Best på teaterscenen nå

Norske teaterscener bugner våren 2020 av forestillinger som har fått kritikerne til å ta fram de høye karakterene. Her er et knippe oppsetninger fra Oslo og andre steder i landet som er verdt å sjekke ut denne våren ifølge Dagsavisens teateranmeldere.

«Til ungdommen»

Av Linn Skåber

Ines Høysæter Asserson. Foto: Lars Opstad

Les anmeldelsen: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Skuespiller, komiker og nå forfatter Linn Skåbers tekster bygger på samtaler hun har hatt med ungdommer, om følelser og opplevelser og realiteter som så har fått en fiktiv kappe rundt seg. Og i motsetning til mange andre fortellinger om og til ungdom handler ikke «Til ungdommen» om det helt store opprøret, om det totalt grenseoverskridende og om å brenne bruer. I hvert fall ikke utenpå. «Til ungdommen» tar for seg de indre brottsjøene og det man kan kalle lysten til oppgjør, men i enda større grad er det historier om å ville høre til, om å i det stille anerkjenne de man er glad i og behovet for å være akkurat som alle andre for at ikke ting skal bli flaut og føre til utestengelse. Dette handler om ungdom flest, de som kan plage foreldrene til de legger seg ned og griner, men som ikke rømmer hjemmefra. Kort og godt fortelles det om hverdagene, både de som lukter salami, de som suger og de som krever stort mot, som gutten i Tarjei Sandvik Moes skikkelse som har skrevet et dikt han skal lese i plenum om rumpa til Nina som «er som to solmodne tomater med jeans utapå».

«Et tidvis gnistrende ensemble på fem unge skuespillere målbærer de utvalgte tekstene. Sammen og hver for seg varsler de en ny generasjon på teaterscenen, like naturlige som de er intuitive i spillestil.

Sandvik Moe, Filip Bargee Ramberg, Jon Ranes Ines Høysæter Asserson og Emilie Mordal. De fem utfyller hverandre og framstår med individuelt særpreg, og alle har de øyeblikk som virkelig skinner. Skal noe trekkes fram uten forkleinelse for de andre, er det Ines Høysæter Assersons tilstedeværelse og vare nyanseringer i monologene «Men, venninna mi er helt rå» og «Til helgen»», heter det i Dagsavisens anmeldelse.

Spilles på Oslo Nye Centralteatret

Les også: «Vårløysing» på Det Norske Teatret: – Skammen er tilbake

«Så som i himmelen»

Av Kay og Carin Pollak

Hans Marius Hoff Mittet og Heidi Ruud Ellingsen. Foto: Lars Opstad

Les hele anmeldelsen her: Anmeldelse «Så som i himmelen»: Trykker på alle de riktige knappene

Du finner verken paljetter eller piruetter i Oslo Nye Teaters oppsetning av musikalen «Så som i himmelen», snarere er det jordfarger og verbale sleivspark som gleder når livsnervene til vanlige mennesker blir stilt til skue i et teaterstykke som handler om de nære ting. «Så som i himmelen» er skrevet av ekteparet Kay og Carin Pollak, og bygger på Kay Pollaks Oscar-nominerte film fra 2004. Musikalversjonen så dagens lys i 2018, og har vært en betydelig suksess i Sverige. Det er ingenting som tilsier at den ikke skal kunne bli en like stor magnet her i Norge, siden den trykker på alle de riktige knappene som må til for at en musikal skal kunne lette fra det ordinære til det spektakulære.

Er det noe Oslo Nye har bevist at de behersker, så er det store og kommersielt spissede produksjoner som overgår det som skal være mulig, denne spesifikke scenens begrensede kapasitet tatt i betraktning. Regissør Kim Bjarke innfrir i så måte med «Så som i himmelen», med store følelser og et samstemt ensemble med Hans Marius Hoff Mittet og Heidi Ruud Ellingsen som Daniel og Lena som imponerer, alt mens enkeltprestasjoner fra blant andre Jannike Kruse løfter det hele opp i tårekanalhøyde.

Spilles på Oslo Nye Teater.

