Navn i nyhetene

– «Menn eldes som fin vin, kvinner som sur melk» – sånne gamle klisjeer henger igjen

Kvinners aldring er tabubelagt, mener Marte Spurkland.

Hvem: Marte Spurkland (45).

Hva: Journalist, forfatter og programleder.

Hvorfor: Programleder i den nye Aftenposten-podkasten Førti-ish – om det å være kvinne midt i livet.

Vi må gjøre unna dette spørsmålet aller først: Det ble mye bråk rundt podkastens logo – en muggen appelsin, som nå er erstattet med en frisk og skrelt appelsin. Hvordan opplevde du kritikken?

– Jeg ble egentlig overrasket. De som reagerte, reagerte sterkt. Noen av de som fulgte debatten fikk inntrykk av at Marte (45) faktisk mente at kvinner (45) skulle kastes. Heldigvis var det mange som så noe annet i logoen. Det essensielle med appelsinen, for meg, var de to sidene: den ene som er struttende, glatt og feilfri mens den andre ikke er det.

Den omstridte logoen, som nå er erstattet med en frisk og skrelt appelsin.

– Det syntes vi var et bilde på livet 40-ish. Makkeren min, Kristine Hellesland, og jeg har begge erkjent at 40-årene innebærer en slags spagat.

På hvilken måte?

– På mange måter. Du har sidene ved aldring som respekteres og verdsettes, for eksempel erfaring og kompetanse – men som helst skal komme i en innpakning uten at det ser ut som om vi har vært der ute, og hardt ervervet denne kompetansen og erfaringen. Det er et paradoks.

Marte Spurkland har med seg venninnen Kristine Hellesland (t.v.) som fast makker i Førti-ish.

– Et annet paradoks er at du kan føle deg ganske ung i huet, mens speilbildet kan signalisere noe helt annet. En venninne fortalte meg her om dagen at det skulle være fest på jobben hennes. Én av kollegene hennes sa: «vi unge skal ha vorspiel, og møtes litt før alle samles». Venninnen min tenkte: «Kult! Jeg er ung, og skal være med!»

– Og da så hun overraskelsen i ansiktet til den unge kollegaen. Fordi hun ikke blir sett på som den unge, fremadstormende personen lenger. Sånne paradokser er livet i 40-årene fullt av.

– Og hvis jeg skal si noe mer om den appelsinen ... ?

Ja?

– For meg var flekkene et symbol på det uperfekte. Noe man kjenner på i alle aldre, også i 40-årene. Hvis vi bare viser perfekte bilder av 40-ish-damer, som er kloke, vakre, fantastiske – og aldri vakler, da kan vi havne i en annen grøft. Vi kan risikere å påføre dem som ikke føler det slik hver dag, en type mindreverdighetsfølelse. Vi er opptatt av åpenhet, også om det som er vanskelig.

40-årene er fullt av paradokser, mener Marte Spurkland.

– Fikk også tilbakemelding fra en mann som sa: «Da jeg så de muggflekkene, så tenkte jeg på døden». Og det er en tanke som ofte kommer i 40-årene. Mange opplever at foreldrene blir skrøpelige, alvorlig syke og forsvinner. Og at vi selv er mer utsatt for alvorlige sykdommer enn før.

– Sånn var det for meg også. Hadde ikke følt meg i målgruppa for døden overhodet. Så ble faren min syk, og døde. Plutselig blir det reelt, at det er en slutt der fremme. Det var dette mannen leste ut av logoen. Et bilde kan altså tolkes på mange måter.

– Når det er sagt, vi lytter til tilbakemeldinger og vi vil ikke skyve noen fra oss. Derfor videreutvikler vi logoen fra episode til episode. Det syns jeg er en god løsning.

Jeg tenkte: om noen år så er det meg og mine venninner han snakker om.

—  Marte Spurkland

Hva er grunnen til at dere startet denne podkasten om kvinner i 40-åra?

– Vi syntes ikke dette innholdet var der for oss da vi hadde behov for å snakke om det. Og så tror jeg dette er en samtale mange tar med sin lille krets av venninner, men går litt under radaren i den offentlige samtalen.

– Jeg er faktisk ganske stolt over at vi har fått det til. De vanlige målgruppene til de store mediehusene, er folk i 20-åra. Og jeg skjønner godt den strategien. Om du lager et knakende godt konsept for 20- og 30-åringer, så henger 40-åringene seg på. Man trenger egentlig ikke anstrenge seg for å nå oss.

– Men så er det sider ved livet som kommer i vår alder, sider som ikke er der i 20- og 30-årene i samme grad. Og der ville vi gi et tilbud. Ut fra tilbakemeldingene vi har fått har det vært et behov for det. Mange damer, og også noen menn som sniklytter, har tatt kontakt og sagt at dette er spot on for der de er i livet.

– Plutselig blir det reelt, at det er en slutt der fremme, sier Marte Spurkland.

I første episode nevner du en middag der mann (48) klager på kjærlighetslivet sitt. Fortell.

– Jeg var i en middag for noen måneder siden. Ble sittende ved siden av en mann (48) som fortalte meg om sitt singelliv. Jeg ikke er der selv, og tenkte det var interessant å høre om hva som skjer der ute. Han sa det var vanskelig å date. Yngre damer som ikke har barn, vil gjerne ha barn. Men det vil ikke han.

– Og hvis han dater damer som er på hans alder, med barn som trenger oppfølging, så blir det litt lite tid til ham.

– Men da sa jeg: «Du skal ikke gå litt opp i alder, da? Hva med noen som har bikka 50, og har barn som er så store at de ikke trenger oppfølging – slik at det blir mer rom til deg?»

– Det var da han svarte: «Jeg har hatt sex med en kvinne som ikke kan reprodusere mer, og det er bare ikke like fint, altså.»

«Menn eldes som fin vin, kvinner som sur melk», sånne gamle klisjeer henger igjen.

—  Marte Spurkland

Hva svarte du?

– Jeg sa ingenting, men jeg ble sittende og tenke masse på det etterpå. Vi vet jo at vi, rent biologisk, tiltrekkes etter forplantningsevne, og at det derfor er mange gode forklaringer på at han sa det han sa. Men jeg tenkte også: om noen år så er det meg og mine venninner han snakker om.

– Jeg tror ikke at han er representativ for alle menn der ute. Og det er mange menn som har tatt kontakt, og sagt akkurat det. Men jeg synes likevel det han sa gir et interessant perspektiv. Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52).

I podkasten sier du også at det er tabubelagt for en kvinne å bli eldre. Hvordan?

– Det er enkelte sider av aldringen vi liksom ikke skal ta fram i lyset. I podkasten snakket vi om Åsa Linderborg (svensk kulturpersonlighet, red.anm.) som i en kronikk i fjor skrev at ansiktet henger, halsen er skrukkete, at det ikke lenger er så gøy å være på TV og at hun får e-poster fra folk som skriver «Du begynner å se gammel ut, Åsa.»

– Og da hun skrev at det var vanskelig å håndtere, fikk hun skarpe reaksjoner fra damer – kanskje fordi man ikke skal sette ord på det. Men jeg mener at jo, vi skal gjøre det!

– Man har kanskje to hovedgrupper: Den ene der kvinner sier: «Jeg elsker hvert aldringstegn, det viser at jeg har levd et rikt liv. Hver eneste rynke gjør meg bare enda vakrere.»

– Og så har du den andre gruppa: «Dette snakker jeg ikke om, men lister meg inn på en skjønnhetsklinikk for å gjøre et inngrep – som ikke skal synes – men som skal få meg til å se ut som jeg en gang gjorde».

Det er flere ting jeg er tryggere på nå enn jeg var for 20 år siden.

—  Marte Spurkland

Jeg ser at du i 2016 sa ja til en jobb for å håndtere 40-årskrisa. Når begynte du å tenke på, eventuelt grue deg, til denne fasen i livet?

– Da var jeg vel 39, følte jeg var i forkant av førtiårskrisa. Tror jeg var en typisk oppesen «30 something», som tenkte at «dette kan jeg bare tøyse med, det har jo iiiingenting med meg å gjøre». Men skru tida noen år frem, så begynner jeg å kjenne på nye ting.

Tror du det er enklere å være mann 40+ enn kvinne 40+?

