Kommentar

Hamsterdvale-mysteriet og algoritmene

En hamsters siste sukk sendte meg langt inn i dvaleforskningens fantastiske verden.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hamsteren Obos ble gitt i gave uten min velsignelse til jul i fjor. Vi ble informert av gavens kjøper om at arten var kortlivet og vi ikke kunne forvente mer enn noen år med delt husvære med gnageren.

Men nå var det bare gått ni måneder, og nå lå Obos der livløs. Den lille gnageren som fikk navnet sitt fra forgangne tider, da folk som bodde i blokk (Obos) ikke fikk ha hund, men skaffet seg marsvin som da ble kalt Obos-bikkjer, hadde ikke engang rukket feire sin første bursdag.

Håpet er at vi kan lære å skru opp og ned hjernens termostat også på oss mennesker.

Krisen var et faktum. Forslaget om å glatte over dødsfallet og bytte ut Obos med et annet dyr ble kjapt nedstemt.

Men … Kunne det hende at hamsteren ikke var død likevel, men hadde gått i dvale? Du vet, den helt ville egenskapen noen dyr har, der de bare skrur av en del kroppsfunksjoner eller setter dem på sparebluss og legger seg i dyp søvn?

Ja, svarte Facebook, i en overveldende respons som langt overskrider det mine innlegg om Exit-skatt og universelle velferdsgoder genererer av engasjement. Hvis buret sto nær et vindu, eller på gulvet, i forrige uke da temperaturen droppet drastisk, kunne det hende at Obos rett og slett tok seg en pause fra kjellerlivet og falt i søvn, forklarte en sentral Oslo-politiker.

Det er avgjørende å besvare dødsspørsmålet, sa en kollega i fagbevegelsen. Hvis ikke vil spørsmålet hjemsøke deg når ungene i voksen alder vil diskutere barndomstraumer. Reaksjonen fra en barndomsvenn som brått ble bekymret for om hun kan ha kastet et levende hamster i dvale i oppveksten, bekrefter at man helst ikke vil ha det spørsmålet på bordet som voksen.

Les også: Nei, ikke takk Beyoncé

Problemet er at det ikke er så enkelt å finne ut om vi sto ovenfor en begravelse eller dyp søvn. Vi forsøkte triksene fra internett (fra artikkelen «Ikke kast hamsteren din!! Den er kanskje i dvale»): Sett deg ned og stirr på den i minst fem minutter. Da skal du kunne se den puste minst 1–2 ganger. Etter 50 sekunder begynte jeg hallusinere. På et tidspunkt trodde jeg hamsteren lettet og fløy ut i stua. Det kan ha vært sjelen jeg så forlate dyret, men det er mer sannsynlig at det er umulig å nistirre på noe i lang tid uten å innbille seg bevegelse.

Du må ta den med til veterinær, mente Facebook. Da jeg insinuerte at det kanskje var råflott å ta med hamsteren til 300 kroner til dyrlegen som sikkert koster det sjudobbelte, fikk jeg raskt en direktemelding: folk som ikke anerkjenner dyrs egenverdi bør helst ikke ha dyr. Notert. Veterinær skal bli.

Eller innkjøp av hamster-EKG, som kommentarfeltet nå googlet seg fram til at finnes. Men vent, jeg har en flink dyrlege i nabolaget. Riktignok har hun jobbet i 20 år som byråkrat i et departement, men veterinær er veterinær.

«Jeg vet ikke», sa hun og snudde på den. Du vet ikke? Du er jo dyrlege? «Jeg finner ingen puls». Men hvordan kan man egentlig kjenne puls fra et minidyr gjennom sin egen bankende finger, undret Facebook. Øynene til Obos er lukket, men glassklare når dyrlegebyråkraten forsiktig åpner dem. Døden gir grå, vasne øyne. Noen ganger. Den er ikke stiv. Men dødsstivhet kan faktisk forlate kroppen igjen etter en stund. Obos verken varm eller helt kald. Temperatur er også en vanskelig indikator på «dvale eller død»-quizen.

Les også: Hvorfor er det så fordømt vanskelig for politikere å tenke langsiktig?

Fra mitt dypdykk i dvaleforskningen visste jeg nå at hamstere kan kjøle ned kroppen til 4 grader. Det er ingenting satt opp mot det arktiske jordekornet, som har verdensrekorden i lavest kroppstemperatur hos et likevarmt dyr med -2,9°C i som rekordmåling. Men det er også ganske vilt å skru om hjertet fra å slå 325 ganger i minuttet til bare 11 i tre til sju dager om gangen, og å varme det brune fettvevet på ryggen sin opp for å få opp kroppstemperaturen, før et lite dobesøk, en kjapp snack og slurk vann – og så ny dvale.

Forskerne kaller dvalen, der pattedyr kobler ut de neurale kretsløpene sine så kroppstemperaturen kan senkes uten at vi dør av det, et av biologiens største mysterier. Jeg er enig. Hvem trenger religion når vi har dvaleforskning?

Vi har selvsagt en egen dvaleforsker i Norge. Flere faktisk. Vebjørn Melum og kollegaene hans studerer gullhamsteren, samme art som Obos. De forsøker å finne ut av om det er den spesialiserte cellen tancytt som påvirker hormonet thyroid, som igjen påvirker området i hjernen som styrer temperatur, sult og tørst.

Finner vi svaret på dette mysteriet er håpet at vi kan klare å skru opp og ned hjernens termostat også på oss mennesker. Blodomløp, pust og hjertefunksjon på sparebluss kan gjøre operasjoner og transplantasjoner tryggere. Kanskje kan vi bruke det i traumebehandling. Og selvsagt er NASA på ballen. Se for deg romskip fylt av astronauter i dvale som verken trenger mat eller vann!

Les også: De skriver på norsk. Men jeg forstår likevel ikke ett ord av hva som står der

På dette tidspunktet begynte litteraturtipsene å fylle innboksen på Facebook. Det er en tynn linje fra science fiction til oss dvale- og romfartsinteresserte. Jeg bestilte «Krøniken om stjerneskipet Alexandria» på biblioteket, fire bøker om bibliotekskipets ferd mellom befolkede solsystemer. Mannskapet reiser i halve århundrer, men fordi hovedpersonene ligger nedfrosne i dvale under reisen, er deres og lesernes opplevelse at handlingen flyter videre med bare korte avbrudd.

Nå hadde Obos fått et lite dryss sagmugg på ryggen for at vi skulle sjekke om det var bevegelse i den lille kroppen. Buret ble flyttet inn på badets varmekabler.

Kommentarfeltet kom fortsatt med gode råd. Nå var det mandag, og jeg fikk dem også in persona, på Youngstorget, på Stortinget og på T-banen. Alle har en personlig gnager-historie å by på. En tidligere mangeårig Oslo-byråd kunne melde at hun faktisk trodde marsvinene hennes var i dvale, men at de i realiteten var «steindøde». Au. Håpet svinner for Obos. Fra badets varmekabler veltet det ut en søtlig, stram odør. Jeg kan ikke vite, men jeg tror kanskje det må være slik døden lukter.

Les også: Frenchie Frognerparken: Fransk finish ved Frognerparken

Men vi ga oss ikke. Min facebookstatus har vist at jeg har mange hamsterkjennere i bekjentskapskretsen. Opptil flere av dem tilbød seg komme innom. Jeg takket ja til et besøk fire dager etter f-dagen (funndagen). Hun løftet på den lille. Og nå så vi det: en liten stripe blod under nesa. Det var et hardt skudd for baugen for dvaleteorien.

Vi lot den ligge noen dager til. Tanken på å kaste en levende hamster er uutholdelig. Snart var imidlertid stanken ikke til å ta feil av. Kanskje er det til det beste. Et liv som er blitt så utlevert som dette er kanskje ikke bare enkelt å våkne opp til.

Åtte dager etter f-dagen erklærte vi Obos død – men ennå ikke begravet. Vi la ham i en pose i fryseren, etter et tips på Messenger om at man ikke kan kaste tvilstilfellene. Man fryser dem, så de ikke våkner levende begravet i søppelbøtta. «Det er den mest humane utveien».

Historiens moral? Tja. Det finnet et håp om et engasjert, kjærlig og støttende ordskifte. Jobben nå blir å finne en måte å overføre engasjementet fra gullhamsterens dvale til samfunnskritiske temaer som et rettferdig skattesystem og investeringer i humankapital.

Til sommeren blir det begravelse av fryst hamster under kirsebærtreet i hagen. Hvis den ikke er blitt forvekslet med fiskekaker i mellomtiden.

Og du, bjørnen? Han går ikke i dvale. Energilageret er så stort at den ikke trenger senke kroppstemperaturen sin mer enn 3–5 grader. Sangen har rett, bjørnen sover. Vintersøvn. Men den er rimelig badass likevel. Den kan nemlig resirkulere urinen sin så den kan bygge muskler mens den skjelver i søvne.

Les flere tekster av Hannah Gitmark

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen