– Det skjærer i ørene mine når folk sier «itte»

Hvem: Sanna Sarromaa (41)

Hva: Finne, feminist, forfatter, ungdomsskolelærer og samfunnsdebattant

Hvorfor: Har gått hardt ut mot såkalte dialektfanatikere

I VG-kronikken «Dialekter er djevelens verk» langer du ut mot det du kaller den norske «dialektdyrkelsen». Hva er det som er så ille?

– At dialekter dyrkes selv i riksmedia, på en skattebetalerfinansiert statskanal der forståelsen burde trumfe formen. Dagsrevyen, for eksempel, er ikke stedet for å markedsføre hjembygda. Dialekter kan gjerne dyrkes der folk bruker dem – på hjemstedene, men for media har vi et riksspråk. To, til og med!

I ettertid har kronikken din blitt heftig debattert, både i avisspaltene og i sosiale medier. Hvordan vil du beskrive reaksjonene du har fått?

– Det er både folk som takker meg – for eksempel på vegne av sine gamle foreldre som hører dårlig – og folk som synes at jeg ikke burde kunne ytre meg i det hele tatt fordi jeg har feil meninger.

– Den siste som var ute offentlig var fylkesvaraordføreren i Innlandet, Aud Hove – Sp, selvfølgelig. Hun mente i lokalavisen her at jeg var en klovn og at dette handlet om mitt personlige oppmerksomhetsbehov. Det er den mest uintelligente tilbakemeldingen jeg kan få. I det hele tatt: Når folk angriper meg istedenfor budskapet, så er det ille. Det er ekstra ille når det kommer fra en fylkesvaraordfører.

[ Christian Borch om dialekt-bråket: – Jeg er gjort til nasjonalt mobbeoffer på linje med Märtha Louise ]

Det er kanskje ikke så rart at det kommer reaksjoner når du tar så hardt i. Føler du at du har berørt et ømt punkt i den norske folkesjela?

– Øh, tok jeg så hardt i, mener du? Dette er en tilbakemelding som alltid kommer litt overraskende på meg. Når jeg skriver en kronikk, så skriver jeg stort sett det jeg tenker. Er tankene mine for harde eller er norske sjeler for skjøre? Jeg vet ikke, men det er i så fall ikke noe nytt at jeg skriver noe som berører folk – på godt og vondt.

Disse dialektfanatikerne – eller dialektfascistene – som du også skriver. Hvem er de, og hva er det som kjennetegner dem, slik du ser det?

– Det er sånne som Lars Os (USA-korrespondent for NRK, red.anm.) som mener at hans rett til å snakke uforståelig er viktigere enn TV-seernes rett til å forstå hva han prøver å formidle.

– Dialektfascister er alle som synes at dialekter er så fantastiske at de skal prates i alle sammenhenger uavhengig av om andre forstår dem eller ikke. Det er dialekttotalitarisme og dialektmasturbering.

Når folk angriper meg istedenfor budskapet, så er det ille.

—  Sanna Sarromaa

Dialekt handler om identitet. Er det ikke nettopp i møte med andre som ikke har den samme dialekten at det er viktig å holde på identiteten sin, og derfor også dialekten?

– For all del. Jeg sier ikke at folk ikke skal beholde sin dialekt. Jeg sier bare at det er både høflig og nyttig å snakke forståelig når man møter folk med en annen opprinnelse. Skal ikke forståelse være viktigst? Finsk er veldig viktig for min identitet, men jeg snakker ikke finsk til folk som ikke forstår finsk.

[ Flørting: – Kvinner kan gå mye lenger enn menn ]

I hvilke sammenhenger blir du mest provosert av denne «dialektfanatismen»?

– NRK er nok verst som har både tillatt og støtter oppunder dette. NRK skulle vært mest opptatt av å pleie de to riksspråkene vi har istedenfor å gjøre programmene sine utilgjengelige for mange eldre og utlendinger.

– Jeg tror også mange med norsk som morsmål synes det er anstrengende stadig å måtte lete i den mentale ordlista etter rare ord. Det er rart at NRK synes hensynet til noen selvhøytidelige medarbeidere som insisterer på å bruke dialekten sin, skal trumfe hensynet til lyttere og seere.

Fire personer møtes på fagseminar. Én er fra Gudbrandsdalen, én er fra Jæren og én er fra Trøndelag. Den fjerde er deg. Hvordan ville du løst dette?

– Når jeg har vært i tilsvarende situasjoner, pleier jeg å be folk om å snakke tydelig og artikulert. Noen er flinke til det, noen andre husker det bare i begynnelsen.

[ Ingen dialekter mobbes så mye som denne ]

Kunne du gitt noen eksempler på dialekter du mener er henholdsvis lette, middels vanskelig og veldig vanskelig å forstå?

– Dette handler vel mest om bostedet. Jeg forstår best dialektene i nærheten av meg for dem er jeg blitt mest eksponert for som lærer, foreleser og eks-politiker. Jeg skjønner gausdøl, for eksempel. Jeg sliter veldig med dialektene på Vest- og Sørlandet. Jeg er veldig lite musikalsk og det kan være en årsak til det.

– Jeg synes bergensk er slitsomt. Jeg forstår det, men ikke med letthet og glede. Jeg hørte nettopp på en NRK Ekko-episode med bare bergensere. Jeg hadde ikke orket å høre den ferdig om det ikke hadde vært et veldig spennende tema.