– Jeg vet ikke. Mannen har jo sin overgangsalder han også. Men ungdomsidealet for skjønnhet er tydeligere for kvinner enn for menn. Det er forskjell på kvinners grå hår og sølvstenken i menns tinning. Og kjipe uttrykk som «menn eldes som fin vin, kvinner som sur melk», sånne gamle klisjeer henger igjen.

– På noen områder er det kanskje lettere å være mann.

– Ungdomsidealet for skjønnhet er tydeligere for kvinner enn for menn, sier Marte Spurkland.

Du var så vidt inne på det innledningsvis. Men kan du si mer om hva som er bra med å være kvinne i 40-åra?

– Vi har fått mer livsvisdom, klokskap. Det er flere ting jeg er tryggere på nå enn jeg var for 20 år siden. Og jeg hører fra kvinner som er på den andre siden av overgangsalderen, at det er som å komme opp på en slags topp – et utkikkspunkt, der du kikker tilbake på livet, og framover. At de er blitt godt kjent med seg selv gjennom midtlivsprosessen. Så kanskje dette er en bratt og fin vekstfase?

Vi hopper over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Leste masse da jeg var barn. Brødrene Løvehjerte og Mio, min Mio av Astrid Lindgren og Narnia-bøkene til C.S. Lewis. Fra tenårene husker jeg godt Mesteren og Margarita av Bulgakov. Den gjorde så sterkt inntrykk på meg, selv om den var full av referanser jeg ikke skjønte halvparten av. Det var noe med rikdommen, følelsene, den svarte humoren, politisk kritikk, historie – vevd sammen til noe svært og utrolig gripende. Helt mindblowing å lese.

Marte Spurkland er også forfatter. Her fra 2017, da hun ble nominert til Brageprisen for boka «Klassen – fortellinger fra et skoleår», som året etter ble tildelt Bokhandelens sakprosapris.

Hva gjør deg lykkelig?

– Høsten. Skarp luft, blek sol og masse farger. Og så er jeg veldig fornøyd med og takknemlig for flokken min.

Hvem var din barndomshelt?

– Pappa, selv om jeg ikke tenkte det den gangen. Var veldig kritisk mot ham i tenårene, men så har jeg i ettertid skjønt hvor viktig han var for meg. Det tenker jeg mye på.

Hvilken egenskap skulle du ønske at du hadde?

– Mer av superkraften søvn. Det er noen som bare kan legge seg ned på sofaen og sove i 20 minutter. Vi vet hvor viktig søvn er for hjernen, følelser, minner og konsentrasjon. Skulle gjerne blitt en power nap’er.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Her om dagen kom beskjeden om at «nå kommer den laveste strømprisen på denne siden av 2030-åra», så da tok jeg meg et karbad. Det var veldig lenge siden sist, og føltes som en ufattelig luksus.

Jeg skulle gjerne sagt til mitt noen og 20-årige meg at «dette kan du slutte å bekymre deg for, bruk heller kreftene på noe nyttig».

—  Marte Spurkland

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Den er litt vrien. Som journalist skal man ikke ta stilling, så jeg skal være forsiktig med å gå i demonstrasjonstog. Men jeg har sympati med dem som engasjerer seg i klima og natur, det er vår tids viktigste sak.

– Jeg har skrevet en del om barn og unge som kjenner på psykiske utfordringer, så akkurat nå er jeg også ekstra opptatt av psykiatrien. Mer ressurser og kortere vei til spesialistene – særlig for barn og unge – er en veldig god sak.

Er det noe du angrer på?

– Jeg skulle gjerne sagt til mitt noen og 20-årige meg at «dette kan du slutte å bekymre deg for, bruk heller kreftene på noe nyttig». Samtidig angrer jeg heller ikke på noe jeg gjorde. Man må gjennom noen runder for å oppnå livsvisdom.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Fristende å svare Annie Ernaux, nobelprisvinneren i litteratur. Men jeg kan ikke nok fransk til at det hadde funka. Så da svarer jeg Hanya Yanagihara, den amerikanske forfatteren som har skrevet Et lite liv og Til paradis. Intervjuet henne en gang, og ønsket at det bare skulle vare og vare, men til slutt måtte hun jo gå. Om jeg hadde kunnet fange henne i en heis, ville jeg gjerne gjort det.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Nyeste fra Dagsavisen.no: