Meningen med Live

– Dette blir litt for Se og Hør. Hvorfor skal jeg stå inni et tre?

Live Nelvik har nettopp blitt stilt opp i sin egen hage av Dagsavisens fotograf og har innvendinger. For Nelvik sier ifra. Sånn er hun alltid. Som her om dagen, da det råkjørte en Oda-bil gjennom nabolaget. Vennene hun var med, rista sjokkert på hodet, men Nelvik var den som tok på seg joggeskoa og spurta etter bilen. Når hun gjenforteller, leverer hun sin egen replikk med trykk på hvert ord. «Du vet at hvis du kjører på en unge nå, så er livet ditt over?»

– Jeg sa det på en hyggelig måte, altså. Men så mye kan det ikke haste med spagetti og dopapir på døra.

Forbanna silkepapir

Vi er hjemme hos henne, på plenen utenfor huset i Lille Tøyen hageby i Oslo. Det er sol, og gresset har ennå ikke visna, og det kunne vært fredfullt her, hadde det ikke vært for at det høres ut som om halve nabolaget pusser opp. Dette er et sted som ifølge henne selv er «ganske likt Ullevål hageby, bare med litt mindre ræva folk».

Hun bor her med mannen Tore Sagen og de tre døtrene Liv (10), Elsa (6) og Ingrid (4). Familiehunden Otto, en ett år gammel italiensk spinone som ser klok nok og utvokst nok ut til å være hundre år gammel, har nettopp stukket av, og Nelvik har laget stemmen imponerende mørk og høy og har nesten overdøvet oppussings-naboene med et rungende «OOOOTTHOOOOOOOOO, KOM HER». Nå sitter hun på knærne og snakker til ham med lav, irritert stemme, mens han ser på henne med et ulykkelig blikk.

– Vi løper ikke etter katter, ikke sant. Det er så teit.

Til tross for et svært smil og en tilbakevendende latter omtrent en gang i minuttet (som gjerne starter med et høyt «heh!» eller «hah!»), er Live Nelvik en tydelig dame som vet hva hun vil. Også på jobb.

– Jeg er tydelig. Og tydelige damer kan bli sett på som litt vanskelige.

Hvis det er noe hun ikke er fornøyd med, liker hun å gi en konkret tilbakemelding til dem hun samarbeider med, forklarer hun. Selv opplever hun det som helt streit.

– Jeg sier kanskje: «Dette synes jeg ikke funka», eller «Joda, det ble bra, men tenk hvis vi hadde gjort sånn her i stedet!» Driven min ligger veldig i hva som kunne vært enda litt bedre.

Hun sukker.

– Men vi damer skal liksom ikke si ifra. Da stemples vi som strenge og kjipe. Sier en mann ifra, ja, da er han bare tydelig og konkret.

Hun tar opp kaffekoppen og mumler noe om at tilbakemelding bare handler om å få jobben gjort best mulig og at hun selvsagt er et hyggelig menneske som ser an situasjonen før hun buser ut med en tilbakemelding.

– Men norsk arbeidsliv er så preget av følelser. Vi damer skal liksom ta med kake på fredagene, vi, på kontoret. Og er vi misfornøyde, skal vi ta det forsiktig opp over en kopp kaffe. Eller ha lange møter for alt mulig. Pakke det forsiktig inn i silkepapir.

Det er som om kroppen hennes inntar et nytt gir.

– Vet du hva? Jeg hater silkepapir.

[ Gamle menn som mener Morthen Hegseth kommer til helvete? De kan bare kjøre på (+)  ]

---

Live Johnsrud Nelvik (39)

• Norsk programleder på radio og TV.
• Var sammen med Kristine Riis programleder for «Drillpikene» på NRK P3.
• Fra 2009 til 2013 var hun sammen med Ronny Brede Aase programleder i «P3morgen» på samme kanal.
• I 2011 var hun programleder i TV-programmet «Dama til» på NRK3. For programmet ble hun kåret til «årets TV-navn» under Gullruten 2012.
• Fra 2013 har hun vært med i humorprogrammet «Underholdningsavdelingen» på NRK1.
• I 2018 ble hun programleder i det ukentlige P3-programmet «Lørdagsrådet».
• Har ledet NRK-programmene «Live redder verden. Litt» (2016) og «Lives oppdagelsesreise».

---

Kokain og svik

Hun sier det med croissant i munnen:

– Hvis noen har dolka meg i ryggen, har jeg ikke merka det.

Hun ler høyt, så hun som har laget kaffen vår snur seg.

– Da må de dolke hardere.

Vi har satt oss på en fransk kafé rett nedi veien (det ble for mye oppussing og snekkere) og snakker om veien til den prestisjetunge posisjonen som en sentral NRK-profil. Nelvik har laget og ledet TV-program og figurert på radioen for NRK siden hun var i tjueårene. Hun leder et av Norges mest populære radioprogram, «Lørdagsrådet», som har gått enda bedre etter at hun overtok etter sin forgjenger, Siri Kristiansen, i 2018. Nå går hun også direkte på TV hver lørdag sammen med med-programleder Einar Tørnquist i familieprogrammet «Verdens beste venner».

Men om det er så spisse albuer på vei opp til trona, vet ikke Nelvik. Hvis det har vært maktkamp, mener hun at hun ikke har vært klar over det.

– Jeg er en sånn type som ikke skjønner det når folk har tatt kokain. Noen kan si på fest: «Herregud, han var rusa», og jeg bare: «Hæ, var han?» Jeg er litt enkel sånn sett, emosjonelt. Jeg driver ikke og analyserer andre så veldig eller tenker på hva andre tenker om meg.

Da Nelvik ble personlighetstestet av Harald Eia og Nils Brenna i podkasten «Sånn er du», scoret Nelvik så lavt det går an på nevrotisisme. Skamfølelse, selvbevissthet, angst. Det er nesten ikke-eksisterende, ifølge testen og henne selv.

– Men alle har noen negative følelser. Når er dine mest fremtredende?

Hun tenker så panna blir rynkete.

– Jeg kan ha negative følelser hvis jeg har PMS?

Hun ler av seg selv med en latter som nettopp vitner om særs lite selvbevissthet.

– Jeg har en veldig lett ryggsekk. Kanskje også fordi jeg lar ting gå, pakker det vekk! Det burde folk bli flinkere til. Men for dette intervjuet får jeg vel prøve å gå litt i boden, da.

[ NRK-sjefen: – Jeg anbefaler ikke at man venter med barn til man er 42 år (+)  ]

Gutta, gutta, gutta

Nelvik starta i NRK som tjueåring, hvor hun leda radioprogrammet «Drillpikene» på NRK P3 sammen med komiker og skuespiller Kristine Riis. De kom inn der som en del av P3 sin kampanje «Jenteinvasjonen», som skulle rekruttere flere damer. Man kan si det var vellykka: NRK henta inn profiler som Sigrid Bonde Tusvik, Siri Kristiansen og Else Kåss Furuseth. Men på den tida var folk skeptiske.

– «Nå skal jentene ta over humoren!» Det fikk så mye hat, morsomme jenter var visst ikke noe særlig i 2003.

– Hva tenker du om navnet, «Jenteinvasjonen»?

– Jeg skjønner ikke helt hvorfor vi ikke bare kunne komme inn og være morsomme uten å lage et poeng av at vi var jenter, men det funka, da.

Da hun var med på å lage «Underholdningsavdelingen» noen år senere, en humorserie med sketsjer som hadde premiere i 2013, fikk hun av og til nei til ideer hun var sikker på at var gode – men som hun mener hun fikk avslag på fordi de kom fra henne.

– Tilliten har vært større til mine mannlige kolleger. Det har jeg kunnet bevise også.

Hun snakker med hendene.

– Jeg fikk en kollega til å sende inn samme idé som jeg hadde fått avslag på en gang, bare for å sjekke. Og det stemte, da den kom fra han, var den plutselig kjempemorsom.

Pornofilm

En trailer kommer ryggende og pipende inn gata vi sitter, og Nelvik lar seg irritere, så hun må dras tilbake inn i samtalen. Vi har begynt å snakke om det å være synlig. Å være på TV, radio, i avisa.

– Du sa i sted at du ikke ser deg selv så mye utenfra. Står det i kontrast til å synes så mye i offentligheten?

Nelvik tenker og ser på meg litt overbærende.

– Jeg vil jo ikke synes bare for å synes.

– Men hva med «Farmen», da?

Hun kniper øynene sammen idet hun hører ordet, som om det gir henne fysiske plager å tenke tilbake på deltakelsen i reality-programmet i 2004. Det var en litt mer lavmælt jente som var på skjermen den gangen, med oppklipt, bleika hår en bare kunne finne på å ha på 2000-tallet.

Hun ler.

– Jævel, som det skal hjemsøke meg! Det er min pornofilm.

Det svaret har hun gitt mange ganger, det med pornofilmen. Men så blir hun litt alvorlig igjen.

– Jeg er ikke så glad i å snakke om «Farmen», fordi jeg er redd noen skal tro det har noe med karrieren min å gjøre. Mange unge i dag tror at om man bare synes på TV, så blir man kjendis. Og ja, kanskje noen kjenner deg igjen en kort stund. Men hva skal de bidra med, hva er deres talent?

Hun setter blikket i meg.

– Jeg er ikke der jeg i dag på grunn av «Farmen». For fader så hardt jeg har jobba.

