Innenriks

– Det er veldig tabu å si dette, men jeg føler meg ikke fullkommen alene

– Jeg innbiller meg at det er mye lettere for menn å finne seg en dame på bruktmarkedet enn det er for oss kvinner å finne seg en mann, sier Sanna Sarromaa.

– Det å ha en kjæreste gir en grunnleggende trygghet og glede i tilværelsen, sier Sanna Sarromaa. (Privat)

Singellivet er satt på dagsorden igjen. Om det å være ensom, jakten på en livspartner, og frykten for aldri å finne noen. I artikkelen «Det nye Singel-Norge» har NRK – med hjelp fra Statistisk sentralbyrå (SSB) – kartlagt sivilstandene her til lands, og funnet ut at hele 1,4 millioner nordmenn ikke har fast partner.

Temaet er trukket fram på flere flater den siste tida, blant annet i Verdibørsen på NRK, Aftenposten og i Samtiden, der skribenten innleder artikkelen slik: «Til tross for stadig større frihet på kjærlighetens ‘marked’ er det stadig flere som faller utenfor».

En som nylig har gitt ansikt til de mange single i Norge, er forfatteren og samfunnsdebattanten Sanna Sarromaa. I VG-kronikken «Drømmen om en kjæreste» skriver hun at «Folk som har en partner, er generelt lykkeligere og mer tilfreds. Det er stusslig å være enslig»

– Det å ha en kjæreste gir en grunnleggende trygghet – og glede! – i tilværelsen. Bare tenk på ordet «kjæreste». Det er det fineste norske ordet, synes jeg. Det er en superlativ – en kjæreste er det kjæreste man har. Jeg er en veldig god kjæreste, så jeg føler at jeg går litt sånn bortkastet her når jeg ikke har noen å elske, samtidig som jeg synes det er litt rart at ingen har oppdaget hvor fantastisk jeg er. Det er veldig tabu å si dette, men jeg føler meg ikke fullkommen alene. Jeg er skapt for et parforhold. Det er jo fint å kunne dele gledene og byrdene, sier Sarromaa til Dagsavisen.

Du viser også til at du har vært i parforhold nærmest kontinuerlig siden du var 16 år. Du har vært gift, og fått fire barn. Kan det ikke da være greit å ha en periode der man ikke må forholde seg til et annet voksent menneske i hverdagen?

– Det er et veldig dumt spørsmål. Hvis du hadde intervjuet et par som hadde vært gift i 30 år, hadde du spurt dem det samme: «Kunne det ikke vært greit å ha en periode nå der dere ikke må forholde dere til hverandre i hverdagen? Burde dere ikke gå fra hverandre nå – bare for å ha opplevd det?» Jeg synes ikke det er noe foredlende ved å være enslig. Jeg har ikke bodd sammen med noen etter at min mann byttet meg ut for snart fem år siden, og det er ikke noe jeg på død og liv gjøre, heller, men det er veldig fint å ha en kjæreste, synes jeg, nettopp fordi det er så godt å forholde seg til et annet voksent menneske noen dager i uken i hvert fall.

– Det er jo ingen som spør meg nå hvordan jeg hadde det på jobb eller om vi skal finne på noe i helga. Bare det å lese aviser alene, uten å kunne kommentere innholdet til noen, er kjipt. Jeg hadde en kjæreste i fjor som jeg pleide å finne skrivefeil sammen med. Det var festlig. Vi satt med begge våre aviser og fant språkfeil samtidig som vi leste høyt for hverandre og kommenterte innholdet. Det savner jeg, selv om jeg neppe finner en ny kjæreste som er like opptatt av ortografi og grammatikk som meg. De som er det, pleier å være over 70 år og ha prostataproblemer.

Bare tenk på ordet «kjæreste». Det er det fineste norske ordet.

—  Sanna Sarromaa

Hva er henholdsvis det beste og verste med å være enslig?

– Det verste er at alle kveldene og helgene er like og like kjedelige. Jeg er en vaskeekte finsk introvert, så jeg har veldig lite program. Jeg skriver litt, jeg leser litt, så skriver jeg litt til og leser litt til – og så går jeg og legger meg klokka ti. Jeg finner ikke på noe alene. I et parforhold blir jeg gjerne en sånn pådriver: Skal vi gjøre ditt og skal vi gjøre datt.

– Og det beste? Jeg kan ikke komme på noe som er så veldig bra. Kanskje at ingen irriterer seg over meg og mine særegenheter – uten at jeg helt kan komme på hva det kunne være?

NRKs og SSBs kartlegging viser at hele 1,4 millioner nordmenn er single. Sånn sett er du i godt selskap, hvorfor er det da så tabubelagt?

