Navn i nyhetene

– Det å være mamma har lav status

Samfunnet verdsetter ikke morsrollen, mener Kathrine Vigdel. Hun etterlyser psykisk helsehjelp til ferske foreldre – og særlig til mor.

Denne saken ble publisert første gang i november 2022.

Hvem: Kathrine Vigdel (38).

Hva: Forfatter, forlagsredaktør, trebarnsmor og vert for podkasten «Pusterom for mamma».

Hvorfor: Har kastet seg inn i debatten om psykisk helsehjelp til ferske foreldre etter at Abid Raja (V) foreslo tiltak for å sikre nettopp småbarnsforeldres psykiske helse. Er også aktuell med boka som har samme tittel som podkasten: «Pusterom for mamma».

I et debattinnlegg i VG skriver du at foreldre må få mental helsehjelp. Hvorfor det?

– Det stilles større krav til foreldrerollen nå som vi vet mye mer om barns psykiske helse. Vi som er småbarnsforeldre i dag, vokste opp i en oppdragerkultur med straff og belønning – at barn først og fremst skal oppføre seg. Nå skal vi møte barn mer i øyehøyde, være en sparringpartner.

– Og det å møte barns følelsesliv på en respektfull og moden måte – alt fra babyen som griner til toåringen i trassalderen – er vanvittig krevende. Det forutsetter at man selv er stabil og i kontakt med sitt eget følelsesliv.

Kathrine Vigdel gir i disse dager ut boka «Pusterom for mamma». Her hjemme i stua med sine tre barn: Rose (4,5), Emil (3) og Iris (da 8mnd).

– Man har et veldig sterkt apparat rundt babyen når et barn blir født, men det er nesten ingenting som er rettet mot foreldrene. De blir overlatt til seg selv. I dette aspektet skriver jeg jo også om denne landsbyen.

Landsbyen som trengs for å oppdra et barn?

– Ja, det var mye mer landsbymentalitet rundt det å oppdra barn tidligere. Relasjonene var tettere – på godt og vondt. Men i dag har jeg inntrykk av at vi har opphøyd kjernefamilien til en privat sfære som andre må ha tillatelse for å tre inn i.

– Kanskje er det et produkt av den individuelle tidsalderen vi lever i, vi tenker veldig fort at foreldre vet best hva som er bra for sine egne barn. Utfordringen er at mange foreldre mangler nettverket og støtteapparatet rundt seg til å være gode foreldre, og skape trygge rammer for barna.

Jeg vil ha en kulturendring – at morsrollen heies fram som en bragd i likhet med prestasjoner i yrkeslivet og idretten.

—  Kathrine Vigdel

Hvordan ser samfunnet på foreldrerollen i dag?

– Økte krav til foreldrerollen kommer i tillegg til dagens samfunnsidealer – karriere, produktivitet og prestasjon. Og i dette perspektivet opplever jeg at det å være forelder – og spesielt det å være mamma – har lav status.

Hva mener du i så fall kan være grunnen til at det?

– Det er et stort spørsmål, og jeg tror den lave statusen har vært der lenge. Men jeg tror noe skjedde da kvinner begynte å tre mer inn i arbeidslivet. Det har snudd kjapt fra å gi fantastiske muligheter til å bli krav og forventninger.

På hvilken måte?

– Det å ha en fulltidsjobb, selv om man var mamma, ble plutselig mulig. Og da gikk nok det raskt over til å bli en forventning om at det er viktigere å bidra til samfunnsøkonomien ved å jobbe enn det er å oppdra barn.

– Jeg vil ha en kulturendring. Målet er å endre hele diskursen rundt det å få barn – at morsrollen heies fram som en bragd i likhet med prestasjoner i yrkeslivet og idretten.

Da kvinner begynte å tre mer inn i arbeidslivet, snudde det kjapt fra å gi fantastiske muligheter til å bli krav og forventninger, mener Kathrine Vigdel. Her på familieferie i Danmark med Iris (da 6 måneder).

Du nevner jo spesielt fødekvinnen i innlegget ditt. Er det andre opplevelser og erfaringer du mener blir undervurdert av omgivelsene i dag?

– Morsrollens lave status henger også sammen med hvordan man blir møtt i svangerskapsomsorgen. Det er et mantra i skolemedisinen at graviditet ikke er en sykdom, så når man strever må man ha en kode å henge det på, som alvorlig kvalme eller bekkenløsning, for å kunne få sykmelding.

– Men når det gjelder det mentale er det nesten ingenting. Mange kan ikke snakke høyt om at de sliter psykisk med å være gravid.

Nyere hjerneforskning viser også at man kan se på MR-undersøkelser om en kvinne har født eller ikke. Det å gå gravid og føde barn, er så totalt forvandlende på så mange plan. Det er et før og et etter fødselen. Og det at du forandrer deg som menneske – både fysisk og mentalt – snakkes det altfor lite om.

Jeg kjente på at det var flaut og tabubelagt å be om hjelp. Håpet at ingen så meg.

—  Kathrine Vigdel

Hva slags psykisk helsehjelp for foreldre er det du etterlyser, helt konkret?

– Når en kvinne blir gravid, og går til fastlegen for å bekrefte svangerskapet, blir det opprettet et løp med jevnlige kontroller. Der kunne man for eksempel hektet på psykologtimer. Og i oppfølgingstimene med jordmor kunne man innimellom sette av en time der de spør: «hvordan har du det?».

– Men den aller kritiske fasen for hjelp er den første tiden etter fødselen. Det må følges opp mer i standardprosedyrene; ikke bare veie babyen og sjekke sting, men prøve å avdekke risiko for fødselsdepresjon og fange opp signaler på at foreldre trenger hjelp. Altså hekte mental helse på den hjelpen som i dag allerede er strømlinjeformet.

– Den mest kritiske fasen for hjelp er den første tiden etter fødselen, mener Kathrine Vigdel. Her med datteren Iris (da 8 måneder).

Hvordan opplevde du selv det å bli gravid for første gang?

– Vi hadde gått gjennom en prøverørsprosess, og prøvd i mange år. Så da jeg først ble gravid, var det et sjokk – men også veldig ønsket.

– Så meldte tvilen seg: «klarer jeg dette?», «er jeg i stand til dette?», «hvem skal jeg få hjelp fra?» og så videre. Hos fastlegen hang det en plakat om pilotprosjektet «Familie for første gang», der det var tilbud om tett oppfølging.

– Men jeg var veldig i tvil om dette var noe for meg.

Du skal lære 40 000 ting når du blir forelder for første gang.

—  Kathrine Vigdel

Hva var grunnen til det?

– Jeg var gift med en stabil, fin mann. Barnet var ønsket, vi hadde god økonomi og god helse. Tror jeg hadde et bilde av at de som trenger denne typen hjelp, er alenemødre og foreldre som sliter med rus og fattigdom. Per definisjon er mannen min og jeg ressurssterke mennesker, men vi hadde aldri vært foreldre før.

– Jeg har også hatt en tøff oppvekst. Og var i tvil om hvordan den ville påvirke min egen foreldrerolle. Da jeg noterte ned mailadressen som sto på plakaten, kjente jeg på det samme som Abid Raja beskriver – at det var flaut og tabubelagt å be om hjelp. Håpet at ingen så meg.

– Men hvorfor i alle dager skal det være flaut? Jeg kom inn til en opptakssamtale, fortalte om min oppvekst og bakgrunn, og fikk vite at jeg var kvalifisert selv om jeg var ressurssterk på papiret.

Hva betød den hjelpen for deg?

– Det utgjorde hele forskjellen. Jeg kom inn da jeg var fire måneder på vei med førstefødte fram til hun var to år, i et samtalebasert program. Fikk sikkerhetsnettet jeg følte manglet.

– Ble fulgt opp, personlig og faglig, med et objektivt blikk som kunne bekrefte meg som mamma. Som kunne gi meg selvtilliten og overbevisningen om at «dette kan jeg mestre», «det finnes ingen bedre mor for mine barn enn meg».

– Du skal lære 40 000 ting når du blir forelder for første gang. Det å bli sett og anerkjent, og kunne få et lyttende øre til alt jeg bekymret meg for og strevde med, var uvurderlig.

Kathrine Vigdel håper Venstres forslag om å sikre småbarnsforeldres psykiske helse, blir vedtatt.


Hvilken skjebne spår du for forslaget om å sette inn et støt for småbarnsforeldres psykiske helse?

– Jeg håper jo selvsagt det får gjennomslag, men frykter at det nedstemmes. Samtidig ulmer det virkelig i grasrota for tiden, og heldigvis er det mange i de politiske korridorene som lytter til den. Det er uansett et steg i rett retning når det gjelder å løfte foreldres psykiske helse til høyeste politiske nivå.

Vi skal over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det må være Matilda av Roald Dahl. Jeg leste den på barneskolen, og følte meg mindre alene.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være sammen med ungene mine når de sprudler og ler. Det å ha tid til å gjøre ingenting, og være ute i skogen. En spontan formiddagsdate med mannen.

Hvem var din barndomshelt?

– Blekkulf. Han fikk meg til å skrive brev til WWF så jeg kunne bli medlem, selv om jeg egentlig var for liten.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– For bedre barselomsorg for mor.

Er det noe du angrer på?

– Sikkert mange ting, men jeg prøver å ikke tenke på det som kunne ha vært – og heller tenke på det jeg har og det som ligger foran meg.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Man skal vel sikkert svare en eller annen kjendis, men jeg hadde fått helt noia av det. Det måtte vært en skikkelig god samtalepartner. Jeg vil si psykologen min, så vi kan løse noen verdensproblemer sammen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen






Mer fra Dagsavisen