Honningbarna i en fornøyelig scene fra tredje episode i deres videoserie «No Way Norway», i en stall utenfor Drammen.

Fra stallen til konsertsalen

Rett før jul ga Honningbarna ut enda et kort og kontant album som viste deres styrke. Nå kommer konsertene. Og en videoserie med deres morsomste sider.

Nye takter

 

Bildet av Honningbarna som stallgutter er fra innspillingen av videoserien «No Way Norway», som de har laget sammen med de australske komikerne Tim og Ed Raison, også kjent som Fish & Lozza.

– Vi hadde sett en serie de har laget, om hvordan de tar over underholdningsnorge. Vi hadde akkurat blitt spilt på radioprogrammet til Lars Ulrich (Metallica-trommeslager, vår anm.). Så tenkte vi å lage en lignende serie om at vi hadde fått blod på tann av dette, og ville breake internasjonalt. Det er morsomt å sette Honningbarna i samme situasjon som alle norske popprinsesser som drar til USA, sier frontmannen Edvard Valberg.

Bare tull

– Dette er naturligvis bare tull, for vi vet jo hva vi er: Et punkband som synger på norsk, med radikale holdninger, som kødder med å slå gjennom i USA. Vi spiller mye i utlandet vi også, men ikke med samme motivasjon. Planen er ikke et full blown gjennombrudd.

Sju år etter gjennombruddet er Honningbarna en etablert del av norsk rock – men ikke veltilpasset.

– Honningbarnas prosjekt nå er å være et helt konkret alternativ. Til den hyperkommersielle musikken som ikke snakker på vegne av verden. Verden er kald og giftig og absurd. Vi lager voldelig lyd for en voldelig tid, sier Edvard Valberg.

Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook!

Forvirring og kaos

Derfor heter også det nye albumet «Voldelig lyd». «Honningbarna gyver løs på sangene med en energi som mange av oss oppdaget den gangen punken var ny. Det er vanvittig godt å høre igjen dette øset av og til», sto det i anmeldelsen her i avisa.

– Musikken skildrer stemningen i en verden med forvirring og kaos. Det viser seg at mange vil lytte til dette. Det er en måte å være sammen på, i en boble som varer i 45 minutter, som er annerledes enn dagliglivet. Vi har aldri vært raskere og mer til poenget enn vi er nå, mener Valberg.

Les Dagsavisens anmeldelse av «Voldelig lyd»: Noen sier at rocken er død. Men Honningbarna har den i så fall fått et nytt liv.

Kort og intenst

Dette med 45 minutter er bokstavelig ment, for så lenge varer en ideell konsert med Honningbarna. Albumene slutter etter 15–20 minutter. «En passelig dose for musikk som er så sterk som dette», igjen ifølge vår egen anmeldelse.

– Vi tenker at det er det eneste riktige å gjøre nå. Konsentrasjonsevnen til folk er ikke bedre. Det kler oss godt å gjøre det short and sweet. Kort og intenst, dét er dét. På konsertene hadde ikke vi holdt ut lenger heller, så intens som musikken er.

Gjøre motstand

I 2017 fikk Honningbarna Bendiksen-prisen, opprettet til minne om platedirektør og artist Arne Bendiksen. Der ble det blant mye annet fint framhevet at de fikk prisen for sin «kaotiske uforutsigbarhet»

– Der er i Honningbarnas natur å gjøre motstand. Hvis vi gjør som forventet hadde vi ikke spilt vår rolle. Det uforutsigbare er et av idealene vi holder høyest, sier Valberg.

Gode samarbeid

Den siste singelen fra «Voldelig lyd» er «Penthouse perfekt», som er en duett med Haley Shea fra Sløtface.

– Hun er den kuleste jenta på musikkfeltet nå, mener Valberg.

Det forrige albumet var så raskt, loud. De som elsket det, de elsket det, sier Valberg, men antyder at dette ikke var for alle. Derfor en litt annen stil denne gangen – med en duett attpåtil.

– Så lagde vi «Penthouse Perfekt» som en duett, og skulle vi først gjøre noe sånt måtte jeg synge med den eneste som kunne få det til, sier Valberg.

«Voldelig lyd» er produsert av Kjartan Kristiansen, gitarist i DumDum Boys, og før det igjen i Wannskrækk, som var et av Norges første punkband.

– Han er en av de rockeheltene man alltid har hatt. Det er lett å bli skuffet over å treffe gamle helter. Kanskje har de forblitt i gamle dager. Men noen har en gave. Når Kjartan snakker holder alle kjeft, fordi de har lyst til å høre hva han har å si. Selv tenker vi ofte «mer er mer» når vi er i studio, mens han gjerne sa «nei, dette er ikke nødvendig». Innenfor punkrocken er det viktig å ha noen som spør om sånt, ellers blir det for mye pynt.

Til Nord-Korea

Åpningslåten på «Voldelig lyd» heter «Pyongyang Freedom Fighter». Som er inspirert av en tur Edvard Valberg tok til Nord-Korea i fjor.

– Det var et eventyr. Jeg er så fascinert av alt som er annerledes. Nord-Korea er fundamentalt annerledes i en verden som ellers blir likere og likere. Jeg kan på ingen måte fortelle om hvordan det egentlig er der, men bare si hvordan det opplevdes for meg. Det var det rareste jeg har sett. Og dette var det de ville jeg skulle se. Vi var ute på lange program hele dagen, opptil 12 timer, men om kvelden var det bare hotellet med barer og bowling, karaoke og kasino.

– Hvordan påvirket disse inntrykkene «Pyongyang Freedom Fighter»?

– For å være ærlig var det først og fremst en tittel jeg syntes var morsom. Men den åpenbare klaustrofobiske stemningen ble en inspirasjon for teksten.

Selger ut?

Når gruppa nå igjen drar på turné sitter Edvard Valberg sitter fortsatt med celloen foran på scenen. Som den eneste vi vet om i punkrocken.

– Celloen er instrumentet mitt. Det hadde vært synd å ikke bruke den.

– Synes du den en viktig del av lydbildet til Honningbarna?

– Nei. Jeg kunne løyet for deg nå og sagt noe annet, men i den musikken vi spiller, er gitar, bass og trommer viktigere. Men ting må ikke være ekstremt viktige for å være kule.

«Når vi blir eldre skal vi selge ut/Når vi blir eldre skal vi feige ut/når vi blir eldre skal vi dø», synger Honningbarna i «Haster som faen» fra det nye albumet. Når blir dette?

– Gudene vet. Det er ikke ennå, lover Edvard Valberg.

Honningbarna spiller på Rockefeller i Oslo 13. januar, Folken i Stavanger 10. februar og Union i Drammen 13. mars.