte, både militært og økonomisk, mener han.

– Militær støtte er ikke bare et spørsmål om vilje. Det handler om evne også. Det går enorme mengder ammunisjon; klarer Vesten å produsere nok ammunisjon til å sikre seg selv og gi til Ukraina? Men selv dersom vi kommer dit at støtten tar slutt, og russerne skulle klare å mer eller mindre knuse det ukrainske forsvaret, blir det ikke fred i Ukraina. Da går Ukraina over til geriljakrig, sier han.

Denne uka var imidlertid president Volodymyr Zelenskyj på et symboltungt besøk i Washington - hans første reise utenlands siden invasjonen. Der lovet USAs president Joe Biden at USA vil forsyne Ukraina med det avanserte luftvernsystemet Patriot for å hjelpe landet med skyte ned russiske raketter.

– Styrer gjennom frykt

Et spørsmål er hvor mange missiler Russland har til å fortsette angrep i den skala vi har sett til nå. Bukkvoll påpeker at Russland ikke har uendelig med missiler.

– Det er sannsynlig at det vil være noe videre produksjon, men ikke så stor mengde at det vil kompensere for tapet. De sliter med å få tak i alle delene som skal til for å lage slike våpen. Slik det ser ut nå, tror jeg ikke Russland klarer å slå av strømmen i Ukraina helt, men kanskje nok til å forårsake jevnlige strømbrudd. Det er mulig at Putin venter til at det blir enda kaldere, og slår til med nye angrep da.

– Russland satser nok på at det skal være så rolig som mulig på fronten nå i vinter for å bygge seg opp til en offensiv på våren. Dermed kan det være en mulighet for Ukraina å presse på nå, mens Russland er litt på hælene.

Russlands president Vladimir Putin.

Noe opprør i kretsen rundt Putin ser han ikke tegn på ennå, selv om det trolig er noen som vil gå lenger enn andre.

– Det kommer rapporter om at Putin nå styrer Kreml i hovedsak gjennom frykt, at det er fint lite tillit til Putin i den russiske ledelsen.

Dette vil Ukraina

Etter ti måneder med krig ser det fortsatt fjernt ut med forhandlinger, selv om enkelte har antydet at man bør begynne å tenke på det. Spørsmålet er hva som skal til for at det kan og bør skje. Jens Stoltenberg har sagt at også denne krigen trolig kommer til å ende ved forhandlingsbordet, men at det bør være opp til Ukraina, og ikke vestlige allierte, å bestemme når Ukraina skal gå med på det.

– Hvis målet er, og det bør det være, at Ukraina overlever som en selvstendig, suveren, demokratisk nasjon i Europa, så må Ukraina ha en styrke som gjør at forhandlingsresultatet gir dem det, sa Stoltenberg nylig, og argumenterer for at Vesten derfor må fortsette å støtte Ukraina militært.

Så hva skal til for at det trolig er hensiktsmessig med forhandlinger, sett fra Ukrainas side? Tor Bukkvoll mener det er tre ting som kan oppfattes som seiere for Ukraina, men i ulik grad.

– Det første er å ta tilbake alt som er tatt av Russland etter 24. februar. Men det er neppe nok for Ukraina, og en større seier for dem vil være å ta tilbake alt Russland nå har kontroll på minus Krym. Den tredje betydningen av seier vil være å få kontroll på alt i Ukraina inkludert Krym, sier Bukkvoll.

Krym ble annektert av Russland i 2014. Fra da av ble også deler av fylkene Donetsk og Luhansk i Øst-Ukraina kontrollert av prorussiske styrker. De ble anerkjent som uavhengige av Russland like før invasjonen 24. februar i år. I september annekterte Russland regionene Luhansk, Donetsk, Kherson og Zaporizjzja. Noen av områdene er siden tatt under ukrainske styrkers kontroll igjen.

– Ukraina er nok i alle fall ikke innstilt på forhandlinger før alt som er tatt av Russland etter 24. februar er tatt tilbake, og kanskje ikke før de har tatt tilbake alt minus Krym, sier Bukkvoll.

– Avhenger av to ting

Bukkvoll tror at hvordan krigen går videre på bakken avhenger av to ting:

– Det avhenger av om Ukraina fortsatt får solid vestlig støtte, men også av hvor stor utholdenhet det er på russisk side. Putin er nok villig til å bruke alt han kan av russiske ressurser, men man kan få en kollaps i moralen til de russiske styrkene hvis de ser at det bare går dårlig, og de dør i hopetall, sier Bukkvoll.

Han sier at tidspunktet for når det er realistisk å tro på forhandlinger også avhenger av disse to variablene.

– Man må nok gjennom vinteren og våren, kanskje tidlig på sommeren, før det tidligst kan skje.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen