Monica Merli (57) ble utsatt for mishandling, grov omsorgssvikt og havnet på barnehjem. Som voksen ble hun politi, der hun var kollega med Eirik Jensen i Uropatruljen og senere jaktet på David Toska og Munch-maleriene.
Lillebroren Roy Thomas Merli (45) var kasteball mellom to dysfunksjonelle hjem, begikk kriminalitet med mange av dem som søsteren Monica jaktet på og satt flere ganger i fengsel. Så ble han ungdomsskolelærer og framtredende lokalpolitiker.
Søskenparet fortalte sin historie først i podkasten Avhørt.
Monicas oppvekst
Om vi skrur tida tilbake til 1960- og 1970-tallet skulle man kanskje ikke tro at den lille jenta som vokste opp på Østlandet kom til å ende opp som politi og sentral etterforsker i flere av de største straffesakene i Norge de siste 15 årene.
Faren jobbet mye. Moren var hjemmeværende. Når begge var hjemme, var det «full krig», og når faren var på jobb, dro moren ofte ut – og lot Monica være hjemme alene.
Hun ble låst inne på barnerommet, og kunne bli sittende der hele dagen – livredd – fram til faren kom hjem eller bestefaren stakk innom.
Det er særlig én hendelse fra denne perioden som har brent seg fast i hukommelsen.
Monica er fem år når hun er uheldig, og brekker armen. Beinpipene stikker ut.
Først blir faren sur, og slenger henne inn i leiligheten. Moren er illsint hele T-baneturen ned til Jernbanetorget. Marsjerer rasende i retning legevakta med Monica hylende flere meter bak.
– Og så var det den samme rasende turen tilbake etter at jeg hadde blitt gipsa. Hun var klin forbanna på meg fordi jeg hadde skapt så mye bryderi for henne.
– Sånn var liksom stemningen hjemme hos oss.
Kort tid senere flyttet faren ut. Monicas mor var stadig oftere ute av huset – gjerne flere dager i strekk. Monica ble bekymret og redd: «Hvor er mamma? Er noen slemme mot henne?»
Etter hvert skjønte hun at moren var borte av egen fri vilje.
– Normalt blir jeg ikke så berørt av å snakke om dette, men nå ble jeg faktisk det. Jeg synes synd på den lille jenta.
Kjøleskapet var som regel tomt. Det kunne gå dager – opptil en uke – uten at hun spiste noe som helst. Når moren var hjemme forsøkte Monica å gjøre henne til lags, i håp om å motta kjærlighet. Og unngå bråk.
– Hvis jeg antydet at ikke alt var i orden, så snakket hun ikke til meg på flere dager, eller så bare dro hun igjen. Det var til enhver tid mitt ansvar å sørge for at hun hadde det bra.
Politiet var aldri særlig hyggelige. Noen ganger ble jeg bare skreket til, og bedt om å pelle meg hjem.
— Monica Merli
Men hun kan ikke huske at noen tok ansvar for å gi henne trygge rammer. Utleierne av leiligheten de bodde i, stusset riktignok over at den lille jenta sto i pysj og frøs i gangen klokken tre på natta. Noe etterspill ble det derimot ikke.
Monica vet også at besteforeldrene var fullstendig fortvilte over hennes situasjon, og at de forsøkte å varsle til både skolen og barnevernet.
– De var ikke ressurssterke, og når de møtte en stengt dør hos offentlige myndigheter, var de ikke i stand til å følge opp. Men de var omsorgsfulle, og gjorde det de kunne for meg.
[ «Anne» ble truet med kniv av kjæresten: – Etterpå falt jeg bare sammen (+) ]
«Åpenbar omsorgssvikt»
Da hun var rundt sju år havnet Monica på et barnehjem i Asker, utenfor Oslo – etter initiativ fra moren.
– Det var fordi hun var sliten, og trengte avlasting – ikke fordi barnevernet eller andre mente hun manglet omsorgsevne.
Monica bodde på barnehjemmet i ett års tid før hun ble sendt tilbake til moren, som hadde flyttet til en leilighet i Oslo sentrum. Relasjonen til moren fortsatte der den slapp, ifølge Monica.
På skolen gikk det tilsynelatende bra. Monica var «kvikk i kålen», hadde startet et år for tidlig og hang lett med i undervisningen, selv om hun så å si aldri gjorde lekser.
Ifølge skolepapirer hun har funnet i voksen alder beskriver læreren henne som «meget oppvakt». Men den samme læreren plukket også opp at ikke alt var som det burde være hjemme.
– Læreren skriver: «åpenbar omsorgssvikt». Så noe ble registrert, men det skjedde ikke noe videre med det etter det jeg vet. Helt absurd å tenke på nå.
Vandret gatelangs
Allerede fra hun var seks år, hadde Monica gått gatelangs i timevis mens moren var borte. Men «den store vandringen» i Oslos gater tiltok først fra hun var rundt ti år.
Flere ganger i uka. Ettermiddag, kveld og natt.
Hun ble raskt kjent med dørvaktene, og kom inn på alle utesteder fra hun var 13 år.
– Jeg følte jeg eide hele Grønland, Carl Berner og Grünerløkka – at jeg hadde full kontroll.
Oslo på 1970-tallet var nokså tom på kvelds- og nattetid på hverdagene. Men Monica var ikke alene. Hun begynte å henge med et knippe andre unge mennesker som var «på vei utfor», som sniffa, knuste ruter og begikk tyverier.
Monica krysset ikke denne grensen.
– Jeg var tilskuer, men hadde aldri lyst til å gjøre det samme.
Som ung jente møtte Monica politiet flere ganger på vandringene sine, men hun kunne ikke fordra dem.
– De var aldri særlig hyggelige. Noen ganger ble jeg bare skreket til, og bedt om å pelle meg hjem. Andre ganger kjørte de rett forbi meg, sier Monica som i dag undrer over hvorfor politifolkene ikke fulgte henne opp.
– Det er åpenbart at jeg som 10-11-12-åring ikke burde være alene i Oslo sentrum midt på natta.
[ Portrettet med Erika Fatland: – Jeg mener at man ikke kan frita det russiske folk for skyld (+) ]
Monica begynner å opponere
Etter samlivsbruddet flyttet faren til Sørum like utenfor Oslo. Han var stamkunde på en kafé i Torggata i Oslo sentrum – ofte med Monica på slep. Faren ble sittende på «Kafé Dummen», som Monica kalte den, fram til pengene tok slutt eller til siste bussen gikk hjem til Sørum.
Men flere ganger rakk de den ikke. Faren sov på benken natta gjennom, med Monica sittende våken ved siden av.
– Også der kjørte politibilene bare forbi. Én gang kom de og hilste, men de bare slo fast: «Ja ja, han er i live, god natt».
Jeg ville jo veldig gjerne være elsket, og strakk meg langt for at det skulle skje. Men det skjedde aldri.
— Monica Merli
Hjemme hos moren begynte hun å opponere etter at hun «skjønte at mamma ga fullstendig faen i meg».
Én episode skulle bli skjellsettende.
Det kan ha vært når Monica er rundt 12 år. Hun har vært hos frisøren, men resultatet er ikke blitt slik moren har sett for seg.
Moren tar tak i håret hennes. Sleper Monica inn på kjøkkenet, trer henne ned på en stol og begynner å fike henne i ansiktet.
Skamklipper henne til guttesveis mens hun gråter, slår og kaster ting rundt seg.
– Hun holdt på i timevis.
– Da hun endelig var ferdig, gikk jeg til rommet mitt og tenkte at DET var det. Jeg var ferdig med å kalle henne mamma, ferdig med å tenke på henne som mamma. Jeg måtte bare finne en måte å forholde meg til henne på.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!
Moren legges inn på sykehuset
Etter denne episoden var moren mer hjemme. Sperret døra for datteren når hun skulle ut, ransaket henne, og kjøpte klær – for så å nekte henne å bruke dem fram til klærne ble for små, forteller Monica.
En dag ble Monicas mor innlagt på Ullevål sykehus etter et selvmordsforsøk. Etter noen uker kalte hun på datteren.
– Hun lot meg få vite at det var min feil at hun hadde prøvd å ta livet av seg, og at det var synd at hun ikke hadde klart det. Hun tenkte nok at jeg var grunnen til at livet hennes ikke hang sammen.
Monica flyttet hjemmefra ved første mulighet, da hun var 17 år.
– Jeg ville jo veldig gjerne være elsket, og strakk meg langt for at det skulle skje. Men det skjedde aldri. Det siste hun sa var: «jeg skal dra deg ned i dritten, som du har gjort med meg, om det så er det siste jeg gjør».
Etter begravelsen til Monicas besteforeldre i 1987 ble kontakten mellom mor og datter brutt for godt.
[ Portrettet av Marianne Marthinsen: – Det ble gjort heftige forsøk på å stemple varslerne (+) ]
Roy blir født
Noen år før Monica flyttet hjemmefra giftet faren seg på nytt, med en kvinne Monica beskriver som «utrolig hyggelig». Og i 1977, da hun var rundt 12 år gammel, kom lillebror.
– Det var veldig stas da Roy ble født. Han var en vidunderlig liten gutt! Så blid, søt, og artig å være sammen med.
Roy har lyttet til søsteren fortelle om sin oppvekst. Han kjenner godt til detaljene fra før, men legger ikke skjul på at det fremdeles gjør inntrykk å høre om det hun har gjennomgått.
Han forteller at Monicas oppvekst på noen områder skiller seg fra sin egen.
– De basale behovene ble dekket. Det var alltid klær og mat i kjøleskapet, og jeg fikk aldri det hatet som Monica fikk fra moren sin.
Men Monica og Roys barndom har også flere fellestrekk.
Moren og faren skilte seg da Roy var tre-fire år, han ble igjen hos faren som var «litt i utforbakke». Han drakk stadig mer – også Roy måtte som liten gutt ofte vente på bussen hele natta i Oslo sentrum mens faren sov på en benk etter å ha vært på puben.
Og i likhet med Monicas mor, kunne faren bli borte i flere dager helt fra Roy var i tidlig barneskolealder.
– Han var på kroa eller hos drikkekompiser. Når han hadde vært borte i et døgn eller to, pleide jeg å sykle rundt og lete etter ham. Stort sett fant jeg ham på de vante plassene, men det hendte jeg måtte ringe Monica.
Søsteren hadde i mellomtiden fullført Politihøgskolen. Til tross for at hun selv fikk dårlige erfaringer med politiet som ung, hadde hun fra hun var liten «alltid hatt lyst til å bli politi».
– Jeg husker den lille, forsiktige stemmen i telefonen. Pappa hadde vært borte lenge. Så da vi kjørte ut til en av blokkene der vi trodde han kunne være, regnet jeg med at han kom til å være samarbeidsvillig, sier Monica.
– Ydmyk på et vis, sier Roy.
– Det er han som åpner døra når vi ringer på. Og når han ser Monica, da skjønner han at «dette kommer ikke til å gå bra». Dette er ikke noe han kan snu med en artig kommentar.
– Men han prøvde å stikke av. Og det svartsinnet jeg kjente på da … det er farlig, sier Monica.
– Jeg dro ham etter håret og skjorta, sparka ham ned trappa, stappa ham inn i bilen og smalt igjen døra så hardt det er mulig å smelle igjen en dør.
Roy begynner å vandre
Roy flyttet til moren i Oslo. Men der var det mye bråk og krangling mellom mor og stefar. Sistnevntes temperament bikket også noen ganger over i vold.
Som Monica, fant Roy derfor et fristed utendørs. Han gikk mye alene ute, om kvelden og natta.
Jeg havnet i en suppe av vinningskriminalitet som bare ble grovere og grovere.
— Roy Thomas Merli
I 10-12-årsalderen kjente han Oslo som sin egen bukselomme. Han fikk venner over hele byen, fra eplehage-strøkene på Røa til mer «belastede områder».
Da Roy var 12, ringte han igjen søsteren, og ba om hjelp. Stefaren hadde slått igjen. Monica hentet broren, og tok ham med hjem til seg.
– Det var et rop om hjelp. Jeg var fersk i jobben, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Var jeg familie eller myndighetsperson? Skulle jeg anmelde? Jeg husker ikke alt som ble sagt, men jeg endte opp med å ikke gjøre det, sier Monica.
Kort tid senere bestemte Roy seg for å flytte tilbake til faren på Sørum, som nå var svært alkoholisert, og ingen grensesetter. Roy var da rundt 13 år. Han gjorde det bra på skolen, men på fritiden hang han med kompiser som også hadde frie tøyler.
En 17-åring i omgangskretsen bodde alene i en leilighet som han hadde fått via sosialtjenesten. Hans hjem ble et naturlig samlingspunkt for ungdommer i alderen 12–18 år.
Etter hvert tiltrakk denne basen seg enda eldre folk.
– Og det var der jeg for første gang traff noen fra Tveita-miljøet (Tveitagjengen var en beryktet organisert, kriminell gjeng som oppsto i Oslo på midten av 1980-tallet, red.anm.).
Blir arrestert for første gang
Dyre, lekre biler og feite ruller med pengesedler gjør inntrykk på en ung Roy. Han har allerede gjort noen innbrudd i næringsbygg i området, og når han er 14 år begynner han å rappe biler.
På dagtid fullfører han ungdomsskolen, om kvelden begår han kriminalitet. Etter et år på internatskole dukker det opp nye treffpunkter mellom ham og mer etablerte kriminelle.
Moren har flyttet til et annet sted i Oslo. Og tilfeldigvis bor det medlemmer av nettopp Tveitagjengen på rekke og rad oppover den samme gata.
Siden Roy kjenner noen av dem fra før, blir han raskt trukket lenger inn i miljøet.
– Da var jeg 16 år. Så var det utforbakke. Jeg droppa ut av skolen, og etter det havnet jeg i en suppe av vinningskriminalitet som bare ble grovere og grovere.
Når Roy er 17 blir han for første gang arrestert av politiet, etter å ha stjålet en bil. Moren henter ham på stasjonen, han får til slutt en betinget dom
Men den legger ingen demper på lysten til å begå tyverier og innbrudd.
– Det var heller det at vi fra da av skjønte at vi måtte være oppmerksomme på politiet – at det var oss og dem.
De neste fem-seks årene er drivkraften utelukkende kriminalitet. Roy og kompisene tømmer butikker og containere for klær og andre lett omsettelige varer. De rapper trailere fulle av elektronikk.
– Verdier for mange, mange millioner kroner.
– En følelse av å være udødelig
I løpet av denne perioden gjennomførte han også militærtjenesten. Riktignok ble han først kastet ut etter kun å ha vært inne én måned.
– Husker det som det var i dag. Ble innkalt til kompanisjefens kontor, og han sa: «Merli! Du er jo notorisk kriminell! Vi kan ikke ha sånne som deg i Forsvaret. Du er herved dimittert».
Men Roy ville ikke gi seg så lett, han hadde fått smaken på militæret og brakkelivet. Ringte til Forsvaret, og overtalte dem til å gi ham en ny sjanse. Han endte opp i Skjold i Indre Troms, der han var i saniteten.
– Det var kjempefint! Jeg data hun ene sersjanten, fullførte tjenesten – og gikk under navnet Sheriffen av Skjold.
Saniteten i Forsvaret inspirerte Roy til å starte på videregående igjen etter dimittering. Men etter et par måneder var han tilbake i det samme, gamle sporet.
Hvis man skal beskrive enkeltsituasjoner av det jeg drev med, kunne det like gjerne vært tatt ut av en Olsenbanden-film.
— Roy Thomas Merli
Roy beskriver det kriminelle livet som en parallell virkelighet som går på tvers av det vanlige samfunnet.
– Følelsen av å være udødelig, «kongen på haugen». Du slipper å svare til noen, behøver bare å ta hensyn til deg og ditt og sfæren din. Et bekymringsfritt liv: penger, raske biler, fest og – ikke minst – damer.
– Og hvis man ikke ser – eller har et nettverk rundt som viser en – de potensielle negative konsekvensene ved å drive på sånn, da vil man heller ikke finne noen grunn til å slutte.
– Ja, hvis man ikke får en korreksjon der og da, sier Monica.
Ransmiljøet på Østlandet
Roy ønsker ikke å gå i detalj om alt han har vært med på. Men forteller at han fra tidlig i 20-årene var en del av den ytre sfæren til det som ble kalt ransmiljøet på Østlandet – som sto bak en rekke ran av banker, minibanker, postkontor og verditransporter på slutten av 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
– Det er veldig få som faktisk raner – og har direkte konfrontasjon med vektere og funksjonærer – sammenlignet med alle de som er i sfæren til et sånt lag – som hjelper til med logistikken rundt, sier Roy.
– Hvis man skal beskrive enkeltsituasjoner av det jeg drev med, kunne det like gjerne vært tatt ut av en Olsenbanden-film: Mye planlegging, klatring i lysmaster, klippe ledninger og ta ut videoovervåking. Store operasjoner krever mange folk og mye kløkt.
Ranene ble dristigere, grensene forskjøvet. I oktober 1998 ble en Securitas-transport i Ytre Enebakk ranet for 15 millioner kroner, den gangen norgeshistoriens største ran. Den ene vekteren fikk et våpen presset mot nakken, den andre ble truet med pistol til å åpne pengetransporten.
Vekterne kom ikke fysisk til skade, men lensmannen beskrev ranet som brutalt og militant.
Roy var ikke involvert i selve ranshandlingen, men ble dømt til 15 måneders fengselsstraff for etterfølgende bistand.
– Når man begynner å rette våpen mot noen, da har man tråkket over en terskel, sier Monica.
– Ja, det ble en vekker, sier Roy.
I Uropatruljen med Eirik Jensen
Samtidig som Roy begikk mer og grovere kriminalitet, gjorde Monica karriere i politiet. Som den første og eneste kvinnen ble hun tatt opp i den berømte Uropatruljen i Oslo-politiet, etatens spydspiss i kampen mot narkotikakriminalitet.
Med tiden ble hun makker med Eirik Jensen.
Som fersk så hun opp til den eldre kollegaen som allerede den gangen hadde stjernestatus innad i politiet. I dag soner han en dom på 21 års fengsel for grov korrupsjon og medvirkning til narkotikasmugling.
– Jeg sto utenfor døra og venta på ham da han skrev den første offisielle informantinstruksen. Husker denne tida som veldig fin.
Jobben i Uropatruljen besto av mye oppsøkende arbeid, i de samme gatene Monica trasket i som barn.
Flere bekjente fra den tida var døde. Andre hadde havnet i tunge rusmiljøer. Hun fikk særlig god kontakt med én av dem hun hang mye med som ung.
Men hun prøvde aldri å fiske informasjon.
– Det ville blitt for personlig. Illojalt på en måte.
Hva skulle vi ha prata om? Jeg var politi, han var kjeltring. Det ville jo bare blitt kleint.
