Portrett

Jenter som går

Hun vokste opp med en mamma som dro, og har selv stukket av hele barndommen. Men det var først da Iben Akerlie forlot et etablert forhold, at noe magisk skjedde.

– Jeg tror enkelte skjulte at de synes det var litt rart.

Skuespiller og forfatter Iben Akerlie (34) har nettopp sammenlignet moren sin med Ibsens Nora, (som drar fra mann og barn i «Et dukkehjem», altså). Nå lener hun seg tilbake på trebenken i bakgården sin i Oslo med et tomt blikk.

Det er sommerferie, og vi snakker om sommerferier, fordi Akerlie har skrevet barnebok om en: «Sommeren alt skjedde». Hun har forsøkt å fange følelsen da hun og søsknene besøkte moren sin i fellesferiene i Danmark. Sommeren sto for seg selv, som en slags verden inni verden, sier hun, og tegner sirkler med hendene.

Hun og søsknene badet om dagen og spilte Nintendo om kvelden. Og ingenting annet. Eller, de sto kanskje på siden av fotballbanen av og til, så på noen danske barn fra avstand, mens de spiste moreller litt blygt. Å få venner på et annet språk var det bare å gi opp.

– Hvorfor flyttet moren din til Danmark egentlig?

Hun ser ut som hun kjeder seg over spørsmålet.

– For å finne seg selv, kanskje?

At Akerlie vokste opp med faren sin i Oslo, og traff moren sin i fellesferiene, tenkte hun aldri over som noe unormalt. Det var en slags praktisk ordning, den skilsmissen, bare sånn det var. Det var først da Akerlie ble eldre, at hun kunne lese det i de overraskede fjesene: At en mor som flytter fra barna sine, overrasker mange.

Folk reagerer liksom med: Wow, så sterkt! En mann som er aleneforelder, sier hun tørt.

En bil tuter nede i gata.

Det sier kanskje litt om kjønnsroller?

Akerlie ler en kort latter.

– Det sier alt om kjønnsroller.

Iben Marie Akerlie

Hvitt perspektiv

Iben Akerlie har et alvorlig ansikt, en lav stemme og en himmelblå genser som hun innimellom løfter opp bak i nakken og putter håret i, som for at det skal ligge riktig. Også er det noe med blikket: Noe som skjer bak øynene, som om hun holder på en hemmelighet. Kanskje det er derfor vennene peker på henne under leken «hvem er psykopaten».

– Vi er glad i sånne leker, jeg og vennene mine. Min favoritt var da to søstre fikk påstanden: Hvem er pappaen deres mest glad i, og begge insisterte på at det var dem selv.

Vi sitter under en beige, sydenaktig parasoll, omringet av blader som rasler i vinden. På spørsmålet om vi kunne gjøre intervjuet i leiligheten, var svaret kort «nei». Hun har satt seg ved hagebordet, med hendene i fanget.

– Du fikk boka fra forlaget, eller?

«Sommeren alt skjedde» er hennes tredje barnebok. Hovedpersonen Nora blir tvunget til å besøke en mormor hun nesten ikke kjenner, hele sommeren. Der blir hun kjent med nabogutten Abbas, som blir behandlet stygt av dama som eier den lokale kafeen.

Boka er godt mottatt. NRKs anmelder omtalte henne som «(..) En ambisiøs forfatter som går rett til hjertet på unge lesere», og Aftenposten skrev i sin anmeldelse at Akerlie «skriver realistisk og oppbyggelig om hvor vanskelig det er å stå opp mot rasisme».

Første utkast til boka ble skrevet før «Black lives matter»-bevegelsen USA for alvor vokste fram. Så ble den liggende litt, før hun gjenopptok arbeidet og skrev ferdig.

Føltes det risikabelt, å skrive om rasisme som hvit?

– Ja, jeg var litt redd for å bli misforstått.

Hun ser opp i parasollen et øyeblikk, som om hun håper at ordene skal dette ned i panna hennes.

– Men dette er en historie som nettopp anerkjenner at det kan være vanskelig å snakke om rasisme. Og konsekvensen av det, sier hun litt raskt.

Å skrive om rasisme fra et hvitt-perspektiv er i tråd med debutromanen hennes «Lars er Lol», om Amanda, som må være fadder for en jevnaldrende gutt med Downs syndrom - og er ikke så fornøyd med det. På samme måte er det en beskrivelse av møte med annerledeshet – og hva man gjør når man blir konfrontert med egne fordommer.

«Lars er Lol» var en brak-debut: Vant bokhandlerprisen og fikk strålende kritikker. Akerlie hadde jo ikke gjort det før, og tenkte at det bare var sånn det var å gi ut bok.

– Jeg fikk ganske syke salgstall på mail, den gikk jo kjempebra, men jeg var bare sånn:

Hun lager tullestemme, som om hun er arrogant og svevende:

– «Fett, men jeg er på innspilling nå».

Neste gang hun ga ut bok, «Kjempefesten», skrev NRKs anmelder at hun «ble forarget» av å lese den. Da følte Akerlie seg lite forstått, men hun ble aldri rasende. Hun stoler mer på sin egen vurdering.

– Jeg synes det er det beste jeg har skrevet. Og at den er skikkelig morsom. Hun gliser for første gang.

Iben Marie Akerlie

---

Iben Akerlie (34)

  • Barnebokforfatter og skuespiller. Utdannet spesialpedagog.
  • Har gitt ut «Lars er LOL» (2016), «Kjempefesten» (2019) og «Sommeren alt skjedde» (2022)
  • Har medvirket i flere filmer, som Victoria (2013), Dryads – Girls Don’t Cry (2015), Rett vest (2017) og De dødes tjern (2019)
  • I 2016 hadde hun rollen som statsministerens datter i sesong 2 av NRK-serien Mammon

---

Dama til

Bakgården er sval, og sola kastes inn og ut av den med jevne mellomrom. Iben venter på neste spørsmål, og kikker litt ned i blokka med notater. «Var ikke hun sammen med han skuespilleren?» har noen spurt meg før intervjuet.

De henviser til skuespillerkollega Jakob Oftebro, som Akerlie spilte sammen med i sin første store rolle i filmatiseringen av Hamsuns «Victoria» (2013) – som typisk nok er en av de mest kjente kjærlighetsskildringene i litteraturhistorien.

Skuespiller Iben Akerlie og Jakob Oftebro fotografert i forbindelse med premieren på «Victoria» i 2013.

De var sammen i tre år. Akerlie nevner han ikke med navn selv, men det trengs ikke heller. Et googlesøk og det er flust av dem to sammen, bilder fra rød løper, Akerlie i hvit kjole, Oftebro i dress. Det er også en hel del klikkbare overskrifter: «Iben kapret Norges mest sexy mann», «kjæresten min synes det er greit at jeg viser hud», «Vi feirer valentinsdagen på fjellet». Og så, til slutt: «Det er klart det er vondt når et forhold er over».

Akerlie napper litt i den blå genseren. Hun gjorde ikke et eneste intervju uten å bli spurt om han.

– Jeg fikk gjøre så mye kult i media, før vi ble sammen. Jeg ble lista opp i sånne saker som: «Disse ti kvinnene har vi tro på», og jeg skrev kronikker om hvordan det var å være kvinne i dag.

Hun holder blikket festet på notatblokka.

– Det ble et veldig skifte. Dagen det ble offentliggjort var jeg «dama til» på forsidene.

Hun ler en kort latter.

– Jeg var «dama til» i tre år.

Hun la ikke skylden verken hos seg selv eller Oftebro. Det er kanskje bare sånn det er, sier hun.

– Alle vet jo at Tone Damli var sammen med Aksel Hennie. Det er litt «the name of the game», kanskje, men jeg skulle ønske det var annerledes. Jeg var jo ung og ny i bransjen, jeg ville gjerne bli tatt seriøst.

Hun setter blikket i meg.

– Nå er jeg ikke så opptatt av å bli tatt seriøst.

Det at hun skriver bøker, er et slags skjold, sier hun. Et bevis på hva hun kan og hva hun jeg er.

