Tv

Den amerikanske drømmepresidenten

For hver president USA har hatt siden «The West Wing» gikk på TV, har serien fått mer og mer form av å være nostalgisk tilbakeblikk og politisk fantasy.

Det vakte overraskende stor jubel på norske Twitter tidligere i høst da det ble kjent at «The West Wing» kommer på internett etter et par års fravær. Nå er alle syv sesongene ute på Viaplay, mens den kommer på HBO Max den 30. desember. Den norske fansens gjensynsglede har nok lite å gjøre at denne TV-suksessen fra 2000-tallet er blitt kjent som den siste store serien fra amerikansk lineær-TV, fra den tida da det var HBO, AMC og Showtime som laget banebrytende drama. At vi i 2021 i større grad enn noen gang ser om igjen gamle favoritt-serier av rene nostalgiske grunner, er heller ikke hele forklaringen.

Administrasjonen i Det Hvite Hus som mange i og utenfor USA skulle ønske var en ekte administrasjon. Aaron Sorkins medrivende serie ble en av de mest populære tidlig på 2000-tallet. Etter mange år på Viaplay og TV 2 er serien «kommet hjem» på Warner Brothers sin strømmetjeneste HBO Max.

Begeistringen over serien kan ha mer å gjøre med dagens politiske klima. Utviklingen i USA -og her hjemme – får «The West Wing» til å bli noe av drømmehistorie lenger tida går. Serien skildrer en mindre polarisert virkelighet, og en tid der politikere snakker sammen og har politikken som mål. Serien foregår også på en tid da det republikanske partiet fortsatt var interessert i å bevare demokratiet i landet, og før hatretorikken, populistisk spinn og konspirasjonsteorier ble spredd av sosiale medier. Med ett er «Presidenten» blitt en nostalgisk drømmeserie, siden den gang den gikk på NRK fra år 2000 til 2007.

Et Washington uten Donald Trump

«Presidenten» inntar Norge!», konstaterte NRK da «The West Wing» var klar for norsk premiere. Dette var høsten år 2000, før krigen mot terror skulle endre verdensbilder, før Barack Obama, og før Donald Trump.

Tidligere president Donald Trump gikk på et valgnederlag i 2020 og ble ikke gjenvalgt. Men selv har han aldri godtatt valgresultatet, som han mener var stjålet. Trump har fortsatt et jerngrep rundt Det republikanske partiet, og eksperter mener han vil stille til presidentvalget i 2024. Frykten er at han og tilhengerne hans da ikke vil sky noen midler. Foto: AP / NTB

Dette var serien som skildret en politisk stab i Det hvite hus slik mange ønsket en politisk stab skulle være, og en oppvakt, ambisiøs, liberal og oppegående stab av kvinner og menn med en moderne politikk på agendaen. I spissen sto president Josiah «Jed» Bartlet, spilt av Martin Sheen.


President Bartlet – en mann av folket

President Bartlet var en arbeiderklassemann og nobelprisvinnende økonom, et stort intellekt utstyrt med humor og vidd, som hadde det med å sitere tenkere, og som var prinsipiell, handlekraftig og rettferdig. I sin tid var han bedre likt enn George W. Bush. Det er ikke tilfeldig at det var president Bartlet som Norsk utenrikspolitisk institutt siterte i sin rapport om amerikansk politikk på denne tida. Han er fortsatt den beste presidenten USA har hatt i moderne tid.

Martin Sheen som Josiah «Jed» Bartlet, TV-presidenten som framsto som en atskillig mer troverdig statsmann og leder enn virkelighetens George W. Bush gjennom 2000-tallet.

Det tok ikke lang tid før den ble kalt «The Left Wing», men dette var serien som fenget de politiske interesserte, og var en gjenganger i Dagsavisens Navn i nyhetene-spalte. Dette var serien som statssekretærer, koffertbærere og kommunikasjonsfolk kunne like, ikke bare fordi den skildret amerikansk politikk fra innsida. Det er jo de som er heltene her.

President Bartlet med familien i Det hvite hus, en mann akkurat så belest og gudfryktig at han hadde appell blant både den liberale og den konservative delen av amerikanske TV-seere.

At dramaserien fortsatt har stor underholdningsverdi, har mye med serieskaper Aaron Sorkins skarpe penn å gjøre. Å lage noe for TV hadde han ikke tenkt på før han fikk en innskytelse under en middag, har han fortalt filmbladet Empire, i en av de mange underholdende «The West Wing»-spesialene som er skrevet om serien de siste årene. Han tok en røyk under en middag med kollegaer da hans så plakaten for sin egen film «The American President» på veggen og hørte seg selv si: «Det der kunne det blitt bra TV av». Warner Brothers tilbød han kontrakt om å lage serien han så for seg allerede dagen etter.

Heltene i kontorlandskapet

Målet måtte være å skildre Det hvite hus annerledes enn en det Hollywood vanligvis gjorde, som et sted preget av machiavellisk spill eller av idioter, mente Sorkin. Karakterene i hans administrasjon skulle være som legene og sykepleiere i et sykehusdrama, advokatene i advokatseriene, som politifolk i en politiserie; oppegående, handlekraftige, ambisiøse typer som våknet hver dag med et mål: Stabssjefen Leo McGarry (John Spencer), pressesekretæren C.J. Gregg (Allison Janney), vise-stabssjef Josh Lyman (Bradley Whitford), kommunikasjonssjef og taleskriver Toby Ziegler (Richard Schiff), assistenten Charlie Young (Dulé Hill på) og sist men ikke minst, den assisterende kommunikasjonssjef og taleskriver, Sam Seaborn spilt av eks-brat packer Rob Lowe.

President Bartlets nærmeste medarbeidere hadde mange saker på bordet på en gang. Dette var en politisk virkelighet som Jens Stoltenberg kjente igjen fra da han var statsminister, uttalte han ti Natt og Dag i 2010.

Realistisk politisk drama

Aaron Sorkin selv skrev og ledet manusarbeidet på over 80 av 88 episodene i de fire første sesongene, til han ikke orket mer. Dette var manus som ofte ble ferdig i siste liten, og som inkluderte innspill fra folk som hadde jobbet for tidligere presidenter. Og serien kan smykke seg med gode skussmål fra folk som Jimmy Carter, Henry Kissinger og Clinton-administrasjonens George Stephanopoulos. Jon Bon Jovi var også en stor uttalt fan, så stor at han fikk være i en episode i siste sesong. Da hadde en horde av filmstjerner også hatt diverse biroller, noe som i seg selv sier mye om serien kredibilitet – på en tid da TV-drama stadig ikke hadde samme høye status som film.


Da president Bill Clintons affære med praktikanten Monica Lewinsky ble avslørt i 1998, måtte Aaron Sorkin utsette hans nye dramaserie om en president og staben hans i Det hvite hus i ett år.

Den realistiske rammen om «The West Wing» hadde sin pris. President Bill Clintons utroskap med praktikanten Monica Lewinsky gjorde at den premiereklare serien ble utsatt ett år. Terrorangrepet den 11. september førte til at premieren på sesong tre måtte skrives om. Aaron Sorkin skrev et nytt manus på ni dager, et arbeid som kunne ta en måned til storproduksjoner som denne. Da rasister begynte å sende klagebrev (!) på grunn av presidentdatteren Zoey (spilt av Elisabeth Moss) sitt forhold til den fargede Charlie, svarte Sorkin ved å skrive episoden hvor høyreekstreme terrorister angriper presidentens eskorte i Virginia, for å ta livet av Charlie.

«Walk and talk»-trikset

Seriens særpreg var den raske og tette dialogen, serieskaper Aaron Sorkins særtrekk som laget skole hvor kjapt tempoet i drama kunne være. Dialogen foregikk gjerne i lange «walk and talk»-sekvenser, hvor karakterene snakket, diskuterte og småkjekla mens de gikk i korridor etter korridor, fra møterom til møterom. Sekvensene tilførte «The West Wing» så mye energi, liv og driv at man glemmer at serien handler om politisk arbeid i et kontorlandskap. «Walk and talk» var det regissør Thomas Schlamme som fikk ideen til, etter at han hadde overnattet i Det hvite hus i Clinton-administrasjonens tid, og vært vitne til hvordan de ansatte skyndte seg i en konstant flom fra rom til rom gjennom vestfløyen mens de snakket jobb.

Skulle de få hverandre, eller ikke. Det var ett av de ikke-politiske spørsmålene som opptok manusforfatterne og seerne: Donna Moss (Janel Maloney) og sjefen Josh Lyman (Bradley Whitford) i et roligere øyeblikk på kontoret.

Den lengste «walk and talk» i serien er på drøyt tre minutter, en scene hvor presidenten og hans folk følges på vei ut av en bygning i en eneste, sammenhengende sekvens. Den kommer i episode fire av sesong 1, og på 2 minutt og fire sekunder ut kan man se at Martin Sheen reddes av en improviserende kollega når han glemmer en replikk. Klippet ligger på YouTube.

TV på crack

Aaron Sorkin selv var utslitt av hardkjøret som fulgte jobben med å skrive manus, og forlot sin egen serie i 2003. Da hadde han begynt å ruse seg på blant annet crack-kokain for å klare presset, blitt arrestert og vært i rehab for lenge siden.

Til tross for seriens forførende kvaliteter er det ikke til å komme fra at den byr på en polert, blåøyd politisk idyll som går i overflaten av konsekvens av politisk makt på Washington-nivå. Dette er også atskillig mer TV-vennlig glamorøst og spektakulært, og en på langt nær like realistisk og mørk skildring av det amerikanske systemet som «The Wire» byr på. «The West Wing» bærer preg av å være en serie laget av NBC, en nasjonal kringkaster som var underlagt strenge reguleringer for hva man kunne si, gjøre og skildre i dramaserier.

– Tenk hva vi hadde kunnet gjøre om vi hadde vært på HBO, slik som «Sopranos», har Rob Lowe sukket i ettertid. 80-tallstjernen som fikk et heftig comeback i rollen som Sam Seaborn skulle ødelegge mye for oss da han forlot serien etter sesong fire. Årsaken var misnøye med lønna – 75.000 dollar per episode, og at han synes hans karakter ikke var sentral nok i handlingen lenger. Lønna hans var det dobbelte av hva kollegaene fikk.

TV-selskapet NBC var skeptisk til besetningen av skuespillere som skulle utgjøre staben i Det hvite hus. Innvendingen om at de ikke var attraktive nok, forsvant da eks-brat packer og 80-tallsidol Rob Lowe tok rollen som Sam Seaborn.

«Presidenten» kunne vært noe helt annet

Hadde NBC fått det som de ønsket, ville «Presidenten» vært noe helt annet. TV-selskapet ville ikke ha en serie om en liberal seriøs og filosof-siterende demokrat. De foreslo å gjøre serien mer underholdende, og ha en populist og urokråke i presidentrollen, en type som eksfribryter og Minnesota-guvernør Jesse Ventura.

Aaron Sorkin avfeide forslaget. Men han måtte endre planene om at serien først og fremst skulle fokusere på staben i den administrative fløyen av Det hvite hus, mens presidenten selv og hans familie bare skulle dukke opp i tre-fire episoder av en sesong. Den gode mottakelsen som Martin Sheen i presidentrollen fikk av testpublikummet sørget for at president Bartlet fikk en mye mer fremtredende rolle i dramaet. Det var ikke gitt at Martin Sheen skulle ha rollen heller. Øverst på Aaron Sorkins ønskeliste i rollen som presidenten hadde han Sidney Poitier, men det hadde ikke serien budsjettet til.

Høyt priset administrasjon

«The West Wing» fikk sju sesonger den takket for seg på amerikansk TV i 2006. Da hadde seertallene dalt fra 38 til sju millioner på sju år. Serien fikk 95 Emmy-nominasjoner og ble tildelt 26 av dem.

Demokraten Santos (Jimmy Smits) overtok presidentembetet i siste episode av «Presidenten». Jon Bon Jovi var en uttalt superfan av serien, og fikk en birolle som presidentkandidat Santos' støttespiller i en episode.

President Jed Bartlet satt ut sine to perioder, og en ny demokrat overtok embetet: Matthew Vincente Santos (Jimmy Smits). Opprinnelig skulle punktum for serien bli at republikanernes kandidat – spilt av Alan Alda, vant dette valget. Slutten ble skrevet om for å minnes skuespiller John Spencer, som døde brått i 2005 under innspillingen av de siste episodene.

Inspirert av Barack Obama

Denne siste akten av serien skildret minoritetspolitikeren Santos gjennom en amerikansk valgkamp, en historie som ble delvis basert på en ung og fremadstormende Illinois-politiker ved navn Barack Obama. Det var Obamas rådgivere fra hans senator-valgkamp midt på 2000-tallet. Disse rådgiverne fortalte gjerne om sine erfaringer, og skisserte samtidig hvordan en farget politiker kunne klare å gå hele veien og markere seg i en presidentvalgkamp. Samtidig som de understreket at dette selvsagt aldri var noe som kunne skje i virkeligheten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen