Kultur

Dobbeleksponert familietragedie

Modernisering av klassiskere er en risikosport, og noen ganger går det ikke så bra. Det er Det Norske Teatrets oppsetning «Villanda» et godt eksempel på.

3

TEATER

«Villanda»

Av Henrik Ibsen

Regi: Lars Erik Holter

Visuell design og fotografi: Pernille Sandberg

Komponist: Petter Winther

Med: Frode Winther, Ellen Birgitte Winther, Gina Bernhoft Gørvell, Bernhard Ramstad, Paul-Ottar Haga, Amund S. Karlsen, Gard Skagestad, Øyvin Berven, Trini Lund

Det Norske Teatret

Vi er blitt vant til å se nye versjoner av Ibsens dramaer nå. Vi ser stadig disse klassiske tekstene vris og vendes, iblant til det ugjenkjennelige, og ofte går det riktig bra, noen ganger fordi forestillingene blir så radikalt ulike den opprinnelige teksten. Vanskeligere blir det idet man skal legge seg et sted midt imellom den kjente teksten og en ny versjon, slik Lars Erik Holter har gjort i sin nye bearbeiding av «Vildanden» for Det Norske Teatret, «Villanda». For resultatet smaker absolutt ikke av fugl.

I Ibsens drama står sannhet og livsløgn, lykke og død, mot hverandre, og det er Hjalmar og Gina Ekdal og deres datter Hedvig som av familievennen Gregers Werle konfronteres med sannheter så sviende at hele familien revner på verste måte. Regissør Holter har sagt at han gjennom denne oppsetningen ønsker å forstå hvorfor en fjortenåring som Hedvig velger å ta livet av seg når hun avvises av ham hun setter høyest, faren Hjalmar, som viser seg ikke å være hennes biologiske far. Men dette er blitt en brokete og merkelig vei til en slik forståelse – og vi blir ikke noe visere verken hva fjortenåringer eller Ibsens symbolrike drama angår.

Spilt på teatrets lille Scene 3 byr denne oppsetningen på muligheten til virkelig å komme tett på familiedramaet, og her får man følelsen av å gjeste en helt vanlig familie av i dag. I denne sterkt nedkuttede og moderniserte versjonen av Ibsen-dramaet er nemlig kostymer og scenografi preget av vår tid. Familien Ekdal bor i et moderne fotostudio med alt man kan tenke seg av utstyr, sentrert rundt et stort lerret i scenerommets midte. Bildene bearbeider de siden på Mac og PC på et minimalistisk kontor. Familiens stue representeres av en skinnsofa på scenens venstre side. Ibsens tekst er oversatt til et moderne nynorsk, og i starten fungerer alle moderniseringer ganske greit. Oppsetningen har gjennomgående også omfavnet det tragikomiske ved dette dramaet – her er det riktig mange fornøyelige øyeblikk, særlig i ekteskapsscenene mellom Hjalmar og Gina Ekdal (spilt av Frode og Ellen Birgitte Winther).

Les også: Denne forestillingen begeistrer vår anmelder: «Noe av det morsomste jeg har sett på lenge» (DA+)

Det er først når de umiskjennelige Ibsenske frasene og motivene dukker opp at noe begynner å skurre. For er det ikke mistenkelig gammeldags å ha kaniner og villender på loftet i våre dager? Og ser og høres ikke gamle løytnant Ekdal (Bernhard Ramstad) ut som han er klippet ut av en mer tradisjonell oppsetning av stykket?

Når Gregers Werle sent i forestillingen ber Hedvig om å ofre villanden hun setter så høyt for å glede Hjalmar, er det noe med denne offertankegangen som ikke rimer med vårt tankesett i dag. Selv om visse deler av «Vildanden» kan oversettes til en gjenkjennbar virkelighet av i dag, kan altså andre absolutt ikke det. På et merkelig vis er det de mest Ibsenske øyeblikkene som virker mest gammelmodige i denne oppsetningen, og Ibsen oppleves plutselig som sjeldent uaktuell. Med dette slutter motoren for alvor å gå i «Villanda»-maskineriet.

Lars Erik Holter har skapt en forestilling som virker som den er to ulike dramaer spilt samtidig; et moderne tragikomisk familiedrama og Ibsens «Vildanden». Det er som om vi ser to ulike dramaer lagt oppå hverandre – som en slags dobbelteksponering, sagt på fotografispråket. Og det skaper forvirring om hva denne fortellingen vil si oss og hva dens aktualitet egentlig er.

Les også: Vakte oppsikt i Bowie-forestilling - nå kommer hun med eget album (DA+)

Fotografering er for øvrig et sentralt element i denne forestillingen, og det er Hedvig, i Gina Bernhoft Gørvells fine og troverdige punk-tolkning av karakteren, som er denne forestillingens fotograf (selv om bildene hennes er egentlig tatt av fotograf Pernille Sandberg). Hedvig observerer verden og familien gjennom kameralinsen og uttrykker det hun ikke klarer å si, gjennom bilder. Og denne unge punkeren samler ikke på Instagram-øyeblikk, for å si det sånn.

Hedvig-karakteren er godt tilpasset den moderne vrien på dette dramaet, og hun er en ungdom vi klarer å følge emosjonelt gjennom opp- og nedturer. Men det er ikke akkurat så troverdig at denne jenta har en villand på loftet og at hun kaller loftet for «havsens bunn». Ibsens fraser virker bare fremmede i denne fjortenåringens univers. Så til tross for en ellers troverdig Hedvig og mange morsomme øyeblikk, er ikke Det Norske Teatrets «Villanda» noen vellykket Ibsen-modernisering.

Mer fra Dagsavisen