– Om noe, vil jeg bli tatt mindre seriøst nå. Jeg er mer åpen for tull og tøys.

Hun ser på meg med det like alvorlige ansiktet.

På rømmen

Akerlie vokste opp på Ullevål i Oslo, med det hun kaller «pedagoger på hver kant». Kanskje det er derfor hun utdannet seg til spesialpedagog etter videregående. Det har liksom alltid kommet naturlig for henne.

– Skal jeg vise deg pedagog-evnene mine? spør hun, og smiler.

Rett etter bacheloren jobbet hun litt. På institusjoner, etter-skole-tilbud. Hun er glad i faget, sier hun, men ikke så glad i rutinene.

– Alt var så satt. Jeg begynte å kjede meg. Derfor ble det lett å velge frilans-tilværelsen som skuespiller og forfatter. Det har blitt uvurderlig for meg å ha så mye frihet.

Akerlie vokste opp med ganske strenge regler. Innetid, middag til faste tidspunkter, plikter som skulle fullføres hjemme. Sammenlignet med vennene, føltes det urettferdig. Men i dag er hun glad for det. For hun ble også lest for hver kveld, fikk følelse av ansvar og måtte alltid bli sittende lenge ved middagsbordet for å snakke om ting, kanskje ha en felles quiz.

– Når jeg møter yngre som ikke har noen grenser, tenker jeg at de kanskje ikke føler seg så elsket, sier hun stille.

Iben Akerlie som barn.

– Gjorde du noen gang opprør?

– Jeg var selvstendig. Og oppfinnsom.

Da Akerlie ble tenåring, lot hun og venninnene som de var hverandres foreldre, ringte hjem og vridde om stemmen. «Ja, hallo, det er moren til Hanna her, jeg ville bare si ifra om at Iben sover her i natt».

Hun smiler av å tenke på det.

– Også stakk jeg veldig mye av som barn.

Stakk av?

Hun har rømt til IKEA. Gjemt seg i en konteiner. Også var det den gangen i førsteklasse, da hun stormet ut fra skolen, fordi hun ikke fikk synge solo i kirken.

– Jeg fant et skriv hjemme hos pappa, hvor skolen har helgardert seg veldig.

Hun leser det fra hukommelsen med overdrevent alvorlig stemme: – En annen elev ble tildelt solo, men dette aksepterte IKKE Iben. Så gikk vi tilbake til heimkunnskapen, og Iben var BORTE.

– Jeg dro bare hjem, altså. I protest.

Takk for denne gang

– Jeg har alltid likt å bli sett på. Det var sikkert derfor jeg rømte som barn. At jeg ville ha oppmerksomhet.

Akerlie tror kanskje det kom allerede da, som liten. Et behov for en direkte form for respons. Som når et barn stolt viser fram tegningen sin, for at de voksne skal gipse og si at den er fantastisk.

– Man lærer på en måte at hvis du viser deg fram, da blir du likt.

Hun hadde sin første rolle da hun var 12 år. Det var tilfeldig, en plakat som hang på trikken. Sånn fikk hun rollen i Lars Bergs film «Glasskår» fra 2001. Hun har et sterkt minne av å gråte som hun aldri hadde gjort før, på siste innspillingsdag som karakteren «Wendy». Hun var sønderknust. Nå går Akerlie rett ut døra etter en produksjon.

– Jeg vet at mange skuespillere synes det der er følelseskaldt, at man ikke har noen form for oppfølgning etter et prosjekt. Men det har jeg blitt god på.

Hun ler.

– Kan andre oppfatte deg som arrogant, da?

Hun hever øyebrynene.

– Nei nei. Jeg er jo høflig. Sier takk for denne gang, og sånt. Og hei, hvis jeg møter dem på gaten.

Akerlie hadde tittelrollen i Viktoria fra 2013, en filmatisering av Knut Hamsund sin roman. Det var hennes første store rolle.

---

Iben Akerlies fem favoritter

  • Sted: Nord-Sjælland.
  • Mat: Buffalo wings.
  • Musikk: Har hørt mye på lydsporet til «The Thin Red Line» (1998) i det siste.
  • Bok: Leste nylig «Reise i Måneskin» av Antal Szerb (1937), som kom til topps på listen.
  • Film: Jeg er veldig glad i «Amadeus» av Miloš Forman (1984).

