Kultur

Denne forestillingen er lett å elske: Anmeldelse: «Reform 97»

«Reform 97» er en forestilling som gir begrepet skoleteater et helt nytt innhold og en helt ny dimensjon.

Dagsavisen anmelder

5

TEATER

«Reform 97»

Av Tyra Tønnesen, Birgitte Larsen, Marte Magnusdotter Solem, Marte Engebrigtsen, Hanne Skille Reitan og Leiko Fuseya
Regi: Tyra Tønnesen
Scenografi og Kostymer: Leiko Fuseya
Videodesign: Torbjørn Ljunggren
Med Birgitte Larsen, Marte Magnusdotter Solem, Marte Engebrigtsen og Hanne Skille Reitan
Nationaltheatret, Amfiscenen

Jeg innrømmer at jeg ble litt bekymret da jeg forberedte meg til å se «Reform 97», som nå har hatt premiere på Amfiscenen på Nationaltheatret. Ethvert forsøk på å lese meg opp på nettopp Reform 97, Kunnskapsløftet og andre smånifse forvandlinger som har veltet om på det norske skolesystemet de siste tjue årene, resulterte fort i forvirring og en påtagelig kjedsomhet. At forestillingen skulle vare nesten to og en halv time i tillegg gjorde meg ytterligere skeptisk. Jeg ante muligheter for at vi nå skulle vi utsettes for en uthalende skole- og reformkritikk inspirert av reformenes både byråkratiske og luftige begrepsbruk. Hjelp!

Men det viser seg at «Reform 97» er noe av det morsomste, mest medrivende og engasjerende jeg har sett av teater på lenge. I tillegg er det er mye deilig gjenkjennelse her, også for den som ikke måtte være et reform-barn.

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

I samarbeid med regissør Tyra Tønnessen har skuespillerne Birgitte Larsen, Marte M. Solem, Marte Engebrigtsen og Hanne Skille Reitan laget en scenisk fortelling om de tolv år gamle kameratene Max (nydelig og overbevisende spilt av Marte Engebrigtsen) og Koray (heftig fremstilt inntil det absurde av Hanne Skille Reitan) som begge sliter med konsentrasjons-, lærings- og tilpasningsproblemer i skolehverdagen. Deres alltid positive kontaktlærer Henriette (Marte Solem, som er en herlig ekstrakt av flere lærere jeg selv kan huske å ha hatt) prøver med alle Reform 97-skolens knep å finne løsninger for guttene. Hun inviterer også til foreldremøte som publikum får være en del av, og hun underviser og geleider oss dessuten i alt fra religion (eller hva heter det faget for tiden?) til psykososial utvikling. Handlingen foregår på skolen, i en dataspillverden der Koray og Max spiller, hjemme hos Max og på gamlehjemmet der Max’ mor (Birgitte Larsen) besøker sin demente mor, som en gang satt i utvalget som vedtok Reform 97.

Les også: Betagende og grotesk kostymedrama: Teateranmeldelse: «Vårløysing»

Med masse humor, varme og kjærlighet skildres både guttene, deres familier og lærerne svært troverdig, selv om de jo også er overdrevet og karikert. Skuespillerne har oss i sin hule hånd helt fra lærer Henriette møter oss i trappen med håndhilsing og beskjed om å gå inn to og to «som vi har snakket om så mange ganger». Dette er litt som å gå på skolen igjen, bare enda morsommere. Og det er slående hvor lite som egentlig har forandret seg i skolehverdagen de siste tretti årene, tross nyere tids bruk av mål og måloppnåelse, kartleggingsprøver, nye, freshe pedagogiske metoder og en nettbasert læringsplattform som itslearning. Problemene er mye de samme som de var før reformen; barn som vandrer rundt i klasserommet, som går på Rema 1000 i friminuttet, som gir hverandre stygge kommentarer, som dytter og bråker i timene og ikke henger opp tøyet sitt i gangen. Reform 97s utvidede skolegang har kanskje bare resultert i at disse problemene blir en større del av barnas liv fordi skoledagen og hele skoletiden varer lenger?

Les også: Anmeldelse Mimmi: «Semper Aedem»: En dronning verdig

Mens vi hovedsakelig ler oss gjennom første akt, byr andre akt på mer alvor, som kommer til uttrykk i foreldremøtet der foreldrenes ulike syn på hva skolen skal være, er i fokus. For hva er egentlig hensikten med dagens norske skole? Er det å forhindre at kineserne ikke blir herskerne i verdensmarkedet, eller er det å utvikle empatiske individer som klarer å leve med hverandre under trykket fra en stadig økende klimakrise? Gamlehjemmet settes også opp mot skolen som institusjon. De har begge overtatt oppgaver som tidligere var forbeholdt familien å gjøre, og det er bare å håpe at familien en dag ikke mister sin funksjon fullstendig som sted for omsorg og læring.

Forestillingen gir oss ingen fasitsvar, og det som er av reformkritikk er også så godt innbakt i helheten at den ikke er så lett å få tak i. Det burde den kanskje vært. Og om det er noen moral her? Om alt feiler i møtet med skolesystemet, kan man alltids velge den norske løsningen: Å dra på hytta.

«Reform 97» er en forestilling som gir begrepet skoleteater et helt nytt innhold og en helt ny dimensjon. Og om vi nå liker det norske skolesystemet eller ei – denne forestillingen er det lett å elske!