Til lykke med dagen, Jens

Påminnelsen om forfatterens liv kom gjennom Dagsrevyen sist torsdag. Teateret Kilden i Kristiansand setter opp «Jonas» som en påminnelse til oss alle om at det er 100 år siden Jens Bjørneboe (1920–1976) ble født i sørlandsbyen.

Vi er vel flere som har kjent på tenåringens behov for noen å dyrke, en higen som gjerne kommer sammen med behovet for å ta avstand fra foreldregenerasjonen og alle deres feil.

Che Guevara-plakat på veggen, anarkistbutton på Fretex-frakken, Sex Pistols på platespilleren og «Jonas» eller «Haiene» av Jens Bjørneboe på nattbordet var en del av stedfortreder-opprørene våre på 80-tallet.

Det var ikke så mye opprør igjen til oss som var generasjonen etter m-l-erne, men Jens Bjørneboe var vår mann, selv om han var like død som Che Guevara, John Lennon og Sid Vicious.

Den tidligere antroposofen og Steinerskole-læreren Bjørneboe sto fjernt fra den autoritære stilen til AKP (ml) og SUF. Bjørneboes slakt av systemet – henholdsvis skole- og fengselssystemet – gjennom «Jonas» og «Den onde hyrde» – var noe av det mest epokegjørende siden Alexander Kiellands «Gift».

I resten av 2020 kommer det helt sikkert opp debatter som dette: Har vi noe å lære av Bjørneboe? Var ikke Jens Bjørneboe mer for gymnasiaster som forelsket seg i myten? Til det første: Ja, det har vi. Til det andre: Både òg.

Jeg var vel en av mange som gjennom romjulen ble rørt av historiene om Ari Behns dyrking av helter som William Burroughs, Jack Kerouac og Ernest Hemingway.

Hvem har ikke vært på samme sted?

Jeg har smugkikket på Allen Ginsberg gjennom klesstativene på Fretex i Stavanger – det var virkelig den store beatpoeten, dikteren av «Howl» og kompisen til Burroughs og Kerouac som sto og kikket på dresser.

På Fretex i Stavanger, av alle steder! Jeg har i min kroniske Hemingway-dyrking drukket på Le Select i Paris og dratt med meg ungene mine til Key West for å besøke huset til mesteren. Det siste to ganger, til og med.

Hva var det egentlig vi hadde å lære av Jens, ved siden av fengselsvesenets og skolens autoritære og undertrykkende sider?

Bjørneboes vrede mot fengselssystemet var delvis basert på egne opplevelser, delvis et utslag av hvordan en hudløs kunstner kan fungere på sitt beste.

Litteratur brukt mot fengselsvesenet var i tråd med reformtankegangen som kulminerte med kriminalmeldingen til justisminister Inger Louise Valle (Ap) i 1978. At rehabilitering erstatter hevn er opplagt for de fleste i dag – og Jens Bjørneboe skal ha sin del av æren for den samfunnsforbedringen.

Den som har lest trilogien «Bestialitetens historie» som tenåring   mister noen illusjoner og får noen advarsler. Snaut tre tiår etter at Bjørneboe ga ut «Frihetens øyeblikk», «Kruttårnet» og «Stillheten», om menneskets evne til å begå ondskap, dukket galskapen og den etniske rensingen kjent fra 2. verdenskrig, opp i det som hadde vært Jugoslavia.

Jeg har ikke lest Jens Bjørneboe på flere tiår, og jeg kjenner at jeg vegrer meg mot å gå tilbake til romanene fra dengang da. Stemmer ryktet om at han er utdatert?

At Jens egentlig var en stedfortredende opprører for de av oss som var silkerampete rebeller på 80-tallet?

Den som leser om igjen litteratur som gjorde inntrykk i ungdommen, kan få en helt annen opplevelse som voksen. Etter å ha slukt «Triumfbuen» av Erich Maria Remarque på videregående, var det litteraturhistorisk nødvendig å avslutte skolegangen med en kamerattur til Paris for å drikke calvados.

Selvsagt inspirert av romanfigurene til Remarque. Nylesingen av «Triumf­buen» over 20 år senere viste hvor naiv en ung og mytoman manns lesning kan være kontra en middelaldrende manns.

Alder og livserfaring skaper et filter som kan komme godt med i andre sammenhenger, men det samme filteret kan for noen av oss fjerne nærkontakten med stor litteratur. Som jeg i hvert fall tror at Jens Bjørneboe skapte.

Utenom i Kristiansand, der bystyret nylig diskuterte om plassen ved Domkirken skulle bære Jens Bjørneboes navn, har det lenge vært stille om forfatteren.

NRK-journalisten Haagen Ringnes’ intervju med Bjørneboe fra Vierland, Ole Paus’ vennskap og samarbeid og Anne Grete Preus’ album «Fullmåne» og Tore Rems biografi har vært de tydeligste sporene de siste tiårene.

Det har vært sagt at Jens Bjørneboe og Kristiansand hadde et dårlig forhold. Nå når Kristiansand har skjerpet seg, kan gjerne vi andre våge å lese hundreårsjubilanten Bjørneboe på ny?