Kultur

De beste seriene på NRK

NRK TV har mye bra i nettspilleren, ett enormt arkiv av egne serier, og innkjøpt - engelsk nostalgi, krim og nordiske serier.

Oversikten er basert på Dagsavisens anmeldelser. Den blir løpende oppdatert.


Karen Pirie

Nytt og godt bekjentskap fra britisk politi, nærmere bestemt den skotske etterforskeren Karen Pirie. Hun får jobben med å ta opp igjen et uløst drap på en ungjente fra 1996, en sak som politisjefene hennes motvillig må åpne igjen etter at en brysom podcaster minner offentligheten om at ugjerningen står igjen uten svar.

Etterforskningsleder Karen Pirie (Lauren Lyle) og kollega Jason Murray (Chris Jenks) oppdager at det er mye som ikke stemmer med etterforskningen av det uløste drapet fra 25 år tilbake.

Det blir Karen Pirie som får oppgaven, siden hun er kvinne og dermed kan stilne kritikken mot det mannsdominerte og mannsstyrte skotske politi. Pirie viser fort at hun er mye mer enn et politisk alibi, og vet å finne nye muligheter i gamle spor. Serien i tre deler er velskrevet, velspilt og morsom krim, basert på en bestselger av Val McDermid. Seriens fans håper på en sesong to av en serie som er et sprekt tilskudd til TV-krimgenren.

Sherwood

Dette er et virkelig høydepunkt i krimsjangeren, en BBC-serie som byr på et mordmysterium, på menneskelig drama og en treffsikker skildring av konsekvensene neoliberalistisk og populistisk høyrepolitikk har hatt på britisk samfunn siden Thatcher var statsminister – rettere sagt, konsekvensene for den lavere middelklassen og arbeiderklassen i britisk samfunn.

Ian St Clair (David Morrissey) blir sendt for å etterforske i gamle hjemtrakter, og møter et lokalsamfunn som stadig er sterkt preget av gruvearbeiderstreikene nesten førti år tilbake.

Etter at en mann blir funnet drept med pil og bue i Sherwood, Nottingham (!), blir politimannen Ian St. Clair (en glimrende David Morrissey) sendt til gamle trakter, dette gruvedistriktet han var ung politikonstabel midt på åttitallet. Den gang hadde han jobben med å kontrollere demonstranter og streikende gruvearbeidere som prøver å hindre streikebrytere fra å ta seg inn i gruvene.

Det tar ikke mange setningene før han erfarer at gammel fiendskap og konfliktene fra den gang fortsatt splitter lokalsamfunnet. Her har familier og naboer ikke snakket sammen siden 1984. Dette kan forklare årsak til drapet, men krimsaken er bare en av trådene som spinnes her.

Viktigere er skildringen av mennesker og samfunn, skapt en av manusforfatters personlige erfaringer med uroen i gruvesamfunnet på åttitallet. Britisk politikk de siste årene gjør ikke serien mindre tankevekkende eller aktuell heller. Dette er uten tvil en av de beste seriene fra 2022.

Flus

En fest av et gangsterparadis på NRK, ifølge Dagsavisens anmelder. «Flus» er det friskeste, råeste og kanskje morsomste blikket på Norge vi kan huske å ha sett, nærmere bestemt rettet mot en nær fortid og et Oslo som på et tidspunkt bråvåknet som urban smeltedigel.

Svært mange hadde da en oppvekst og en ungdomstid fjernt fra det man til da hadde blitt servert gjennom noen få filmer og mye tradisjonell oppvekstlitteratur.

Flus

Yosef Wolde-Mariam, den ene halvdelen i rapduoen Madcon, har sin egen oppveksthistorie. Det er minnene fra denne som er blitt løst oversatt til en svarthumoristisk moderne fabel om gjengmiljøene i Oslo på 1990-tallet, en dramakomedie i åtte deler som representerer noe ganske så nytt i norsk sammenheng. I et litt kaotisk, skrudd gangster-univers står Bæbs (Filip Bargee Ramberg) og wannabe-gangster Even (Herman Flesvig).

Siste kapittel

Serien som er absolutt must for alle som liker klassisk britisk krim i Agatha Christie-tradisjonen. Her står selvfølgelig mord på menyen i ellers så døsige britiske landsbyer.

Siste kapittel

I hjemlandet er serien kjent som «Magpie Murders», og bygger på Anthony Horowitz’ populære romaner om Susan Ryeland. Og det er alltid gode Leslie Manville, kjent fra en rekke Mike Leigh-filmer og som prinsesse Margaret i siste «The Crown», som spiller forlagsredaktøren Ryeland

Hun oppsøker sin mest suksessrike forfatter, Alan Conway (Conleth Hill), for å få de siste kapitlene av hans nyeste kriminalroman om detektiven Atticus Pünd (Tim McMullan).