– Stavangersk og jærsk er to helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra. Jeg hadde bare tenkt at han sutrer hele tiden. Tonefallet og melodien er noe inn i helvete plagsomt.

[ Ap-politiker Lene Vågslid: – Det hender at noen gjør litt narr av måten jeg snakker på ]

Språkprofessor Finn-Erik Vinje fikk i sin tid mye kjeft etter at han kåret østfolddialekten til Norges styggeste. Har du selv et estetisk forhold til norske dialekter, og er det noen du i så fall vil trekke fram som pene og mindre pene?

– Totensk er stygt. Det skjærer i ørene mine når folk sier «itte».

– Min yndlingsdialekt er Narvik-dialekten. Jeg kjenner to nydelige mennesker som har den dialekten. Det er kanskje derfor jeg synes den er så fin? Det er som poesi!

Stavangersk og jærsk er to helt jævlige dialekter. Jeg kunne aldri vært sammen med en mann derfra

—  Sanna Sarromaa

En fyr fortalte meg en gang at han la om tvert, en uke etter at han flyttet fra Nord-Norge og begynte på ny skole på Østlandet. Rent overlevelsesinstinkt, sa han. Og lignende historier fins det mange av. Er det ikke trist at enkelte fortrenger dialekten sin fordi de vil passe inn eller kanskje fordi de vil unngå å bli gjort narr av?

– Jeg kan fort komme på tusen andre ting som er tristere enn det der. Han ekskjæresten min fra Vågå som jeg omtalte i VG-kronikken fortalte at da han flyttet til Mandal, så forsøkte han å prate vågåmål der i en ukes tid, men det ble for slitsomt for han måtte hele tiden forklare og fortelle hva han egentlig mente. Han kom fram til at han faktisk beholdt dialekten sin bedre om han ikke prøvde å gjøre den mer forståelig, men rett og slett snakket standard-østnorsk der nede. Jeg kan fortelle at det funket, for han snakker fortsatt veldig vågåmål, til tross for mange år på Sørlandet i sin tid.

– Jeg sluttet også å snakke finsk og begynte å snakke norsk da jeg flyttet til Norge. Og disse som har vært gjennom denne overgangen, kan vel bare ta fram dialekten når de besøker de gamle hjemtraktene sine? Jeg snakker finsk når jeg er i Finland – og til barna mine her i Norge. Det er da ikke noe problem!

[ «Hun er ikke lenger 'ho mamma', men bare «mamma» ]

Da skal vi over på de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– L.M. Montgomerys Anne-bøker og kanskje aller mest den siste om Rilla, Annes datter. Første verdenskrig har begynt og Annes sønn skriver et helt nydelig brev til Rilla fra fronten. «We’re going over the top tomorrow, Rilla-my-Rilla...», begynner den. Dette høres kanskje litt patetisk ut, men jeg henter ofte fram det brevet når jeg sliter med mine egne problemer. Jeg finner mye trøst i brevet Walter skriver fra fronten før han dør. Tårene triller hver gang jeg leser det.

Hva gjør deg lykkelig?

– Akkurat nå er jeg lykkeligst når alle mine fire barn er hjemme samtidig og vi gjør noe sammen – spiser, spiller, snakker. Jeg har tre tenåringsbarn og en baby. Den eldste flytter hjemmefra i august, så jeg hamstrer på disse øyeblikkene nå.

[ – Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52) ]

Hvem var din barndomshelt?

– Min femteklasselærer var – er! – et nydelig menneske og en helt fantastisk lærer. Jeg beundret henne veldig. Hun jobber som rektor nå, og vi har fortsatt kontakt. Det var hun som gjorde at jeg også ville bli lærer.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg veldig lett blir Kjell-Simen i kjærlighetsrelasjoner. Jeg har en sterk og klar offentlig stemme, men jeg blir lett en pyse i nære relasjoner. Det er et paradoks nesten. Jeg blir så redd for å bli forlatt at jeg gjør meg selv mindre enn hva jeg har lyst til å være når jeg er sammen med en annen en. Jeg skulle ønske jeg ble tøffere der.

Saken fortsetter under videoen

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier ALDRI ut. Jeg legger meg tidlig, jeg spiser sunt, jeg trener og jeg har et veldig rutinepreget og regelmessig liv. Jeg får FØLELSEN av å skeie ut hvis jeg ser TO episoder av en serie, altså binger, istedenfor én. Jeg får dårlig samvittighet da.

[ Monica ble politi – broren Roy ble beinhard kriminell ]

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Ingenting. Jeg er veldig dårlig til å gjøre ting som forutsetter at jeg kommer meg ut hjemmefra. Jeg orker ikke sånt. Jeg skriver heller en kronikk. Da slipper jeg å kle på meg og dra noe sted. Jeg er ikke så glad i folk, skjønner du.

Er det noe du angrer på?

– At jeg brukte minst syv år av mitt liv på å undertrykke og fortrenge lysten på et fjerde barn. Jeg skulle klint til mye tidligere og ikke ventet til jeg var 40. Men kan jeg egentlig angre på det for da hadde jeg ikke fått Voitto? Han er det fineste jeg vet. Han er seks måneder nå og en skikkelig propagandababy.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Per Egil Hegge. Jeg har alltid vært forelsket i ham.

[ – Ingen normal mann henvender seg til meg etter et intervju som dette  ]

[ Frode Thuen: – Fem hovedgrunner til at nordmenn er utro ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!