Les også: Anmeldelse av «Status Quo»: Helt mindfucking

«Reform 97»

Av Tyra Tønnessen, Birgitte Larsen, Marte M. Solem, Marte Engebrigtsen, Hanne Skille Reitan, Leiko Fuseya

Marte Engebrigtsen og hanen Skille Reitan. Foto: Øyvind Eide

Les anmeldelsen: Denne forestillingen er lett å elske: Anmeldelse: «Reform 97»

«Reform 97» er noe av det morsomste, mest medrivende og engasjerende jeg har sett av teater på lenge, jublet Dagsavisens anmelder over dette stykket, som i tillegg gir mye deilig gjenkjennelse også for den som ikke måtte være et reform-barn. Skolereformer høres ikke ut som det ideelle teamet for en teateroppsetning, men regissør Tyra Tønnessen har i samarbeid med skuespillerne Birgitte Larsen, Marte M. Solem, Marte Engebrigtsen og Hanne Skille Reitan laget en scenisk fortelling om de tolv år gamle kameratene Max og Koray som sliter med konsentrasjonsvansker i skolehverdagen. Deres alltid positive kontaktlærer Henriette prøver med alle Reform 97-skolens knep å finne løsninger for guttene. Handlingen foregår på skolen, i en dataspillverden der Koray og Max spiller, hjemme hos Max og på gamlehjemmet der Max’ mor (Birgitte Larsen) besøker sin demente mor, som en gang satt i utvalget som vedtok Reform 97. «En forestilling som gir begrepet skoleteater et helt nytt innhold og en helt ny dimensjon. Og om vi nå liker det norske skolesystemet eller ei – denne forestillingen er det lett å elske!».

Spilles på Nationaltheatret.

Les også: Betagende og grotesk kostymedrama: Teateranmeldelse: «Vårløysing»

«Kirsebærhagen»

Av Anton Tsjekhov

Gjertrud Jynge og Eili harboe. Foto: Erika Hebbert

Les anmeldelsen: En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

Slik har du neppe sett «Kirsebærhagen» før, knapt Tsjekhov heller. Den store, tomme og svarte teaterscenen ligger som i en skitten tåkedis opplyst ovenfra når godseierenken Ljubov «Ljoba» Andrejevna Ranevskaja (Gjertrud Jynge) returnerer fra Paris sammen med sin 17 år gamle datter Anja (Eili Haboe) og broren Leonid (Ola G. Furuseth). De kommer hjem til et familiegods på konkursens rand, i et land i drastisk endring:

«Det Norske Teatrets tolkning i regi av Johannes Holmen Dahl gir oss en kraftig beskåret «Kirsebærhagen» når det gjelder konvensjonelle virkemidler, men det blomstrer likevel bittert og godt selv om vekstforholdene er magre. Et godt ensemble løfter i flokk og får vektlagt eviggrønn tematikk i det langt over hundre år gamle stykket, som var det siste Tsjekhov skrev før han døde av tuberkulose i 1904, bare 44 år gammel. Han skrev det som en komedie over aristokratiets manglende evne til å omstille seg de skiftende tidene, og enn så «vakre» denne privilegerte eliten var hadde de ingen funksjon tilbake som rettferdiggjorde deres eksistens. I «Kirsebærhagen» blomstrer den døende grenen for siste gang, men avleggerne kan man fortsatt skimte den dag i dag, og ikke bare i Russland.», heter det i anmeldelsen.

Spilles på Det Norske Teatret

Les også: «Trilogien»: Unik, mørk og vakker Jon Fosse-dramatisering

Bjarte Hjelmeland: «Ja!»

Av: Bjarte Hjelmeland, Hanne T. Asheim, Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning og Pernille Sørensen

Bjarte Hjelmeland i en av sine mange parodier, som Lothepus. Foto: Fredrik Arff

Bjarte Hjelmelands «Ja!» har gått sin seiersgang i Bergen i høst, og spilles denne våren på Chat Noir i Oslo. Showet tåler godt turen over fjellet, mener Dagsavisens anmelder: Anmeldelse: Ja til «Ja!» med Bjarte Hjelmeland

«Ja!» er den enkle tittelen på den nye forestillingen. Ordet som er så fint å si for alle som nødig vil være nei-mennesker, men som kan få tunge konsekvenser når svaret ikke er gjennomtenkt nok. Et av innslagene er en sang om noen av de skikkelsene Bjarte Hjelmeland har spilt på scenen: Peer Gynt, Macbeth, Jeppe på Bjerget og bakermester Harepus. En allsidig mann, med andre ord, men soloshowene hans kommer bare med ganske gode mellomrom. Dette er det tredje i rekken, etter «Gu’ kor gøy» (2013) og «I lånte fjær» (2016), den siste belønnet med Komiprisen. Showet er en blanding av parodier, velskrevne sanger, og gode, poengterte fortellinger.

Spilles på Chat Noir.

Også på Chat Noir i vår: Gud på høye hæler. Teateranmeldelse: «An Act of God»: 

«Tønes – en teaterkonsert uten Tønes»

Basert på sangene til Tønes

Foto: Stig Håvard Dirdal

Les hele anmeldelsen: Anmeldelse Tønes-teater: Til scenen i all beskjedenhet

Du må til Stavanger og Rogaland Teaters hovedscene for å oppleve teaterkonserten basert på sangene til Frank Tønnesen, bedre kjent som Tønes. Selv er han ikke på scenen, men kvelden i teatret viser at sangene til Tønes for alvor lever sitt eget liv uten hjelp fra opphavsmannen selv. Det hjelper selvsagt med et musikerlag og et knippe sangere fra øverste teaterhylle, det hele regissert av Anders Dale.

Alle koga ikkje likt, det skal være sikkert, og det er vel ingen som «koga» som Tønes. Ingen andre kan finne på å lage en sang om dramatikken i en omgang Yatzy, og ordet underfundig er selvsagt ikke dekkende, knapt nok et fikenblad når man skal beskrive Tønnesens univers.

«Tønes» er Rogaland Teaters første store egenproduserte forestilling bygget på et musikalsk livsverk, og den er skåret inn til beinet hva gjelder dramatisering av innholdet i sangene. Kristian Arntsen, Mareike Wang, Ragnhild Tysse og Kasper Skovli Botnen legger imidlertid et rikt register av seg selv i framføringen av sangene.

Spilles på Rogaland Teater, Stavanger

Les også: Dette skjer på Rogaland Teater våren 2020

«Charlie og sjokoladefabrikken»

Av David Greig, Marc Shaiman og Scott Wittman

Willy Wonka spilles av Fridtjof Stensæth Josefsen, her sammen med umpalumpaene. Foto: Erik Berg

Les anmeldelsen: «Charlie og sjokoladefabrikken»: Sjokoladefest som smaker av gull

Roald Dahl slutter aldri å fascinere barn i alle andre med sine morsomme, rå og ofte burleske historier der han står på lag med de barna som har minst og som behøver mest. De to bøkene om gutten Charlie Bucket som drømmer om sjokolade og har sin store helt i den hemmelighetsfulle og mytiske sjokoladefabrikkeieren Willy Wonka, er ikke noe unntak, snarere tvert i mot. Teateroppsetningen «Charlie og sjokoladefabrikken» bygger på den første og beste av bøkene, og baserer seg på West End-musikalen «Charlie and the Chocolate Factory» fra 2013. Sanger og melodier er hentet fra filmene, den første kom i 1971 mens Tim Burtons nyinnspilling fra 2005 med Johnny Depp som Willy Wonka, er en moderne klassiker.

Teaterversjonen som spilles i Oslo er et sikkerstikk hvis man lurer på om man skal ta barna med på teater, en storslått, morsom, litt nifs og strømlinjeformet fargefest fra ende til annen der de slemme barna får som fortjent og foreldrene deres får mer enn et spark på leggen når stykkets moral skal oppsummeres av Willy Wonkas gode hjelpere Umpalumpaene.Sjokolade er det også nok av:

«Og vann i munnen, det får man nesten av Det Norske Teatrets oppsetning av «Charlie og sjokoladefabrikken» også. For dette er en sjokoladefest med så mye lekkert scenefyll at det er vanskelig å vite hvilken bit man vil nevne først.»

Spilles på Det Norske Teatret

Les også: Andrea Bræin Hovig elsker grums og gråsoner

«Villanda»

Av Henrik Ibsen

Gina Bernhoft Gørvell som Hedvig og Paul-Ottar Haga som doktor Relling. Foto: Pernille Sandberg

Les anmeldelsen: Dobbeleksponert familietragedie

«Henrik Ibsens fraser virker bare fremmede i denne fjortenåringens univers. Så til tross for en ellers troverdig Hedvig og mange morsomme øyeblikk, er ikke Det Norske Teatrets «Villanda» noen vellykket Ibsen-modernisering», heter det i Dagsavisens anmeldelse av regissør Lars Erik Holters nyskapende «Villanda», som gjennom foto og Hedvigs blikk observerer en skadeskutt familie som styrer lukt mot avgrunnen når de vonde sannhetene leder til at Hedvig blir bedt om å ofre det aller kjæreste. Gina Bernhoft Gørvell spiller den ikoniske Hedvig-rollen som en goth-punker som stiller seg på sidelinjen, like sårbar som hun er sterk. Også Frode og Ellen Birgitte Winther som ekteparet Ekdal er lysende i en annerledes oppsetning av Ibsens klassiker.

Spilles på Det Norske Teatret.

Les også: Den kaukasiske krittringen engasjerer

 «Jonas»

Av Jens Bjørneboe

Honningbarna og Kilden Teater griper Jens Bjørneboe. Foto: Erik Hebbert

Les også: Til lykke med dagen, Jens

I år ville Jens Bjørneboe fylt 100 år. Hvor aktuell han fortsatt kan være viser Kilden Teaters oppsetning av «Jonas», som for alvor sparker i gang jubileumsåret på teaterscenen. Bjørneboes opprinnelige roman fra 1955 er blitt en eksplosiv dramatisering hvor Honningbarnas hardtslående, murrende og energiske punk fyrer opp under teksten, mens bandmedlemmene selv, som musikken, blir en integrert del av ensemblet på ni som spiller ut skjebnen til den dyslektiske gutten Jonas. Han som ble hakkekylling blant elever og lærere fordi han ikke lærte seg å lese. Siste delen av stykket går videre inn i så vel romanens som Bjørneboes ideologiske og filosofiske univers, hvor blant andre figren Jungmannen får en utvidet rolle og diskursen kort og godt omhandler hva det vil si å være menneske, det hele sett i lys av det gamle testamentets ti bud, Nitzche og Marx.

Spilles på Kilden Teater, Kristiansand

Les også: Dramatisk vinter for norske artister

«Forelska i Shakespeare»

Basert på filmmanuset til Marc Norman og Tom Stoppard

Jan Gunnar Røise og Ine Marie Willman. Foto: Øyvind Eide

Les hele anmeldelsen: «Forelska i Shakespeare»: Intriger, begjær og pipekrager

Filmen «Shakespeare in Love» traff som en kule da den kom i 1998, på tampen av tiåret da kostymedramaene virkelig herjet i amerikansk og britisk film. Filmen, som henter sin handling både fra Shakespeares liv, hans dramaer og manusforfatterne Norman og Stoppards egen fantasi, ble likt av både kritikere og publikum og vant hele sju Oscarstatuetter. Overføringen til teaterscenen byr på mange tråder, et stort persongalleri og innfløkte forviklinger som har gitt Nationaltheatrets en betydelig publikumssuksess vinteren gjennom. Noen få forestilinger gjenstår i ferbuar av regissør Cecilie Moslis oppsetning, med Jan Gunnar Røise og Ine Marie Wilmann i de fremste rollene.

Spilles på Nationaltheatret.

Les også: «Romeo og Julie»: Forførende, men tannløs Shakespeare

«Tschick – adjø, Berlin»

Av Wolfgang Herrndorf

Foto: Erika Hebbert.

Les hele anmeldelsen: «Tschick – adjø, Berlin»: En plutselig frigjørende reise

Å være ung er for jævlig, men kanskje finnes lyset der man minst venter det. Det var noe den tyske forfatteren og multikunstneren Wolfgang Herrndorf ville få fram da han skrev romanen «Tschick – adjø, Berlin» i 2010, samme år som han ble diagnostisert med dødelig hjernesvulst. Den ble en av Tysklands aller største litterære suksesser, med tre millioner solgte eksemplarer og oversettelse til en rekke språk, deriblant norsk. Teaterstykket som går mot slutten på Det Norske Teatret ivaretar den rå tyske undertonen gjennom Astrid Sverresdotter Dypviks oversettelse, mens regissøren Mina Salehpour tar utgangspunkt i dramatiseringen med tre personer på scenen. Charlotte Frogner turnerer de ti små og litt større birollene i historien som blir sett gjennom øynene og oppfattelsen til 14-åringen Maik (Karl-Vidar lende) som motstrebende blir venn med klassens nye gutt Tschick (Eivin Nilsen Salthe), en russisk innvandrer med en brokete bakgrunn og en stålånde Maik kjenner fra morens fyllekuler. Det skal bli en sommer helt utenom det vanlige.

Spilles på Det Norske Teatret.

Les også: Anmeldelse Jo Strømgrens «Sammenbruddet»: En slagkraftig dødsdans

«Kven drap far min»

Av Édouard Louis

Emil Johnsen. Foto: Dag Jenssen

Les hele anmeldelsen: Med helvete i brystet

Regissør Kjersti Horn har gjort det til et prosjekt å iscenesette den franske forfatteren Édouard Louis' selvbiografiske romaner. Sammen med skuespiller Emil Johnsen har hun fra den første enkle oppsetningen av Louis' debut «Farvel til Eddy Bellegeule» (2015) utviklet samarbeidet til helproduserte teaterforestillinger av de to neste romanene. «Valdens historie» hadde premiere i 2017, og «Kven drap far min» spilles nå på Det Norske Teatrets Scene 3. Og skuespiller Emil Johnsen er strålende i denne høyenergiske og intense forestillingen, hvor hans eneste medspiller er scenerommet. Klasseperspektivet er fremtredende i debutromanen «Farvel til Eddy Bellegeule», men i «Hvem drepte faren min» trer klasseperspektivet enda tydeligere fram. Det gjør det til gagns også i forestillingen på Det Norske Teatret, hvor forestillingens jeg taler sin fars sak – samme far som var gjenstand for et hardt og sviende oppgjør i Louis' debutroman, men som her får en slags forsvarstale.

Spilles på Det Norske Teatret

«LIV – et møte med Liv Ullmann»

Av Liv Ullmann

Liv Ullmann i et av forestillings mange arkivklipp. Foto: Erik berg

Les hele anmeldelsen: Et helt usedvanlig «LIV»

Det er plent umulig å lage et destillat av et liv så rikt som Liv Ullmanns i løpet av snaue to timer. Riksteatrets og Nationaltheatrets forestilling «LIV – et møte med Liv Ullmann» er likevel det beste forsøket man kan tenke seg. Et fascinerende og gripende menneskelig portrett, en gjennomgang av en karriere og et personlig engasjement som plasserer skuespilleren, humanisten og menneskerettighetsforkjemperen Liv Ullmann der hun hører hjemme. Forestillinger denne våren i Oslo og Trondheim.

Spilles på Nationaltheatret og Trøndelag Teater.

Les også: Best på scenen i 2019: Stumteater, Jon Fosse og sjokolade

Teaterpremierer verdt å vente på:

Flere større premierer er klare utover våren. Her er et lite knippe av det vi venter på og som det er store forventninger til. Stykkene vil bli anmeldt i Dagsavisen fortløpende:

«Chess» (Folketeatret)

Musikalen til ABBAs Benny Andersson og Björn Ulvaeus er klar for en norsk scene, med André Søfteland, Karoline Krüger, Espen Grjotheim, Marion Ravn, m.fl. Premiere 13. februar

«Lykkedager» (Nationaltheatret)

Samuel Becketts absurde stykke om Winnie som sitter i sand opp til halsen. Anne Krigsvoll portretterer kvinnen mens Kim Haugen er mannen i bakgrunnen. Premiere 14. februar.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Erlend Ropstad. Foto: Øyvind Eide

«Menneske, kjære menneske» (Nationaltheatret)

Forfatter Nils-Øivind Haagensens dikt møter musikeren Erlend Ropstads låter, i det Nationaltheatret kaller en forestilling om de hverdagslige og umenneskelige utfordringene vi mennesker baler med. Anders T. Andersen regisserer. Premiere 15. februar

«Slåttekar i himmelen» (Det Norske Teatret)

Dramatiseringen av Edvard Hoems roman er en samproduksjon med Teatret Vårt i Molde. Med Jon Bleiklie Devik og Heidi Gjermundsen Broch, m.fl. Urpremiere 7. mars.