4
TEATER
«Romeo og Julie»
Av William Shakespeare
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med: Hanna-Maria Grønneberg, Herbert Nordrum, Anne Krigsvoll, Kyrre Hellum, Eindride Eidsvold, Petronella Barker, Morten Espeland, m.fl.
Nationaltheatret/Riksteatret
Kjærligheten har hastverk i William Shakespeares «Romeo og Julie». Det har rollegalleriet også, som om frykten for død og dommedag hjemsøker dem som en pest i ulming. Ikke før har unge Romeo Montague grått seg grå av lengsel og kjærlighetssorg for en annen, så møter han og Julie Capulet hverandre på et ball arrangert av hennes far. To barn som gjennom familienes feider er oppdratt til å hate hverandre ender opp med det stikk motsatte. I løpet av et halvt døgn er de gift i all hemmelighet. Kanskje kan deres kjærlighet og båndet de knytter mellom seg ved hjelp av den kloke munken broder Lorenzo, stagge den dødelige feiden mellom familiene Capulet og Montague i et Verona som tidsmessig er lagt til 1300-tallet. Og i denne sammenhengen også til en norsk teaterscene i 2019, der vi som publikum kommer inn i noe nær en leseprøve. Her finner vi Anne, Herbert, Eindride og andre i første akt som søker seg mot rollefigurer som på den ene siden er slitte forestillinger fra et av verdens aller mest kjente stykker, på den annen side brikker i en evig aktuell kjærlighetstragedie.
Les også: Et skalkeskjul av larm og vrede
Regissør Sigrid Strøm Reibo regisserte nylig Arne Lygre-stykket «Meg nær», også på Nationaltheatret. Hun har valgt langt mindre stramme grep for å få en ny generasjon interessert i Shakespeares visjon om kjærligheten som fanges i et kynisk spill ingen andre enn de forutbestemte varslene om død, hat, overgrep, svik og undergang råder over. Første akt preges av det dagsaktuelle teatrets leting og tvil inn mot en klassiker som kan framstå som støvete om den ikke ses med nye øyne. Med jeans og sverdslirer forenes dermed dagens terminologi med Shakespeares diktning i André Bjerkes oversettelse, samtidig som sjablonger i naturtro størrelse skyves prøvende rundt som forsøkskaniner i helheten.
Noe av intensiteten i dialogen og etableringen av de to duellerende familienes plass i den gitte samfunnsstrukturen går tapt i dette innledende kaoset. Det blir også klart at sentrale elementer i feiden og i de ulike familiegrenene er blitt veid for lette i Reibos helhetssøken, til tross for at mange av disse ligger til grunn for at Romeo og Julie må møtes i hemmelighet. «Romeo og Julie» er et stykke som har åpenbare aktuelle paralleller fortsatt i dag, rundt maktstrukturer og forbudt kjærlighet grunnet det være seg religion, seksuell legning eller klasse- og kulturforskjeller. Reibos valg og virkemidler, blant annet gjennom å tilnærmet utelate Romeos familie, gjør derimot stykket overraskende nøytralt og tannløst når det gjelder feidens betydning, ikke bare for de unge elskende, men for forståelsen av en større verden rundt dem.
Samtidig vil humoren som oppstår med ensemblets komiske og kontrasterende tilnærminger dels fungere etter hensikten. Shakespeare handler om forførelse. «Romeo og Julie» i Reibos oppsetning handler i tillegg om å forføre en ny generasjon inn i stykkets magiske dragkamp om de to unge elskende tilsynelatende uovervinnelige kjærlighet – og dens vilkår i skyggen av patriarkalske maktstrukturer og viljesterke renkesmeder. Det er dette som får herr og fru Capulet (Morten Espeland og Petronella Barker) til å tvinge 13 år gamle Julie til å måtte gifte seg med den langt eldre fyrst Paris (karikerende framstilt av Kim Jøran Olsen), uvitende om at hun allerede er viet til Romeo som blir forvist fra Verona i kjølvannet av en tragedie framprovosert gjennom familiefeiden. Bare Julies amme (Anne Krigsvoll) og munken Lorenzo (Eindride Eidsvold) kjenner til det unge parets stormende forhold, men derfra og helt inn i gravkammeret er skjebnen nådeløs.
Les også: Løse sonetter
Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum har en kjemi seg imellom som gir fin og troverdig næring til Julie og Romeos inderlige kjærlighet. Sammen med dyktige medspillere som blant andre Anne Krigsvoll i rollen som ammen og Kyrre Hellum som Mercurio, bærer de stykket over et dels utydelig reisverk, fra de første humoristiske «prøvene» og inn mot den stadig mer fengslende og sitrende sisteakten da Reibo for lengst – og med hell – har gitt stykket tilbake til Shakespeare. Grønneberg er en sterk og selvstendig Julie, og har mindre av den slentrende ironien som Nordrum ikler seg i stykkets innledende scener, der han skal finne sin indre keitete 16-åring blant annet ved å gjøre en «Leonardo DiCaprio». Det er absolutt ingenting keitete ved hans Romeo når desperasjonen setter inn, og han viser igjen hvor godt han balanserer humor og alvor. Reibos bruk av popkulturelle referanser, inkludert Baz Luhrmanns «Romeo And Juliet» og «West Side Story», løfter generelt oppsetningen, det samme gjør slagsmålscenene som er utstudert smart koreografert og infiltrert i Katrin Nottrodts enkle design av lysbord og dukker. Men den famlende første delen og nedtoningen av feiden mellom Montaguene og Capuletene, gjør at hver gang man føler man får taket på Romeo og Julies smerte, glipper den unna i mangel på klangbunn og et fullgodt rammeverk.
«Romeo og Julie» vises på Nationaltheatrets hovedscene t.o.m. 6. september. Skal så landet rundt med Riksteatret etter turnépremiere på Gjøvik 12. september.
Les også: Kongen av Shakespeare