Men Conway viser seg å ha lidd en ublid skjebne, og Ryeland mer enn aner at både mordet og et manglende siste kapittel kan ha rot i en virkelig kriminalsak. «Siste kapittel» er en klassisk britisk «whodunnit» med en tvist, hvor fortidens mysterium griper inn i nåtiden.

Grace

Etterforsker Glenn Branson (Richie Campbell) lar veteranen Roy Grace (John Simm) bli med på saken han jobber med.

Han er mutt, han er litt matlei og han er forvist til cold case-avdelingen, etterforskeren Roy Grace – spilt av John Simm. Det labre humøret har flere grunnet, blant annet at han fortsatt sliter med traumer og savn etter at kona forsvant uten et spor på 40-årsdagen hans. Han gir også såpass eff i politiets prosedyrer at han har fått lokalpressen på nakken.

Årsaken er at han kan finne på bruke en klarsynt i etterforskningen av de gamle savnetsakene han er satt til å jobbe med. Det har gjort politiet til latter, noe sjefen han ikke setter veldig pris på. Underholdende, klassisk krim, omtalt som påskens flinkeste gubbe, da serien hadde påskepremiere i 2021. Sesong to ligger ute.

Førstegangstjenesten

Preben Lohrengren, Flesvig-karakteren som er minst hyper av dem alle, men som lever i sin egen vestkantverden.

Soloshowet med crazyhumor av og med Herman Flesvig er en humorprestasjon som det står respekt av. Denne nettkomedien hadde 2,2 millioner seere snitt per episode i fjor – en rekordoppslutning for en nettkomedie med episoder som tikker inn på rundt femten minutter. Så alle som har mage for denne humoren har sannsynligvis sett den alt. Må ikke forveksles med dokumentarserien «Klar til strid» som også er ute på NRK TV.

Rådebank

Hege og GT har funnet roen i Bø, men idyllen sprekker når eksen hans dukker opp igjen i bygda.

Det ble tre sesonger om de unge rånerne i Bø, serien som klarte å skildre ungdommer og unge gutters følelsesliv og utfordringer på måter som unge og voksne seere kunne relatere seg til. Første sesong handlet om overmannende kjærlighetssorg. Den neste fokuserte på unge menns følelsesliv og selvmord, og den tredje hadde et mer hverdagslig fokus. Felles hadde de en gjeng unge menn og kvinner (unggutter og ungjenter), med mye fokus på GT (Odin Waage) og Hege (Maja Christiansen). Her er det mye følelser i forsetet, som det er drømmer om klinings i baksetet.

Den tynne blå linjen

Politiet er mennesker de også! Og den jobben de har påtatt seg å gjennomføre har sin menneskelige pris. Det er det mest åpenbare budskapet bak dramaserien fra Sveriges Television, og den er nok egnet til å skape debatt.

Den svenske serien er så realistisk at den bør komme med en påminnelse om at det er en dramaserie, ikke en flue på veggen-dokumentar.

Serien følger seks politifolk på et lokalt kammer i de fattigere områdene av Malmö, og skildrer de hektiske og krevende arbeidsdagene i bydeler befolket med minoritetsgrupper og som er preget av store sosiale utfordringer, som det heter.

Visuelt er dette i slekt med Ed Burns’ og David Simons serier, som «Treme» og «The Corner», for så rett fram og naturalistisk er dette laget, og dempet formidla, uten bakgrunnsmusikk eller andre effekter, men i motsetning «The Wire» er ikke dette krim.


Mørke sjeler

En 16-åring dreper og skader medelever før han tar sitt eget liv på en skole i Quebeq, og etterlater foreldre og søsteren med sjokk og spørsmål. De må tåle reaksjonene fra ofrenes foreldre, spørsmål fra politiet og pågang fra mediene og samfunnet rundt dem mens de forsøker å forstå og takle det sønnen har gjort. Dette er canadisk drama, mer nedpå, realistisk og europeisk i uttrykk og stemning enn hva Hollywood-naboene pleier å by på.

Rettsmedisiner og psykiater Eliane Sirios tar på seg jobben med å finne ut bakgrunnen for en skoleskyting i denne canadiske dramaserien.

En rettsmedisiner og psykiater Eliane Sirois er en nennsom etterforsker, sammen med litt mindre tålmodig anlagte politifolk. Sterkt og krevende, men godt drama.

Reyka

Sørafrikanske serier er ikke hverdags på våre skjermer, men «Reyka» viser at det kommer bra saker derfra også. Reyka er en etterforsker og profileringsspesialist som stiller med psykologi og analyse i jakten på gjerningsmenn i sørafrikansk politi. Hun har også opplevd overgrep selv, etter å ha levd i fangenskap med en psykopat som kidnappet henne da hun var barn. Hun kom seg unna i live, men sliter fortsatt med traumer – i den grad at hun ikke har omsorgsansvaret for sin egen datter. På jobben får hun en mulig seriemordsak på bordet, og må overbevise sjefen om at det ikke er lokale konflikter som er årsak til drapene.

Reyka er hovedpersonen i den sørafrikanske krimmen med samme navn. Her handler det om å finne en seriemorder som går løs blant sukkerroene.

Det er først og fremst skuespiller Kim Engelbrecht i rollen som Reyka som drar i havn i thrilleren som ønsker å være i samme sjanger som «Silence of the Lambs».

Maxitaxi Driver

Steinar Sagen byr på en sympatisk og morsom serie om ensomme Jan Egil, taxisjåføren som tar styringen over eget liv. Sagen selv har skapt og samarbeidet med Erlend Loe om historien om den forsiktige ungkaren, som ser sitt snitt til å oppleve både kjærligheten og spenning når han treffer Nadia. Med bilen sin.

Den svært så stille og forsagte Jan Egil (Steinar Sagen) treffer Nadia (Valentina Alexeeva), og bestemmer seg for å bli helten i sitt eget liv - og i andres også.

Dette er maxitaxi-versjonen av Travis Bickle fra Scorseses og Robert de Niros klassiker, kanskje med et snev av Fantonald. Og selv om dette høres sprøtt ut, er ikke serien oppkjørt crazykomedie. Humoren søker heller det absurde i det alminnelige og gjenkjennelige.

Norsk-ish

Den beste norske dramaserien i 2020, det er denne opplagte og humoranlagte dramaserien om Fariba, Amrit og Helin, tre unge voksne nordmenn med det ene beinet i en moderne norsk virkelighet og det andre i foreldrenes kultur. Har du ikke sett den enda, har du noen morsomme timer foran deg.

Helin og søsteren Eda i «Norsk-ish»,spilt av  Selda Ekiz og Simay Leblebicioglu.

Helin (spilt av NRKs programlederprofil Selda Ekiz) er gynekolog, Fariba (Nasrin Khusrawi) er portrettfotograf med større ambisjoner og Amrit (Ravdeep Singh Bajwa) som bor sammen med Tina (Amanda Hedvig Strand) driver sin egen bar.

Helin har tyrkiske foreldre og en lillesøster hun kan bli provosert av. Norsk-iranske Fariba bor alene med sønnen, som hun ofte plasserer hos foreldrene sine for å gå på byen, «bygge nettverk», når han ikke bor hos faren Anders. Amrit foretrekker å holde Tina og hans indiske mor atskilt, fordi det kan virke som enkleste utvei.

Det kan være 30-årskriser i emning her, som ikke blir lettere hvis man har lett for å lyve for seg selv – og andre, eller har en hang til å bruke norskheten sin som unnskyldning i det ene øyeblikket og det andre kulturelle opphavet i det neste. «Norsk-ish»-skapere og -manusforfattere Bahareh Badavi og Melike Leblebicioglu har levert en overskuddsprega serie, som byr gode beskrivelser fra forskjellige miljøer, kanskje styrket av at de har erfaring og biografien til å kunne beskrive ektefølt og balansert.

Les også portrettet med Selda Ekiz: – Jeg har alltid hatt et behov for å bli sett (+)


Les også: De beste seriene på HBO Max

Zoeys spilleliste

Her har NRK skaffet seg noe så sjeldent som en ny, amerikansk TV-hit! Dette er en situasjonskomedie krysset med musikalsjangeren, kanskje inspirert av suksessen til «Crazy Ex-girlfriend», om enn ikke like skrudd i stilen. Zoe jobber som apputvikler i et selskap med en bitchy boss.

Hun gjør jobben sin helt greit fram til den dagen hun med ett begynner å høre andres tanker som musikalnumre, framført komplett med sang og dans. Dette inkluderer også tankene til faren hennes, som lider av et syndrom som gjør at han ikke kan snakke eller bevege seg.

Zoey Clarke er ikke spesielt glad i musikk, spesielt ikke eter at hun plutselig høre andres tanker - i musikalformat!

Det høres kanskje dust ut, men det fungerer, og serien er en underholdende sjarmbombe, dette er gjennomført, sprøtt og morsomt, båret fram av hovedrolleinnehaver Jane Levy som Zoey, jenta som ikke takler musikk i det hele tatt, meh helst hører på podkast. Liker du derimot musikaler, bør dansetrinnene ta deg til NRK TV når hele denne serien slippes den 20. mai.

Les også: De beste seriene på Viaplay

Le Bureau

Den har fått en stor fanskare etter hvert, den franske dramaserien om agentene og sikkerhetsanalytikerne i DGSE, det hemmelige franske etterretningspoliti. Serien er en velkommen, stille og lite melodramatisk spionserie. Det er foreløpig laget fem sesonger.

De franske etteretningsagentenes spionasje og jakt på andre lands spioner er ute i fem sesonger.

Den foreløpig siste sesongen foregår i DGSE-hovedkvarteret i Paris, i Kairo og Russland, blant annet. At handlingen er nøktern og realistisk framfor fantastisk og actionpreget, er med på å øke intensiteten og underholdningsverdien i det intrikate spiontaktikkeriet som foregår i «Le Bureau», hvis popularitet internasjonalt sett må er unik for en fransk dramaserie.

Les også: De beste seriene på Amazon Prime

Vikingane

Det ble i alt tre sesonger med vikinghumor, og kvaliteten på serien øker for hver sesong. Sesong tre forteller forhistorien til de sentrale skikkelsene i denne vikingstammen, blant dem jarl Varg (Jon Øigarden), en lykkelig og harmonisk vikingleder til en kollega sa noe ufordelaktig om håravfallet hans.

Komedien om de norske vikingene ledet av Henrik Mestad som høvding Olav har blitt en internasjonal suksess.

Sagaen om vikingene i Norheim er laget av Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersens, og den er blitt en attraksjon på Netflix. Disse nordboerne er like umodne, primitive og barbariske, men like opptatt av allmennmenneskelige problemstillinger som vi er i vår tid. De er nesten godslige og sjarmerende, inntil de finner på sånt å runde av en festlig anledning med bloting av en trell.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

22. juli

Serien har vunnet en TV-pris siden premieren i januar, og det blir ikke den siste. Sarah Johnsen og Pål Sletaunes dramatisering av terrorangrepet den 22. juli 2011 er en sterk opplevelse, og en viktig og riktig TV-serie å lage. Den følger en rekke mennesker som ble rammet av terroren på forskjellig vis i form av jobbene deres, en håndfull mennesker som er bildet på oss alle.

At dette er den sterkeste TV-opplevelsen det norske TV-publikum kan oppleve har å gjøre med at serieskaperne ikke har hatt berøringsangst for de vanskelige eller grusomme aspekter knyttet til denne materien.

Det er også det som gjør serien til en viktig gjenfortelling. «22. juli» forteller historien med saklig nøkternhet, respekt og finfølelse, og det er ikke noe ved dramaserien som føles umusikalsk, overdrevent eller overdramatisk.

En svensk TV-anmelder har skrevet at dette er serien som nordisk TV-skapere bør lære av når de skal lage dramatiseringer av vår samtidige historie.

«22. juli», den sterkeste norske dramaserien som er laget. Historien følger blant annet Anine (Alexandra Gjerpen) og Harald (Marius Lien) dekker terroren som journalist i Aftenposten.


Det er umulig å se «22. juli» uten å bli sterkt berørt, både av sorg og av sinne over ugjerningen som terroristen sto for. Dermed er det ikke sagt at noen bør unngå å se den, snarere tvert imot.

Samtidig er serien en viktig tankevekker med sin åpenbart politiske kommentar om hva som skjer med velferdssamfunnet vårt i en tid da politikere har falt for New Public Managment og ser på viktige organer i samfunnet som rent økonomiske enheter som skal gå med overskudd – framfor å definere dem ut fra viktige oppgavene de er ment å gjøre.

Les også: Portrett med Alexandra Gjerpen som spiller journalisten Anine (+) Les også: Portrett med Helga Guren som spiller læreren Helga (+)

Heimebane

Serien om Helena Mikkelsen som landets – verdens – første kvinnelige fotballtrener for et eliteserielag ble en braksuksess. «Heimebane» er breddefotball, i betydningen dramaserie for hele familien, et størst mulig publikum – og har mer til felles med «Himmelblå» enn med andre, mørkere serier.

Første sesong handler om ambisjonene til Helena Mikkelsen, vinnerinstinktet som er så sterkt at det går utover forholdet til datteren hjemme. Som treneren for Varg må hun erobre det mannsdominerte fotballmiljøet, gjennomsyra av gubbementalitet og machismo.

Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) og Michael Ellingsen (John Carew) i den norske fotballserien «Heimebane».


Exit

Den utagerende søkkrike kvartetten av norske menn fra finansbransjen ble NRKs største suksess i 2019, og en real snakkis. Den sjokkerte seerne i Sverige og Danmark også, og suksessen har ført til at det til nå har blitt to sesonger i serien med fokus vår tids versjon av ekstremt dekadent rikmannsliv fra serieskaper Øystein Karlsen.

Fire fæle fyrer i «Exit»: William (Pål Sverre Hagen), Jeppe (Jon Øigarden), Adam (Simon J. Berger) og Henrik (Tobias Santelmann).


Disney har mer enn tegnefilmer å by på: De beste seriene på Disney+


Magnus

Dette gjennomførte universet og den skrudde humoren skapt av Vidar Magnussen gjør denne serien til en av morsomste norske komediene som er laget. Den hadde strengt tatt fortjent et lite stort publikum som lørdagsserien «Side om side», som serieskaper Magnussen som kjent også er med i.

NRK var klar over at denne komiserien var litt på kanten, så godt er det at de våget å lage den. Serieskaper Vidar Magnussen har rollen som politietterforsker Magnus Undredal og Charlie Hutton som nabogutten/medhjelper Nikolai.

Magnus er mesterdetektiven med egne metoder og teorier, som ikke alltid holder vann eller står i stil med tradisjonelt politiarbeid. Det er ikke ofte at scener fra norske, eller egentlig noen, TV-komedier får en til å begynne le bare av å tenke på dem etterpå, men dette var tilfelle i «Magnus».

I et vinterlig sted i dalstrøka innafor må Magnus og hans unge medhjelper takle mange og uventet originale utfordringer, etter at en jente blir funnet død på et hotell o gen norsk actionfilmskuespiller er sporløst forsvunnet.

Her er det mye absurd, sprøtt og skrudd morsomt som foregår, og det er morsomt hele veien fram. Selv om det kanskje tar litt vel av i siste episode. Sesong to skal være på vei ut av Vidar Magnussens hjerne.

Kongen av Gulset

Komedien til Jonis Josef i slekt med amerikanske «Fresh of the boat» (koreansk-amerikanere på 1990-tallet) og «The Goldbergs» (ren 80-tallsnostalgi) og ikke minst «Everybody Hates Chris» (komiker Chris Rocks oppvekstminner). Den største forskjellen må være at «Kongen av Gulset»-skaperne ikke har amerikanske TV-millioner å lage serie for.

Jonis Josef fikk lage to sesonger av komedien sin basert på oppveksten på Gulset.

Dette er den første humorserien om en norsksomaliers oppvekst i en norsk forstad utenfor Skien, samtidig er den en av flerfoldige serier om tenåringsliv skildra med humor som er kommet de siste årene (se: Netflix).

Monster

Hedda Hersoug (Ingvild Holthe Bygdnes) har flyttet hjem til Kataluma i det øde nord, til den syke faren og stillheten, og for å komme seg vekk fra typen sørpå som vil ha barn og familie. Hun er nyutdannet etterforsker, og får et dobbeltdrap i fanget.

Oppgaven er selvsagt for stor for henne. Det hjelper ikke at hun og spesialetterforsker Dreyer (Jakob Oftebro) har særdeles dårlig kjemi. Hedda er faktisk en skikkelig dårlig politietterforsker, kanskje den mest håpløse vi har sett i en TV-krim.

«Monster» er også serien som viser at Bjørn Sundquist godt kan holdes unna pensjonisttilværelsen. Hans politimester Ed er en av mange godt tegna og framførte karakterer i den fiktive bygda hvor alt foregår.

Er det en norsk «Fargo» serieskaper Hans Christian Storrøsten og medforfatter og regissør Anne Sewitsky har forsøkt å lage her? «Monster» har noen ganger den truende stemningen som gjennomsyret «True Detective», sesong 1, og dysterheten til amerikanske versjonen av «Forbrytelsen» – «The Killing».

Her våger Sewitsky og Storrøsten å bevege seg i ett dramalandskap tegnet opp i Amerika, og de gjør det med bravur.

Ingvild Holthe Bygdnes og Jakob Oftebro i «Monster», en av de bedre dramaseriene fra NRKs side de siste årene.




PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.

Nyeste fra Dagsavisen.no: