4
TEATER
«Vårløysing»
Av: Frank Wedekind, oversatt av Jon Fosse
Regi: Miriam Prestøy Lie
Scenografi og kostymer: Dordi Strøm
Musikk og lyddesign: Petter Winther og Viljar Losnegård
Med: Sarah Francesca Brænne, Christian Ruud Kallum, Petter Winther, Axel Bøyum, Karl-Vidar Lende, Mimmi Tamba, Anna Ladegaard, Nina Woxholtt, Per Schaanning
Scene 2, Det Norske Teatret
Frank Wedekinds «Vårløysing», eller «Frühlings Erwachen», fra 1891 ble i sin samtid oppfattet som radikalt og pornografisk, og stykket har flere ganger blitt sensurert. Dramaet ble imidlertid satt opp her i Norge hele tre ganger på 1920-tallet, og som den noe underlige, betagende og fascinerende tragedien stykket er, slår det fortsatt fra seg, også i vår egen tid. At Wedekinds stykke fortsatt er levedyktig, vises ikke minst i Det Norske Teatrets nyeste oppsetning i regi av Miriam Prestøy Lie.
Når jeg kaller stykket underlig, er det fordi det innehar en uvanlig blanding av lek og blodig alvor, av idyll og nærmest groteske fortielser, og ingen av disse elementene kan være hverandre foruten. I fortellingen om fjortenåringene Wendla, Melchior, Moritz, Martha, Hänschen og Ernst, deres gryende seksuelle oppvåkning og vanskelige liv under strenge regimer på skolen og hjemme, er det bare et spørsmål om tid før deres lykkelige ungdommelige leker forvandles til dype tragedier. Og det gjør de også, i tur og orden.
Les også: «Vårløysing» på Det Norske Teatret: – Skammen er tilbake (Dagsavisen+)
Miriam Prestøy Lie har i sin iscenesettelse i stedet for å forsøke å tilpasse historien til i dag, skapt et kostymedrama anno 1890-tallet og lar oss virkelig få leve oss inn i fiksjonen. Hun viser en tro på styrken i dramaet selv og på publikums innlevelse som vei til erkjennelse. Det er ikke til å komme bort ifra at det hviler en stor tidsmessig avgrunn mellom de unge i dette stykket og unge i dagens samfunn. Der disse ungdommene er smertelig underinformerte om seksuallivet, er kanskje dagens unge over- og tidvis feilinformerte. Mens alt skulle hysjes ned på 1800-tallet, tilstreber vi i dag en større åpenhetskultur. Allikevel skjer akkurat de samme tingene både i det sene 1800-tallets Tyskland og i Norge anno 2020; voldtekter, aborter, mishandling og selvmord. Selv om utviklingen på mange områder har gått i en forrykende fart, er det som om tida har stått stille på andre områder. Og smerten vi kan føle i livene våre, er ikke noen annen enn den var for 130 år siden. Det kjenner vi på i denne oppsetningen.
Samtlige skuespillere på scenen leverer et aldeles gnistrende spill som gjør fjortenåringenes intense følelser og vanskeligheter svært levende for oss. Spesielt må Christian Ruud Kallum fremheves som en usedvanlig morsom Melchior, selv om hans aggressive voldtekt av Wendla (Sarah F. Brænne) er en scene det er vanskelig å forstå fullt ut rent psykologisk. Også Petter Winther berører som Moritz, som ikke klarer å leve med konflikten mellom lyster og et strengt skoleliv. Og Axel Bøyum og Karl-Vidar Lende er nydelige som det homofile paret Hänschen og Ernst som så vakkert får avslutte tragedien med et kyss og ordene «No kan verda berre gå under». Igjen denne underlige blandingen av idyll og nattsvart undergang, altså.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Selv om opplevelsen av fortellingen er sterk, er det visse elementer ved oppsetningen jeg ikke får helt til å passe inn, og som tar bort opplevelsen av dette som et fullkomment kunstverk. Dordi Strøms scenografi er med et rustent stillas som hovedelement litt stusslig, og er mer praktisk/funksjonell enn fin eller interessant. Soppene som i en scene faller ned fra taket, så vi for mange år siden i en oppsetning av Tarjei Vesaas’ «Fuglane», og draperiet som henger midt på scenen, virker mest som et uttrykk for en halvtenkt idé. Det er hovedsakelig skuespillerne ikledd Strøms tidsriktige kostymer som skaper de gode scenebildene, ellers er det visuelle uttrykket forbausende anonymt og litt rotere. Heller ikke de musikalske innslagene, som topper seg med Mimmi Tamba som synger «Aldri la dei knekke oss», forsterker skuespillernes ellers gripende formidling av kriser og følelser.
Også anmeldt: «An Act of God»: Frank Kjosås har iført seg pen jakke og sløyfe for å gude litt på Chat Noir (Dagsavisen+)
«Vårløysing» er på sett og vis et stykke som går hånd i hånd med Karin Boyes kjente verselinjer «Ja visst gör det ont när knoppar brister. / Varför skulle annars våren tveka?». Og selv om våren kanskje ikke nøler så mye i Frank Wedekinds stykke, gjør det i alle fall vondt når både kropper og knopper brister, og denne oppsetningen på Det Norske Teatret holder ikke noe tilbake når det gjelder å formidle smerten i de unges liv. Takket være sterke skuespillerprestasjoner og fine kostymer blir denne oppsetningen vakkert og grusomt innlevelsesteater som lar Wedekinds stykke få skinne, men som mangler noen centimeter hva angår scenografi og musikk før den kan bli den ultimate teateropplevelsen.