Kultur

«Tschick – adjø, Berlin»: En plutselig frigjørende reise

To unge gutters reise gjennom tysk nåtid utgjør et sårt og morsomt teaterblikk på kunsten å finne seg selv.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Tschick – adjø, Berlin»

Av: Wolfgang Herrndorf

Dramatisert av: Robert Koall

Regi: Mina Salehpour

Med: Carl-Vidar Lende, Eivin Nilsen Halse, Charlotte Frogner

Det Norske Teatret

Å være ung er for jævlig, men kanskje finnes lyset der man minst venter det. Det var noe den tyske forfatteren og multikunstneren Wolfgang Herrndorf ville få fram da han skrev romanen «Tschick – adjø, Berlin» i 2010, samme år som han ble diagnostisert med dødelig hjernesvulst og gikk inn i en svært kreativ periode før han valgte å ende livet i 2013. I løpet av disse årene skrev han blant annet dagbok parallelt med at «Tschick – adjø, Berlin» ble en av Tysklands aller største litterære suksesser, med tre millioner solgte eksemplarer og oversettelse til en rekke språk, deriblant norsk. Teaterstykket ivaretar den rå tyske undertonen gjennom Astrid Sverresdotter Dypviks oversettelse.

Les også: «Alice i Vidunderland»: En sprikende vill drøm

Den sentrale unge tyske regissøren Mina Salehpour tar utgangspunkt i dramatiseringen med tre personer på scenen, og i Det Norske Teatrets versjon er det Charlotte Frogner som turnerer de ti små og litt større birollene. Historien er i utgangspunktet en klassisk oppvekstroman med en plutselig reise som ramme, og alt blir sett gjennom øynene og oppfattelsen til 14-åringen Maik (Karl-Vidar lende). Blikket er skarp, humoren ram og rå som byen den tar utgangspunkt, og dette bidrar til å oppheve aldersrammene for det som i utgangspunktet regnes som en ungdomsfortelling.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Erika Hebbert

Maik er god på skolen, men selvtilliten hans står ikke i forhold til familiens overklasseøkonomi skapt av olm og slagkraftig konkursrytter av en far mens moren stadig vekk sendes avgårde på «skjønnhetsklinikken». Majk er dessuten dødelig forelsket i den perfekte Tatjana, og en av få i klassen som ikke er invitert til bursdagsfesten hennes idet sommerferien står for døren. Det er heller ikke klassens nye gutt Tschick (Eivin Nilsen Salthe), en russisk innvandrer med en brokete bakgrunn og en stålånde Maik kjenner fra morens fyllekuler og hvis egentlige navn er Andrej Tschichatschow, et navn ingen klarer å uttale. På den verste dagen i Maiks liv, da alle andre skal på festen til Tatjana og han i tillegg er blitt overlatt til seg selv i to uker, står plutselig Tschick utenfor med en Lada han har «lånt». Det blir begynnelsen på en roadmovie ut fra Berlin og inn i et tidligere Øst-Tyskland som byr seg fram fra en overraskende side, med to outsidere fra hver sin ende av klassestigen som ikke vil være de samme når sommeren er over.

Les også: Peer Gynt blir en «bitch»

«Tschik – adjø, Berlin» gir oss Maik i fri flyt. Det er hans snurrige monologer og oppsummeringer, dels sett i bakspeilet, dels henvendt til publikum, som driver den spilte handlingen. De mange episodene de to råker ut for blir dramatiske, men ofte uforklarte høydepunkter langs en rute som er overstrødd med absurde og komiske skikkelser og hendelser, og alle de utfordringene to 14-åringer har i en «lånt» Lada på Autobahn og bortenfor. Som å få tak i bensin, for eksempel. Lende spiller Maik med nerdete bravur, fra å være en selvbebreidende sosekopp til å bli egenrådig og selvsikker. Salthe er ubetalelig i rollen som en stoisk ung gutt som utenforskap og livet har herjet hardt med i de få årene han har levd. Både han og Maik er helt «feil», snålt kledd opp til en estetikk som sammen med humoren forsterker den løsrevete posisjonen de har. Slik blir «Tschick – adjø, Berlin» et nåtidig ekko av Wim Wenders banebrytende roadmovie-trilogi og da særlig filmen «Kings of the Road», bare med den forskjellen at dagens reise byr på et langt mer vennlig innstilt Tyskland enn det 1970-tallets grense mellom øst og vest hadde å by på.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Foto: Erika Hebbert

Les også: Humringstime med en publikumsfavoritt

Charlotte Frogner er ikke ukjent med å skifte fra den ene skikkelsen til den andre, og her er hun alt fra drivende full hjemmeværende mor til en hel familie på den alternative livsstilgrenen til senil gammel elitesoldat. Best er hun som tenåringen Isa, den viktigste personen guttene møter, en rømling som dem selv som gjør tilstanden passivaggressiv til en egenskap i seg selv. Frogner er også god som Maiks mor når hun sjangler og sutter som på en flaske av Maria Anderskis scenografiske mylder av hvite tråder som henger ned fra en lysrigg, tråder som illuderer rom og kjøretøy, natur, stjerner, skog, søppeldynge og svømmebasseng blant mye annet. De abstrakte bildene står i kontrast til de svært konkrete figurene særlig Frogner danner. Hun spiller de ulike med karikaturen som utgangspunkt, komplett med «hele» paletten av norske dialekter. Et par av dem blir knapt annet enn sjablonger, andre direkte rørende, og ingen av dem er som Maik og Tschick forventer. Og der ligger også stykkets enkle budskap, pakket inn i en styggfrodig oppsetning som først og fremst handler om vennskapets styrke og evnen til å gripe det uventede.