– Det er ikke tabubelagt å være enslig, men det tabubelagte ligger vel i å fortelle at det er ræva. Når jeg forteller at jeg misliker seriøst å være alene, så er det jo ikke noe som øker min markedsverdi. Folk vil jo gjerne finne folk som virker vellykkede. Når jeg forteller at jeg er enslig og det er helt jævlig, så fremstår jeg ikke som så veldig vellykket. Jeg burde heller fortelle at jeg lever et fullkomment liv og har det skikkelig bra alene. At livet mitt er fullt og spennende! Det ville være tiltrekkende. Nå fremstår jeg som en litt kjedelig og deppa leftover som ingen vil ha. Bortsett fra disse 70-åringene med prostataproblemer, da. Men jeg har ikke begynt å velge fra nederste hylle ennå.

Med så mange single – og så mange datingapper – skulle man tro at de fleste har en fair sjanse til å lykkes på kjærlighetsmarkedet. Hvorfor er det likevel så mange som ikke finner den rette, tror du?

– Nå har jeg ikke prøvd dating-apper, men jeg tror det er vanskelig å finne kjærlighet på noe som baserer seg på utseende, likhetstrekk og algoritmer. Det finnes aldri en app som kan spå kjemien, X-faktoren, gnisten – og det er jo der mysteriet med kjærlighet ligger. Det er jo det vidunderlige, det helt magiske, med kjærlighet. Plutselig skjer det noe man ikke forutså.

– Når jeg forteller at jeg misliker seriøst å være alene, så er det jo ikke noe som øker min markedsverdi, sier Sanna Sarromaa.

Kjenner du på det å være enslig når du snakker med eller er sammen med andre?

– Jeg kjenner på det når jeg drar hjem, uansett hvor jeg har vært, og er innom tanken på hvordan de fleste andre drar hjem til kjæresten sin eller til mannen sin eller til kona si. Og så er det jo en hel haug med ting som jeg ikke blir invitert til som enslig. Vennemiddager er jo gjerne parmiddager.

Slik du ser det: Hvilke forskjeller er det mellom menn og kvinner, med tanke på hvilke muligheter de har på kjærlighetsmarkedet? Og hvordan endrer dette eventuelt seg med alderen?

– Jeg innbiller meg at det er mye lettere for menn å finne seg en dame på bruktmarkedet enn det er for oss kvinner å finne seg en mann. Jeg kjenner veldig mange VELDIG flotte single kvinner, men jeg kjenner ingen flotte single menn. Nå bor jeg jo i en relativt liten by, så bruktmarkedet er sikkert ikke all verden. Jeg kjenner en kvinne i byen som sa til meg en gang at her på Lillehammer må man være ute med én gang man hører at en mann er blitt skilt. De mennene blir tatt så fort! Jeg vet ikke om det er sant, for jeg har ikke kartlagt markedet, men jeg kan i hvert fall ikke komme på en eneste singel mann jeg kjenner her.

Hvordan vil du beskrive det å prøve å finne en kjæreste nå – som 42-åring – sammenlignet med da du var yngre?

– Jeg tror nok det var lettest å finne kjæreste da jeg var en ung universitetsstudent i Helsinki og rundt 20 år. Da er jo de fleste single. Nå kjenner jeg ingen single menn! Runde 2-markedet i 40-årene i en halvdød småby er jo ikke det samme som runde 1-markedet i en universitetsby. Hvis jeg skulle treffe en singel mann her, hvor sannsynlig er det liksom at vi har noe til felles? Og at det gnistrer?

Det er ikke tabubelagt å være enslig, men det tabubelagte ligger vel i å fortelle at det er ræva

—  Sanna Sarromaa

Har du andre venner som er single? I så fall: hvordan forløper disse samtalene mellom dere når singellivet/ønsket om å få kjæreste er tema?

– Jeg har en god og veldig flott venninne som er singel, også skilt, har barn og er i 40-årene. Hun får masse tilbud, for hun er så inn i granskogen vakker og nydelig, men jeg tror hun trives mye bedre som alene enn meg. Hun klager i hvert fall aldri. Og så har jeg en annen singel venninne som har barn og er snart 40. Hun er aktiv på datingsider og -apper, men det opplegget virker veldig masete for meg. Jeg synes det er gøy å se på profilene som kommer opp for henne på Tinder og Elitesingles, men jeg tror ikke jeg hadde orket det kjøret selv. Hvis noen hadde sendt meg en melding der, så hadde jeg bare tenkt at han sender den samme meldingen til 30 andre også.

I Aftenposten i forrige måned fortalte psykolog Frode Thuen at «mange kvinner kommer med lange lister over hva de forventer av en partner»: «De tenker selv at de har høy markedsverdi og har vanskelig for å finne noen. Det er rett og slett ikke så mange som passer til kravene deres».