---

Flyplass-kjærlighet

– Du har så fin liste. Driver du og hopper over ting?

Akerlie peker mot notatblokka på bordet. Nå erter hun. Det lyser vennlighet fra øynene hennes.

– Ja, jeg tenkte vi kunne snakke om kjærlighet.

Hun ser tenkende ut, men den forventede motstanden kommer ikke. I stedet er det som hun forteller med en letthet og inderlighet som ikke har dukket opp før nå.

– Jeg kan se at kjærlighet har vært veldig viktig i livet mitt. Det har vært en slags prioritet. Å ha det, å finne det.

Hun sier det lavt, som om hun snakker til seg selv.

– Også har jeg kanskje blitt lurt noen ganger. Eller lurt meg selv. Men det føles ut som livet på mange måter.

Hun stopper opp, som om hun brått har blitt edru.

– Det er veldig Oscar Wilde av meg å si. Men jeg er nok en del av den skolen. Jeg skjønner ikke annet enn at det er en slags kjerne.

Det har vært noen nye overskrifter i det siste, om henne og en annen kollega. «Vil ikke svare på om de er Norges nye skuespillerpar» skrev VG i februar.

– Jeg har blitt mer privat av meg nå.

Det dunker høyt fra en søppelkasse langt bak oss.

– Men hvis du er en romantiker. Har du hatt noen romantisk komedie-øyeblikk i løpet av livet? Løpt til en flyplass?

Akerlie lyser opp.

– Ja, det har jeg faktisk hatt. Men også i et fly!

Hun var ung, og skulle på utveksling til USA. Også var det en gutt da, hjemme i Norge. Dagen hun dro, ga han henne et håndskrevet kjærlighetsbrev.

– Han sa: (Hun lager dramatisk stemme) Ikke les brevet før du sitter på flyet!

Det var før mobilenes tid, så hun måtte finne en telefonkiosk og ringe ham da hun mellomlandet i Frankfurt. Det var veldig romantisk. Som tatt rett ut av «Bridget Jones».

– Så kom jeg til USA, og fikk andre ting å tenke på.

Iben Marie Akerlie

Mann og barn

– Jeg har hatt flere kjærester, jeg, sier Akerlie usjenert.

Hun har nettopp fått spørsmål om hva hennes største vendepunkt til nå har vært.

– Og hvert brudd har opplevdes som et slags vendepunkt. En fornyelsesprosess.

Når hun snakker om det, blir hun ivrig, men ser bekymret opp fra tankene sine.

– Men dette kan du ikke skrive om.

Det knitrer i grusen bak oss, når en av naboene kommer gående ut fra blokka. Akerlie tar en pause, en slags risikovurdering, som når et barn venter med å hoppe fra tremeteren på Frognerbadet.

– Jeg gikk fra et veldig etablert forhold.

Hun var på vei inn i det alle andre rundt henne drev på med. Samboer, forlovelse, giftermål, barn.

– Dette høres kanskje banalt ut, men jeg gikk imot veldig mange konvensjoner. Sånn sett var det en stor avgjørelse, og en litt skummel en. Jeg var 32, og skulle ikke ha mann og barn likevel, solgte leiligheten jeg bodde i. Det var imot mye av det andre gjorde. Av det som føltes at var forventet av meg.

Når hun gikk ut av det, skjedde det noe magisk. Det var som å finne seg selv.

– Det var en følelse av at livet starta på nytt. Jeg husker at jeg tenkte: Herregud, jeg har ikke vært meg selv på mange, mange år.

Hun blir alvorlig igjen.

– Det er ingenting galt med konvensjoner. Men jeg var på vei mot noe som ikke var riktig for meg. Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å kaste meg av det toget.

Det kommer et vindkast på et veldig beleilig tidspunkt, så håret hennes blir en virvelvind av lyse hårstrå.

– Det har jeg aldri angret på.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!



Mer fra: Portrett