[ – Klimaendringer tvinger alt som kan bevege seg, vekk fra varmen ]

Forgifta

Live Nelvik ble for kort tid siden litt stolt av seg selv da en kollega, etter å ha fått barn selv, pekte på hvor imponerende det var, alt det Live har fått til med tre jenter. For å lage TV-program med heftig svangerskapsforgiftning er ikke for pyser.

Under programmet «Live redder verden. Litt», som hun vant Gullrute-pris for i 2016, var hun gravid med sin mellomste. Svangerskapsforgiftningen, som kan forekomme i de siste ukene av svangerskapet, fylte kroppen til Nelvik med vann.

– Det så ut som om noen hadde blåst meg opp. Da var jeg så syk.

Det var så vidt hun klarte å gjennomføre mot slutten av opptaksperioden. Tre dager etter siste innspillingsdag ble hun lagt inn på sykehuset. Nelvik var ikke redd, alle andre var det. Hun var mer sint. Og når hun blir sint, kan hun bli rasende.

– Det er som jeg faktisk kan høre blodet mitt koke.

Det største raseriutbruddet kom noen dager etter fødsel. Datteren hennes var født for tidlig og lå på barneintensiven på Ullevål. Nelvik ville helst sitte sammen med henne hele tida.

– Så fikk jeg beskjed av en sykepleier: Du må hvile inne på rommet ditt, du er centimeter unna hjerneslag.

Kort tid etterpå kommer det en ny sykepleier som sier at de skal flytte henne ned til familiehotellet som ligger «like ved McDonalds ved ringveien».

– Da ble jeg så forbanna. «I sted fikk jeg beskjed om at jeg var nærme hjerneslag, og nå skal jeg flyttes ned dit det lukter quarter pounder, vekk fra ungen min? Nei. Jeg skal bo her.»

Og sånn ble det.

Vannhode

Nelvik vokste opp på Makrellbekken på beste vestkant i Oslo. Hun så ut som en kjærlighet på pinne, ifølge henne selv, med et hode som var så mye større enn kroppen at legene trodde hun hadde vannhode da hun ble født. Hun husker oppveksten som fri og full av kjærlighet, med besteforeldre som kjøpte så mange leker til henne at de lagde sanger om alle hun hadde fått i bilen på vei hjem fra butikken. Nelvik lager stemmen barnslig og synger for meg med melodien til «Hompetitten, hompetatten».

– Ååååååh, lekebil og dukkehus og sprettball og Barbie.

Hun ler så rynkene ved siden av øynene blir synlige.

– Jeg løp liksom bare rundt og koste meg, i joggebukse med grønske på knærne, til mammas store fortvilelse. Hun ville at jeg skulle se litt ordentlig ut.

Mammaen til Live lukta alltid godt og hadde fine kjoler og kremer som sto på badet. Live elsket å sitte der og se på at foreldrene gjorde seg klare før jobb. Mammaen skulle til sykehuset hvor hun jobba som operasjonssykepleier. Pappaen hennes skulle til Se og Hør sine lokaler, hvor han var sjefredaktør. På mange måter var det bladet en stor del av barndommen, hun husker hvordan pappaen kom hjem og la den nyeste utgaven ingen hadde sett ennå på kjøkkenbenken, og har vage minner om noen securitasvakter som gikk patrulje i hagen etter trusler.

Da hun skulle få arbeidserfaring for å komme inn på journalistikkstudiet, fikk hun jobbe der i ett år.

– Nå er det bare et blad som ringer meg og jeg sier «ingen kommentar» til.

Tores korte skjorter

Vi har begynt å gå blant hagebyhusene, trærne kaster lange skygger på asfalten. Nelvik har hendene i lomma og ser tankefullt ned i bakken. Jeg har nettopp stilt spørsmålet:

– Hvis livet ditt var en roman, hva hadde vært vendepunktet i historien?

Først har hun ledd, så har ansiktet sunket sammen. Det tar tid å komme fram til svaret, men når det kommer, er hun klar.

– Tore.

Han var en traust fyr med litt for korte skjorter, hadde Nelvik tenkt. Ikke noe for henne, hun var tjue og syntes det var nydelig med menn som sto på snowboard og hadde brille-skille fra å ha stått mye i «bakken». Hun og Tore jobbet i samme etasje i NRK, han i det høyt elskede «Radioresepsjonen» og hun i «P3morgen».

Tore syntes Live var litt irriterende. Når de delte kontor-øy, satt hun med beina på pulten og snakka i telefonen med en nøkkel svingende rundt fingeren. Det gikk fem år der de egentlig ikke tenkte så mye på hverandre, men så, etter en seminar-fest med P3, forandret alt seg.

Hun ringte venninnen:

«Det er han. Det er Tore»

«Hva mener du?»

«Jeg er forelsket i Tore»

«Hvem er... TORE SAGEN?!»

Så begynte spillet, fram og tilbake, taktikk og strategi. For det mener Nelvik nå også: De som sier at kjærligheten ikke er et spill, de har ikke helt peiling. Hun hadde aldri sett så bra ut på jobb før, grytidlig om morgenen kom hun inn i NRK-resepsjonen som en engel. Når «Radioresepsjonen» skulle komme innom hennes sending, var det som om magen hennes tok salto. Hun kan fortsatt tenke tilbake på den tida og bli helt varm i kroppen. Ett år senere var hun gravid, og han fridde på ferie. La ringen på madrassen, satte seg på kne. Hun hoppet opp i sengen og sa ja.

– På hvilken måte var det et stort vendepunkt?

Hun ser opp fra tankene sine.

– Jeg trodde ikke jeg skulle finne kjærligheten på den måten. Så kraftig, så innmari sterkt, det hadde jeg ikke sett for meg.

– Hvorfor ikke det?

– Jeg var en singel type, som begynte å forakte dem som ble forelsket i meg. Men med han var det bare annerledes.

En nabo kommer forbi, og ansiktet hennes lyser opp når hun ser Nelvik. De hilser kort.

– Hva er det du liker med ham?

Nelvik smiler mykt.

– At han er ankeret mitt. Jeg henger opp parkeringsbøtene på kjøleskapet, og han betaler dem. Han vet at jeg kommer til å glemme det.

Hun ler.

– Og jeg elsker at vi alltid glemmer bryllupsdagen vår og viser hverandre kjærlighet ved å skru opp sykkelsetet til hverandres høyde når vi vet at den andre skal bruke sykkelen dagen etter.

Amme-propaganda

Vi trenger ikke hovedfag i psykologi for å være gode foreldre, var Nelviks sitat til denne avisen i fjor, etter at hun lagde serien «Lives oppdragelsesreise». Hun satt med en følelse av at alt var blitt litt vel komplisert – at kravene til foreldre var blitt så høye. Det skapte debatt, for å mene noe om hva man bør gjøre som forelder, er følsomt for mange.

Hun stakk spesielt hånda i vepsebolet da hun skrev en kronikk om hvorfor hun ikke har ammet barna sine. Når jeg spør henne om det, tenner hun på alle pluggene, og hvert ord sies som om det var skrevet i store bokstaver.

– Man blir misbrukt på sykehuset. De skal manipulere deg til å få til noe som for mange rent fysiologisk ikke går. Det er et grusomt utgangspunkt for mor. Du skal bli hjernevaska og overbevist til å amme. Det er fint at de som kan, ammer, og det tror jeg de fleste ønsker. Men når du ikke klarer det, må du få beskjed om at det går fint uten!

Nelvik er utålmodig. Da hun gikk ut mot ammepresset, tenkte hun: «Nå blir det forandring!» Men det ble ikke det.

– Da jeg ble mor for tredje gang, gledet jeg meg til de skulle stille lurespørsmålet «har du tenkt noe på dette med amming», for å se ansiktet deres falle sammen idet jeg svarte: «Ja, det har jeg, jeg har ikke melk, jeg gir flaske.»

---

Live Nelviks fem favoritter

Mat: Spagetti vongole

Sted: Der familien min er

Musikk: Emilie Nicolas og Kacey Musgraves

Film: Umulig å velge mellom tårer og horror! Så jeg må svare «Marriage story» av Noah Baumbach og «A quiet place» av John Krasinski.

Bok: «Spion og forræder» av Ben Macintyre og «Hjem til meg» av Trude Marstein.

---

Facetime med menn

Jeg står i gangen i huset til Nelvik, sola har rent gjennom vinduene og utover det lyse gulvet. Hun har rota bort tida og står på kjøkkenet og forklarer seg i telefonen til en kollega, ler og jasser. Hun legger på og kommer bort for å vise meg noen filmer hun og Einar Tørnquist har begynt å sende hverandre, nå som de jobber sammen på lørdagene. De sender hverandre tulle-sanger frem og tilbake, en av filmene er av Tørnquist på skogstur som mumler en eller annen melodi. Nelvik ser ned i telefonen og ler.

– Her om dagen hadde jeg fått et Facetime-anrop fra ham. Det viste seg at han bare ringte for å slå av en prat. Jeg elsker når menn gjør sånt.

Vi takker for møtet og gir hverandre en klem. «Hyggelig», utveksler vi. Så får hun et tankefullt uttrykk og slipper opp det ubekymrede et øyeblikk. Den selverklærte ikke-selvbevisste Live Nelvik sier:

– Du, nå håper jeg ikke at jeg sa noe dumt?

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen