Kultur

«Forelska i Shakespeare»: Intriger, begjær og pipekrager

Det er ikke lett å bli stormende forelsket i «Forelska i Shakespeare», men litt småforelsket kan man ikke unngå å bli.

Dagsavisen anmelder

4

TEATER

«Forelska i Shakespeare»

Basert på et filmmanus av Marc Norman og Tom Stoppard, tilrettelagt for scenen av Lee Hall

Oversatt av Øyvind Berg

Regi: Cecilie Mosli

Scenografi: Dagny Drage Kleiva

Kostymer: Anette Werenskiold

Musikalsk leder: Per Christian Revholt

Med: Jan Gunnar Røise, Ine Marie Wilmann, Assad Siddique, Heidi Goldmann, Bernhard Arnø, Per Frisch, Jan Sælid, Per Christian Ellefsen, Espen Mauno, Kim S. Falck-Jørgensen m.fl.

Hovedscenen, Nationaltheatret

Filmen «Shakespeare in Love» traff som en kule da den kom i 1998, på tampen av tiåret da kostymedramaene virkelig herjet i amerikansk og britisk film. Filmen, som henter sin handling både fra Shakespeares liv, hans dramaer og manusforfatterne Norman og Stoppards egen fantasi, ble likt av både kritikere og publikum og vant hele sju Oscarstatuetter. Men med sine mange historiske karakterer, tråder og intriger, er dette også en film som ikke nødvendigvis får deg til å legge beina på bordet og slappe av. Her må du følge med. Så kanskje passer denne fortellingen like bra for et årvåkent publikum i teatret?

Les også: «Indigo Englehår»: Ikke akkurat tidenes fest (Dagsavisen+)

I høst kan vi se teateradaptasjonen av filmen i Cecilie Moslis regi på Nationaltheatrets hovedscene, og det med tittelen «Forelska i Shakespeare». Og på mange måter er det et stykke som passer fint inn i teatrets repertoar, da det både tar opp i seg «Romeo og Julie», som har gått på Hovedscenen i høst, og også har paralleller til fjorårets hovedscenesatsing «Cyrano». Allikevel er det for mye som lugger her til at jeg virkelig blir stormende forelsket i denne forestillingen. Men litt småforelsket, ja det blir jeg.

Av det som betar, må den fint ivaretatte humoren særlig nevnes. I Jan Gunnar Røise har man funnet en både rutinert og nærmest naturlig morsom skuespiller til å kle rollen som Shakespeare. Vi treffer ham først med en beklemmende skrivesperre, etter hvert som ubehjelpelig forelsket og siden som den triumferende dramatiker av «Romeo og Julie», stykket han utvikler under denne forestillingens gang, inspirert av romansen med den vakre Viola (Ine Marie Wilmann). Flere av skuespillerne i ensemblet er strålende festlige som talentløse skuespillere ved teatret The Rose som Shakespeare skrev for. Både Per Christian Ellefsen, Kim S. Falck-Jørgensen og Espen Mauno viser her hvor mye små roller kan løfte en hel forestilling.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men det er jo en historie som skal fortelles her, og som i filmen er det mange vendinger, noen misforståelser og en del intriger og konflikter før Shakespeare ender opp som en skrivende og lykkelig mann. I tillegg til Shakespeares konkurranseforhold til dramatikerkollegaen Christopher Marlowe (Assad Siddique), møter vi også Shakespeares kjærlighet og inspirasjon Viola, hennes kommende ektemann (John Emil Jørgensrud), en rekke interessenter innen teaterdrift og også dronning Elisabeth den første (Tone Mostraum), som både teatrets og Englands øverste maktperson. Alle disse møtene mellom karakterene fungerer ikke alltid like godt. Særlig i første akt går det for sakte i flere av scenene, og det er som hele forestillingen er litt for tung i baken. Det letter fint i de humoristiske øyeblikkene, men selve historiefortellingen har ikke den nødvendige letthet og timing som en forestilling av denne sorten trenger.

Det mangler også noe ekstra i Dagny Drage Kleivas scenografi, som i altfor stor grad består av enkle baktepper i en eller annen stoffkvalitet eller farge. Dreiescenen brukes effektivt til å endre rommet, der et midtstilt stillas får være både teater, kneipe og balkong, men utformingen av det visuelle scenerommet er ikke spesielt spennende. Det minner dessuten for mye om andre oppsetninger av dette stykket, der man også har villet skape et troverdig men teatralt renessanseunivers rundt Shakespeare, Marlowe og dronning Elisabeth. En dæsj av noe nyskapende hadde ikke vært å forakte. Men for å vende tilbake til det som begeistrer: Anette Werenskiolds kostymer! Sitter man langt fremme i salen, blir man vitne til en rekke vakre tekstiler og detaljer – enkelte av kostymene er så overdådige at de tar pusten fra en. Forestillingens ballscene er et særlig syn, og dronning Elisabeth går juleutstillingene på Glasmagasinet en høy gang hva glitter og stas angår. Aldeles nydelig pompøst!

Musikken er også tidsriktig og stemningsskapende, og i tillegg til et lite orkester og et syngende ensemble er bidragene fra kontratenoren Daniel Sæther verdt å merke seg.

Les også: Hun trykket play. Nå konkurrerer hun i Bok-Norges øverste divisjon (Dagsavisen+)

Men det er jo teater, dette her, og selv om det er mye fin innpakning og mye god humor, forsvinner på et vis det viktigste når ikke selve historiefortellingen sitter, når pulsen og drivet framover i fortellingen ikke er der tilstrekkelig til at man sitter og lurer på hva som vil skje nå. Denne mangelen på nerve gjør at uansett hvor interessert i Shakespeare vi måtte være, så blir ikke den Shakespeare som beveger seg på Nationaltheatrets hovedscene, den som interesserer oss mest.