I VG-kronikken skriver Sarromaa på sin side at «Noen burde ha hjulpet disse Møteplassen-mennene med selvfremstilling» og «Minst halvparten ser tilbakestående ut, og for alt jeg vet mangler det kanskje noen øre på krona også».

«Likevel vil jeg ha meg frabedt å bli kalt kresen», skriver du. Kan det være slik at flere stiller for høye krav – og at man ville hatt større suksess hvis man hadde vært litt mer, tja, pragmatisk?

– Har du vært på Møteplassen? Som kvinne? Det er faktisk helt krise. De ser ut som runkere, alle sammen. Hadde det ikke kostet 350 kroner, så hadde jeg gått inn og sendt en skjermdump, så hadde du sett og vært helt enig med meg. Hvis målet er å finne seg en kjæreste og anything goes, så hadde jeg sikkert fått meg en kjæreste i løpet av denne kvelden på Møteplassen om jeg hadde villet, men jeg har ikke sunket så langt ned ennå.

Jamfør ovennevnte: Hvilke krav har du selv til en potensiell kjæreste? For eksempel fordelt på minstekrav, egenskaper du kan leve med, egenskaper du ikke kan leve med – og eventuelt en beskrivelse av drømmepartneren.

– Han må ikke røyke. Jeg hater røyk og røykere. Røyking er noe jeg ikke kan leve med. Det lukter så ille – og i tillegg er det så dumt. Tenk å drepe seg selv, langsomt og innvendig, og ende opp med grå hud og masse rynker. Å være sammen med en røyker er som å være sammen med et askebeger. Jeg har også vansker med å falle for folk som gjør veldig mange skrivefeil. Det ser så dumt ut. Min drømmepartner er nok en introvert, som meg, som liker å være hjemme og foretrekker å ikke ha altfor mye sosialt program.

– Det må være en som liker å være alene i tosomheten, sammen med meg. Han må også være interessert i politikk og samfunn, for det er viktig for meg å kunne kommentere nyheter og snakke om aktuelle temaer. Han må lese aviser og høre på podkaster og være oppdatert. Det er også fint om han liker å trene uten å være helt treningsgal. Jeg bor på Lillehammer, så her er det mange gale menn i 40-årene som trener altfor mye. Det blir for masete for meg. Og så ender de opp med å se ut som svisker. Man må ha tid til trene hjernen også. Og så er det en kjempestor bonus, hvis han har litt praktisk sans, for det har ikke jeg.

Runde 2-markedet i 40-årene i en halvdød småby er ikke det samme som runde1-markedet i en universitetsby, mener Sanna Sarromaa.

I NRKs Nyhetsmorgen nylig ble du spurt om du har fått noen frierier etter VG-kronikken. Kan du si noe om hvorvidt åpenheten rundt din sivilstand har ført til slike henvendelser, og på hvilken måte?

– Jeg får jo noen meldinger, men det er jo ingen normal mann som henvender seg til meg etter en kronikk eller et intervju som dette. Som regel er det menn som er mye eldre og mye stussligere enn meg. Det var blant annet en pensjonert gubbe fra Gudbrandsdalen som gjerne ville på date med meg. Han var 25 år eldre enn meg, men han mente at han var mye yngre i hodet sitt og hadde i tillegg gode gener – for en merkelig ting å si forresten. Det er nesten så jeg blir litt fornærmet – både på vegne av meg selv og på vegne av kvinner i 60-årene, som han heller burde bedt på date.

– Men jo, ja, jeg får en del henvendelser, men jeg har ikke begynt å velge fra nederste hylle helt ennå. Jeg tenkte å sjekke den nest nederste først, så kan ikke de mennene der begynne å gi lyd fra seg? Jeg mener jo at mannen jeg eventuelt blir sammen med skal være født etter Kongokrisen. Det er et minstekrav – sammen med den røykfriheten. Men du mener kanskje at jeg burde være mer pragmatisk og dratt på stevnemøte med 67-åringen? Nei, fy faen, altså, jeg er nok heller alene. Dessuten gjorde han masse skrivefeil. Han skrev «kammerater» med to m-er, blant annet. Han har sikkert aldri lest en bok.

Er det noe du savner i den offentlige diskusjonen rundt det å være enslig?

– Jeg har ikke helt satt meg inn i den offentlige diskusjonen ennå. Jeg var i et forhold i hele 2020. Mannen prøvde med noen comebacks i 2021 også, men fant ut at han ikke ville ha meg likevel, så jeg har først nå i det siste innsett at jeg de facto er enslig og at det suger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen