Kultur

Anmeldelse «Så som i himmelen»: Trykker på alle de riktige knappene

Oslo Nye Teaters musikal «Så som i himmelen» er akkurat det den gir seg ut for å være. Et publikumsfrieri som balanserer det storslåtte og inderlige med melankolsk feelgood samt en god klype harryhumor.

Dagsavisen anmelder

5

MUSIKAL

«Så som i himmelen»

Av Kay og Carin Pollak (manus) og Fredrik Kempe (musikk)

Regi: Kim Bjarke

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Med: Hans Marius Hoff Mittet, Heidi Ruud Ellingsen, Jannike Kruse, Johannes Joner, Modou Bah, m.fl.

Oslo Nye Teater

Du finner verken paljetter eller piruetter i Oslo Nye Teaters oppsetning av musikalen «Så som i himmelen», snarere er det jordfarger og verbale sleivspark som gleder når livsnervene til vanlige mennesker blir stilt til skue i et teaterstykke som handler om de nære ting. «Så som i himmelen» er skrevet av ekteparet Kay og Carin Pollak, og bygger på Kay Pollaks Oscar-nominerte film fra 2004. Musikalversjonen så dagens lys i 2018, og har vært en betydelig suksess i Sverige. Det er ingenting som tilsier at den ikke skal kunne bli en like stor magnet her i Norge, siden den trykker på alle de riktige knappene som må til for at en musikal skal kunne lette fra det ordinære til det spektakulære. Er det noe Oslo Nye har bevist at de behersker, så er det store og kommersielt spissede produksjoner som overgår det som skal være mulig, denne spesifikke scenens begrensede kapasitet tatt i betraktning. Regissør Kim Bjarke innfrir i så måte med «Så som i himmelen», med store følelser og et samstemt ensemble som imponerer mens enkeltprestasjoner løfter det hele opp i tårekanalhøyde.

Les også: Gud på høye hæler. Teateranmeldelse: «An Act of God»

Oslo Nye topper et godt og egenartet musikallag med Hans Marius Hoff Mittet i hovedrollen. I sceneversjonen – som i filmen – vektlegges musikkens kraft til å åpne opp for de store følelsene, for sannhet og erkjennelse, og for kjærlighet. Det kunne blitt uutholdelig klisjéfylt hadde det ikke vært for den lødige humoren på bygde- og småbyfolks bekostning – riktignok gjort med kjærlighet det også – og en brodd av en virkelighet som slett ikke bare er sjarmerende. I bunn og grunn handler «Så som i himmelen» også om den tause majoritet, om å kollektivt vende blikket bort fra overgrep og vondskap. For eksempel tilhører en av musikalens sterkeste scener Porfirio Gutierrez, i rollen som «Pommes Frites», eller Holmfrid som han egentlig heter. I Sverige er denne rollen, da som «Tjock-Holmfrid» blitt et eget begrep når det gjelder personer som til slutt får nok og reiser seg mot sine undertrykkere.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Blandakor og verdensstjerner er bare to stikkord i «Så som i himmelen», musikalen som er Oslo Nye Teaters storsatsning denne våren. Foto: Lars Opstad

Foto: Lars Opstad

Les også: En melankolsk fest mot undergangen: Teateranmeldelse «Kirsebærhagen»

Sangene i «Så som i himmelen» rommer alt dette, fra det storslåtte og patosfylte til det luskende, jordnære og smertefulle. Denne musikalen kunne knapt oppstått andre steder enn i Norden, og suksessnøkkelen ligger blant annet i at hitmaskinen og Melodi Grand Prix-grossisten Fredrik Kempe henter vel så mye inspirasjon fra musikalsjangerens fremste amerikanske og britiske stjernekomponister, som fra den nordiske folkesangtonen. Bare en sang har fått bli med fra filmversjonen, Py Bäckman og Stefan Nilssons «Gabriellas sang». Til gjengjeld er den kveldens midtstilte høydepunkt når Jannike Kruse kommer ut av skyggene og gjør både sangen og scenen til sin egen.

Les også: – Det er viktig å våge å fortelle en annen historie enn at vi er gode

Den som har sett filmen kjenner historien. Den verdensberømte dirigenten Daniel har hele livet vært tonedøv for det meste bortsett fra musikk. Da han kollapser før fylte førti år med beskjeden om at han ikke har lenge igjen, er hjertet utslitt. Han forlater et liv i den klassiske musikkens skarpeste rampelys, bokstaveligtalt som en konge på podiet, og vender tilbake til bygda Ljusåker i svenske Norrland der han ble født og vokste opp som et annerledes og derfor plaget barn. Moren tok han med bort derfra og musikklærerne ga han et nytt navn som var mer passende for et vidunderbarn. Daniel Daréus. Han vender hjem som en verdensstjerne, men også som en ukjent og den første noensinne som har ankommet bygda i taxi. Han blir mottatt deretter, med bygdedyrets skepsis og misunnelse som flombelysning. Men den brokete befolkningen på bortgjemte stedet har et kor, og det behøves en kantor. Daniel tar motvillig på seg oppgaven, og usikkerheten hos begge parter viskes mer og mer ut. Slik Daniel finner ny mening, finner korets medlemmer fornyet kraft gjennom sangen, samholdet og den voksende selvsikkerheten som gir de mest kuede mot til å si fra. Mobbing, mishandling og religiøs dobbeltmoral er noen av stikkordene, mens Lena som står i kassa på lokalbutikken er pådriver og en menneskelig livbøye i et lite lokalsamfunn hvor forsakelsene ligger i sykkelsporene. Hun har også styrken til å utfordre Daniels følelsesskala.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Heidi Ruud Ellingsen og Hans Marius Hoff Mittet. Foto: Lars Opstad

Les også: Anmeldelse Tønes-teater: Til scenen i all beskjedenhet

Scenograf Gjermund Andresen spenner scenebildet til bristepunktet med gode og enkle løsninger. Skuffeprinsippet skaper bevegelighet i de rustikke kulissene som på det viset kan dras ut som gammelt skolehus, tømmes til en kirke eller en landevei og agere konserthus i Wien. Skuespillerne dytter og skyver i overgangene, uten at det blir påfallende for helheten. Kapellmester Simon Revholts store orkester gir forestillingen en fin og organisk innramming i det autentiske og levende. «Så som i himmelen» er dramaturgisk sett gjennomkalkulert, men samtidig har den kanter og råskap som løfter den fra det oljeglatte. Dette skyldes særlig den menneskelige innsikten som ligger i Pollak-manuset og en oppdatering av den teknologiske nåtiden som har utviklet seg radikalt siden historien opprinnelig ble skrevet. Den fargelegges ytterligere med norske farger gjennom humor og gjenkjennelig folkelig koloritt.

Les også: Ungdommen nå til dags. Teateranmeldelse: «Til ungdommen»

Heidi Ruud Ellingsen som Lena bærer det siste med naturlighet, sammen med Arne Martin Johnsen. Han spiller den godbrautende Arne som blir en humoristisk rød tråd gjennom det hele, så ovenpå at han ikke skjønner hvordan han trykker andre ned. Modou Bah utmerker seg i det varme hjørnet som utviklingshemmede Tore, mens Johannes Joner gjør maksimalt ut av sjablongrollen Stig, presten som er full av seg selv og ingen andre. Stemmemessig er Jannike Kruse, i rollen som mishandlede Gabriella, helt uovertruffen, og blir nettopp det hjerteskjærende omdreiningspunktet som denne rollen skal være. Hans Marius Hoff Mittet har mindre å spille på som type, men bærer fint både storheten og den mentale smerten som rollen inngir, selv om Daniel-figuren generelt er den som i størst grad lider under produksjonens forenklede løsninger og raske skift. Stjernen her er likevel Kay og Carin Pollaks manus, som uten å rødme gjør gjenkjenneligheten til allemannseie med et budskap som går rett hjem takket være et tent ensemble med høyt ambisjonsnivå.