5
TEATER
«Charlie og sjokoladefabrikken»
Av Grieg, Shaiman, Wittman, Bricusse og Newley,
Basert på Roald Dahls bok
Regi: Vidar Magnussen
Koreografi: Belinda Braza
Scenografi: Gjermund Andresen
Kostymer: Christina Lovery
Kapellmester: Svenn Erik Kristoffersen
Med: Fridtjof Stensæth Josefsen, Peter Andreas H. Moseng/Ole Opsal Stavrum, Pål Christian Eggen, Geir Kvarme, Tiril Heide-Steen, Kristoffer Olsen, Paul Ottar Haga m.fl.
Hovedscenen, Det Norske Teatret
Roald Dahl har fortryllet mange generasjoner av barn med sine bøker om den fattige engelske gutten Charlie Bucket og hans eventyrlige opplevelser på Willy Wonkas sjokoladefabrikk. Wonka er mannen som kan putte et helt måltid inn i en tyggegummi og lage sjokolade som gir deg vann i munnen bare du hører navnet på dem.
Og vann i munnen, det får man nesten av Det Norske Teatrets oppsetning av «Charlie og sjokoladefabrikken» også. For dette er en sjokoladefest med så mye lekkert scenefyll at det er vanskelig å vite hvilken bit man vil nevne først.
Forestillingen baserer seg på West End-musikalen «Charlie and the Chocolate Factory» som hadde premiere i 2013. Her er også melodier kjent fra filmen om Charlie fra 1971. Scenefortellingen holder seg ganske nært opptil boken, og vi treffer selvsagt både Ompa Lompaer og den lille gruppen med snodige, bortskjemte barn og deres enda snodigere foreldre, som får besøke sjokoladefabrikken sammen med Charlie og hans bestefar Joe. Men Det Norske Teatret har selvsagt satt sitt eget livlige preg på det hele.
Les også: Tarjei Sandvik Moe: De erter meg ikke lenger
Christina Loverys kostymer og Gjermund Andresens scenografi er et stilkalas av en annen verden. Det er så gøy å se! Her er litt 70-tall og litt 80-tall, litt 60-tall og litt 90-tall. Et par smarttelefoner og en ipad gir oss et hint av 2019. Willy Wonkas verden går i en mer futuristisk retning, der den bleke, grønnkledde mannen ser ut som han er klippet ut av en fjern fremtid og fabrikkens hans gir en følelse av å være i verdensrommet.
Det dukker opp så mye rart i denne forestillingens visuelle uttrykk at man aldri blir lei av å se. De herlige kostymene er dessuten med på å skape forestillingens persongalleri – og her er det lett å finne seg en favoritt eller flere.
I tillegg til at kostymene leker med stiler og proporsjoner, kan det virke som teatret denne gangen har valgt ut skuespillere etter høyde. Det er nemlig store høydeforskjeller mellom dem, og det gir ensemblet et spennende og morsomt visuelt preg. Forestillingens hovedpersoner, Charlie (på premieren Peter Andreas Hjellnes Moseng) og Willy Wonka (Fridtjof Stensæth Josefsen), står i en fin visuell kontrast til hverandre slik sett.
Men selv om Moseng er en liten gutt, er han stor på scenen. Han er dyktig til både å spille, danse og synge og ikke minst å ta plass på scenen, både når han er nesten helt alene og i ensemblescener. Her er det mye krutt og sprett, men vi aner også en Charlie som er både snill og følsom.
Fridtjof Stensæth Josefsen som Willy Wonka gjør sin rolle som eksentrisk mann i grønn dress med klasse og bravur. Han er dessuten et nytt sangkort å satse på for Det Norske Teatret, som alltid har vært et scenehus med mange svært gode sangere. Denne mannen synger med en så vakker klang i stemmen! Hans og Charlies sang «Utsikta herifrå» er forestillingens desiderte gåsehudnummer.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er mye som kan sies å være det aller beste med denne forestillingen, men det som får den til å virkelig stå ut blant andre, er at den også er veldig morsom.
Pål Christian Eggen som Charlies elskelige og eldgamle bestefar Joe i bare stillongs, er forestillingens desiderte humoristiske høydepunkt, men også Willy Wonkas mislykkede spagat og Violet Beauregardes forvandling til blåbær kan nevnes som fortreffelige øyeblikk. Dette må bare oppleves!
Orkesteret, under ledelse av Svenn Erik Kristoffersen, swinger seg gjennom storband og disco, country og heavyrock med like stor sikkerhet og presisjon. De kommer også med en liten hilsen til filmen med Gene Wilder som Wonka fra 1971, med toner fra den kjente sangen «The Candy Man», som i sin helhet ikke er med i denne oppsetningen. Og apropos hilsener: Gjermund Andresens skjeve scenografi må da også være et lite nikk til filmen fra 2005 hvor Johnny Depp spilte Wonka og Charlies hus er så skjevt at det bikker over i det urealistiske?
Les også: «Sigd» viser hvor galt det iblant kan gå når lyrikk møter teater (Dagsavisen+)
Det er vanskelig å ønske seg mer enn det vi får i denne forestillingen. Det måtte i så fall være noen mer storslagne og koreografisk imponerende dansenumre. De ser vi lite til i norske musikaler. Men utover det har Det Norske Teatrets Charlie og sjokoladefabrikken alt og er en drøm av lys og farger, sjokolade og sang, gullbilletter og sølvskimrende curlingforeldre. Et energigivende høydepunkt i teaterhøsten!