— Monica Merli
Senere i karrieren ble hun sentral i et team som gjennomførte skjulte etterforskninger – herunder flere rettet mot ransmiljøet på Østlandet, det samme kriminelle miljøet der mange av medlemmene var i brorens nære omgangskrets.
– Hva visste du om hvem Roy hang med og hva han holdt på med?
– I flere år var jeg ganske uvitende. Det at han drev med biltyverier da han var 13–14 år ante jeg ikke på den tida. Senere visste jeg bare hvem han var sammen med, men hadde ingen klar formening om hva slags rolle han hadde.
Søsknene hadde lite kontakt fra Roy var i tenårene til han var tidlig i 20-årene. Og da Monica forsto hvor langt inn i det kriminelle miljøet Roy faktisk var, så de hverandre knapt i det hele tatt.
– Hva skulle vi ha prata om? Jeg var politi, han var kjeltring. Det ville jo bare blitt kleint.
[ NRK-sjefen: – Jeg anbefaler ikke at man venter med barn til man er 42 år (+) ]
Politikolleger stiller spørsmål
Både Roys kriminelle venner og Monicas politikolleger ble kjent med søskenrelasjonen. Og noen av Roys venner la ut en prøveballong: kunne søsterens stilling i politiet brukes til deres fordel på noe vis?
Den døra lukket Roy nokså kjapt.
– Hun har aldri vært en sånn person, folk skjønte at det ikke var noe poeng å følge opp det sporet.
Også Monica måtte tåle kritiske spørsmål fra sjefer og kolleger da hun opplyste om hvem broren hennes var.
– Etter hvert gikk det greit. Jeg sa at «jeg håper han blir tatt for alt han gjør, men at det ikke er jeg som skal ta ham», sier Monica, og understreker:
– Roy var aldri hovedperson eller utgangspunktet for noen av sakene jeg hadde. Om han hadde vært det, hadde jeg verken villet eller kunnet jobbe med det.
Men Monica var svært bekymret for broren sin. Én dag ringte hun deres felles far, og advarte: «Du må være klar over det, pappa. Det neste trinnet for Roy nå, er væpna ran».
– «Å, faen», sa han. Og slang på røret.
Hun gløtter bort på broren.
– Du hadde ikke gjort det, men jeg var redd for at det var neste steg.
– Folk i kretsen ble pågrepet for det støtt og stadig, så det var ikke unaturlig å tenke at det var neste skritt for meg, sier Roy.
Første tanke om å bli lovlydig
Men etter Enebakk-ranet i 1998 begynte Roy for første gang å tenke på om han skulle velge en annen retning i livet. Han visste at politiet spanet på ham, avlyttet telefonen. Følte det «brant rundt ham» hele tida.
Når han til slutt ble pågrepet, og satt i varetekt, tenkte han:
«Nå har det gått for langt».
På samme tid kom han i kontakt med en lærer han kjente godt fra ungdomsskolen.
Flere av elevene var i ferd med å skli ut; det var mye drikking, narkotikabruk, og noen hadde allerede fått politisaker på seg.
Læreren mente Roy – med sin bakgrunn – kunne bidra til å få ungdommene på rett spor. Noen måneder etter at han slapp ut av varetekt, kom han inn som assistent i sin tidligere lærers klasse.
– Helt konkret brukte jeg mine erfaringer for å vise at veien til der jeg hadde havna, er ganske kort. Det var den første gode opplevelsen jeg hadde av å gjøre noe helt annet.
[ Portrettet av Ida Nysæter Rasch: – Ett intervju med Petter Northug plager henne fortsatt (+) ]
Jobber under kronprinsbryllupet
Roy måtte inn til soning for sin rolle i Enebakk-ranet etter å ha jobbet noen måneder på skolen. Han utnyttet tida i fengselet godt. Trente mye og tok opp fag fra videregående. Like før årtusenskiftet slapp han ut.
Han jobbet litt som dørvakt, og fikk senere jobb som sikkerhetsvakt på Grand Hotel i Oslo. I august 2001 var det et mye omtalt bryllup som fant sted i hovedstaden – kronprins Haakon skulle gifte seg med Mette-Marit Tjessem Høiby.
Sikkerhetsopplegget var enormt, det var ikke rom for blindsoner. Og oslopolitiet ble derfor ikke overbegeistret da de fikk ferten i at en gammel kjenning jobbet på hotellet som skulle huse de kongelige bryllupsgjestene.
Roy ler.
– Politiet ringte sjefen min, og lurte på «hvorfor I HELVETE jobber Roy Merli der som sikkerhetsvakt!?». Men sjefen la breisida til, og sa at han ikke ville klare å finne en erstatter i tide, og at jeg måtte jobbe der hvis de skulle ha sjans til å gjennomføre.
– Så jeg jobba under bryllupet til kronprins Haakon og Mette-Marit, og fikk møte kongelige høyheter fra hele Europa. Det var veldig gøy.
Etter at bryllupet var over, fikk Roy likevel beskjed av sjefen om at «dette går ikke lenger». Men han ville uansett gjøre noe annet. Roy hadde også gradvis begynt å trekke seg mer og mer ut av sitt gamle nettverk.
– Er det bare bare å bryte med et slikt miljø?
– Nei, men det er ikke helt mafia heller. Det er ikke sånn at man sitter rundt et bord og ber om godkjenning. Og hvis du ikke får det, og stikker av, så blir du skutt. Sånn er det ikke.
– På den tida var det mange som satt inne, og alle følte de var overvåka på alle mulige måter. Det var færre treffpunkter.
Jobbingen med vanskeligstilt skoleungdom noen år tidligere hadde tent en gnist i Roy, og i 2002 begynte han på lærerutdanningen på Høgskolen i Telemark.
– Og bortsett fra noen «små dumper» var det egentlig strake veien ut av kriminaliteten etter det.
– Så kom 2004.
Nokas-ranet
5. april 2004 ankommer en gruppe maskerte og bevæpnede menn tellesentralen til Norsk Kontantservice (Nokas) på Domkirkeplassen i Stavanger. De hamrer løs på spesialglasset i bygningen. Det gir ikke etter. Først etter å ha tømt flere magasiner med AG3-gevær, faller ruta inn.
Mens ranet pågår, skyter en av ranerne – Kjell Alrich Schumann – mot en av politiets kommandobiler. I bilen sitter politiførstebetjent Arne Sigve Klungland, som blir truffet i hodet av ett av skuddene. Han dør av skadene.
Ranerne kommer unna med 57,4 millioner kroner.
– Jeg husker at vi kjente på en veldig sterk sorg. Fordi et liv var gått tapt, og fordi måten ranet ble gjennomført på, ga bud om en endret tilstand i forholdet mellom kriminelle, politiet og samfunnet, sier Monica.
– Her hadde man definitivt tråkket over en terskel.
Stavanger-politiet leder etterforskningen, men det blir raskt klart at gjerningsmennene er basert på Østlandet. Monica og noen andre kolleger får oppdraget:
«Finn og fang David Toska».
Det brutale ranet utløser en menneskejakt man knapt før har sett maken til i Norge i nyere tid. Penger er ikke et tema.
– Om ikke omstendighetene hadde vært så tragiske, så var det et konge-år. Vi hadde så godt som frie hender til å gjøre det vi ville innenfor lovens grenser. Om man hadde en god idé, fikk man lov til å dedikere seg fullt og helt til den – hvilket man aldri får ellers, sier Monica.
Følger pågripelsen av David Toska
April 2005. Det nærmer seg årsdagen for ranet i Stavanger. Monica og resten av teamet vet at Toska er i Spania. Spansk politi har vært «centimetere unna å ta ham». Nå har de sirklet ham inn på en internettkafé i byen Malaga på den spanske sørkysten.
Nervene er i høyspenn på politihuset i Oslo. Monica følger med på telefon via kommandoplassen i Spania som har kontakt med den lokale politienheten på stedet. Politiet går inn i kafeen. De pågriper en mann, og sju minutter senere er identiteten bekreftet.
5. april – på dagen ett år etter dødsranet i Stavanger – blir hovedmannen David Toska tatt. Samtidig pågår det en minnemarkering i Stavanger med justisministeren til stede, der den store nyheten sprer seg raskt blant de tilstedeværende.
– Vi fikk et rush av følelser som ikke kan beskrives med ord. Noen gråt. Jeg følte meg helt tømt, og tenkte: «nå slutter jeg, ingenting av det jeg gjør framover kommer til å toppe dette eller gi meg en tilsvarende drive», sier Monica.
Munch-ranet
Men så var det disse Munch-maleriene. Høsten 2004, altså før pågripelsen av Toska, stormer ranere Munchmuseet på Tøyen i Oslo, og får med seg «Skrik» og «Madonna». Det antas at ranet er begått for å «tvinge» politiet til å flytte etterforskningsressurser fra Nokas-ranet til Munch-ranet.
Rundt årsskiftet 2005/2006 er de ennå ikke funnet, og saken er blitt en skikkelig verkebyll for politiet. De må tenke nytt. Monica og tre kolleger får oppdraget: «Finn Nokas-pengene og finn maleriene».
– Det ble en like stor boost som å jakte på Toska.
Pengene finner de ikke. Det aller meste av ransutbyttet har aldri kommet til rette. Men det skulle gå bedre med Munch-maleriene.
Monica forteller ikke eksplisitt hvilke metoder politiet brukte, men sier at de trykket på mange knapper som gjorde at «de som visste noe, tenkte at det var lurt å bidra til å finne maleriene».
Og en augustdag i 2006 holder Monica de savnede nasjonalskattene i hendene sine.
Nøyaktig hvor de ble funnet, er ikke kjent. Og Monica ønsker heller ikke røpe dette i dag.
– For sikkerhets skyld fikk vi Delta (Beredskapstroppen) til å kjøre dem til Politihuset i skuddsikre biler. Og da hun som var fungerende Munch-direktør kom for å verifisere bildene, sprutet tårene. Hun var så rørt.
[ – Jeg har ennå ikke hørt kvinne (48) si at det er helt uaktuelt å ha sex med mann (52) ]
Roy havner igjen i politiets søkelys
Da dramaet utspilte seg i Stavanger i 2004, hadde Roy for lengst kommet godt i gang med sitt nye liv som lærerstudent, han var til og med blitt leder av studentrådet ved høgskolen.
Men i perioden etter Nokas-ranet havnet absolutt alle som på et eller annet tidspunkt hadde hatt treffpunkter med ranerne i løpet av de siste årene, i politiets søkelys, forteller han.
Og Roy hadde hatt en rolle i at noen snøscootere var stjålet vinteren i forveien, scootere man den gangen trodde kunne ha blitt brukt i flukten.
Roy tilsto forholdet, og ble dømt til 30 dagers fengsel. Dette var Roys fjerde og siste fengselsdom.
– Det er viktig å presisere at jeg aldri har hatt noe som helst med dette ranet å gjøre. Da jeg så det på TV syntes jeg, i likhet med resten av landet, at det var helt tragisk.
Roys nye liv
Etter å ha sonet dommen, fortsatte Roy med studiene. Han gikk ut av høgskolen i 2006. Helt ferdig med det gamle livet.
Han jobbet ett år med salg i Schibsted, men det var nå en gang lærer han ville bli. Og i 2007 fikk han jobb på mellomtrinnet på en barneskole på Frogner utenfor Oslo, med ansvar for en egen klasse der det også var noen utsatte barn.
– Og siden jobba jeg mye med elever som ikke var helt A4, akkurat som meg. Det var det jeg ville.
Helt fra starten av lærerkarrieren så han seg selv i flere av elevene. De som ikke hadde rammer rundt seg, var på vei utfor og manglet voksne til å ta dem imot.
– Min påstand er at du raskt kan peile ut elever som opplever en eller annen form for omsorgssvikt.
Derfor var han bevisst på å involvere seg – både i arbeidstida og på sin egen fritid. Han ville ikke la elevene seile sin egen sjø – slik tilfellet var for ham og søsteren Monica.
Ofte gikk han uortodoks til verks.
– Jeg tråkka tungt inn i privatsfæren til folk. Ringte på dører og hentet elever til skolen. Har hatt mange runder med foreldre, PP-tjenesten, barnevernet og vært nokså krass internt de gangene jeg har ment at skolen ikke fulgte opp elevene.
– Jeg var klar på at jeg aldri kom til å slutte å blande meg, sier Roy.
Min påstand er at du raskt kan peile ut elever som opplever en eller annen form for omsorgssvikt.
— Roy Thomas Merli
Til å begynne med var det en aksept for metodene. Men etter hvert ble det strammet inn, læreren skulle først og fremst oppholde seg i klasserommet.
– Og når man slutter å gjøre den andre delen av jobben, da er moroa borte. Jeg ble gode venner med flere av foreldrene til mine gamle elever, og mange sa at jeg utgjorde en forskjell.
– Men jeg kunne ikke leve på det for evig.
Etter alt i alt 15 år i eller med skolerelatert arbeid, sluttet Roy som lærer i 2018.
Roy som politiker
Parallelt med lærerjobben har Roy hatt flere jern i ilden. Han tok over en lokal restaurant som sto i fare for å bli nedlagt, og han har drevet med boligutvikling. Etter at han sa opp på skolen, startet han en fritidsklubb for barn og unge i lokalmiljøet.
Han tok også med seg engasjementet for barn og unge inn i politikken. I Høyre, fordi det er partiet han identifiserer seg mest med og fordi «jeg var litt forelska i Ine Marie Eriksen Søreide», spøker Roy.
I 2011 ble han valgt inn i Sørum kommunestyre, der han satt i fire år som fraksjonsleder for skole og oppvekst.
– Med tanke på min bakgrunn mener jeg, i all beskjedenhet, at jeg hadde – og har – noe å melde.
Jeg har selv smertelig erfart som liten – men også sett i voksen alder – at altfor mange er feige og konfliktsky.
— Roy Thomas Merli
Han var åpen med partikollegene om sitt tidligere liv. Men før valget i 2015 ble det snakk om at han skulle stille som partiets ordførerkandidat.
En så framtredende rolle ville fort føre til at pressen kunne begynne å grave mer i fortida, som allerede var til dels kjent i lokalmiljøet.
– Og det orka jeg ikke. Men jeg sa ja til å bli gruppeleder. Vi vant valget i 2015, og satt i formannskapet i fire år.
Han ble valgt inn på nytt i 2019. Siden den gang er Sørum blitt en del av Lillestrøm kommune.
Etter interne konflikter i partiet, og en haug av utmeldinger, sitter nå Roy – i likhet med flere andre tidligere Høyre-medlemmer – som uavhengig representant i Lillestrøm kommunestyre.
– Tre veier ut av det kriminelle livet
Roy forteller at han har lite kontakt med vennene fra tida som kriminell. Og at han har fått overraskende få reaksjoner fra det gamle miljøet på helomvendingen han gjorde i sin tid.
Selv mener han det er tre mulige veier ut av livet han levde – hvis man setter det på spissen.
– Du må trekke deg helt ut slik jeg har gjort. Hvis ikke havner du i fengsel eller er død.
– Men så har du også de som opererer i gråsona hele livet.
Roy er klar på at det var han selv som skapte en ny framtid – ved hjelp av noen få andre, ikke minst kona som han i dag har tre barn med.
Han etterlyser «landsbyen som kreves for å oppdra et barn»: Skolen, barnevern, nabolag, venner og bekjente. Roy så lite til landsbyen som ung – og han synes også den er fraværende i dag.
– Jeg har selv smertelig erfart som liten – men også sett i voksen alder – at altfor mange er feige og konfliktsky. De tør ikke ta tak i ting som kan gi ubehag.
– Jeg kobler jo dette opp mot hvordan Monica og jeg hadde det da vi var små. Hvor var varslingsinstituttet på skolen? Hvor ble det av nabokjerringa? Det er så mange elever som blir forsømt noe så jævlig.
45-åringen tror hans oppvekst gir ham en styrke som politiker.
– Folk er veldig kjappe til å dømme andre. Også jeg kan være beinhard hvis folk gjør ukloke valg. Men selv om jeg mener at folk må ta ansvar for seg selv og sine handlinger, er de også et produkt av sin oppvekst og sine omgivelser.
– Jeg er helt sikker på at min bakgrunn har gjort meg til en rausere og mer tolerant folkevalgt. Folk må få lov til å drite seg ut, og få en ny sjanse.
Stolt søster
Etter hvert som Roy startet sitt nye, lovlydige liv, giftet seg og fikk barn – gjenopptok søsknene kontakten. De måtte på et vis bli kjent med hverandre på nytt, men treffene – som startet i det små – ble regelmessige, og i dag har de et veldig godt forhold, bekrefter begge to.
Monica mener lillebroren har all grunn til å være stolt av det han har oppnådd.
– Også jeg er veldig stolt av ham. Samtidig har jeg alltid tenkt at han har så mye personlige ressurser, og «hvordan går det da an å være så dust?». Men jeg vet også at den endringen han har gjort, er vanskelig – og den står det veldig respekt av, sier Monica, og henvender seg til broren:
– Det er mange år siden jeg følte meg trygg på at det var denne veien det skulle gå. Du har bygget på med nye ting hele tida, du har vokst som person, du har en voldsom kapasitet og har vist hvilke verdier du står for.
– Han er hel ved i dag.
Roy vet at hans kriminelle liv har hatt kostnader – for enkeltpersoner og for samfunnet. Han har sonet fengselsdommer, men tenker også at det han har gjort siden – som lærer, i arbeidet med barn og unge på fritida og som politiker – er en måte for ham å gjøre opp for fortida.
– Kall det gjerne å betale tilbake.
Preget av oppveksten
Monica ble nylig pensjonert fra jobben i politiet. Nå bor hun alene, og har to voksne døtre. Når 57-åringen ser tilbake på livet fram til i dag, synes hun at både hun og Roy har klart seg bra, tross alt.
Hun er likevel fortsatt preget av det hun opplevde i oppveksten.
– Det er noe jeg bestandig har båret med meg. Jeg kan kjenne på det nesten daglig, som et hull i magen jeg aldri får tettet, som jeg holder i sjakk med mentale viljemuskler – prøver å fylle på med gode ting.
Først i det siste har hun reflektert over det hun selv har oppnådd.
Den lille jenta som mislikte politiet, vandret gatelangs i Oslo dag og natt på 1970-tallet, og gikk inn i voksenlivet med traumer fra barndommen – hun bidro sterkt til å hente hjem Munch-skattene og til å fange hovedmannen bak ranet som rystet hele nasjonen.
– Det er veldig mye annet jeg ikke har fått til i livet. Men når jeg prøver å rygge litt, og se det utenfra, er det en stor ting at lille Monica, som kanskje ikke hadde så mange valgmuligheter, faktisk har prestert noe.
– Jeg tillater meg å være litt stolt av det.
***
Monica og Roys felles far, Monicas mor og Roys stefar er alle gått bort.
Roys mor har fått lese gjennom saken i forkant av publisering: – Jeg er veldig stolt av dem begge to, sier hun til Dagsavisen.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
