Med helvete i brystet

5

Teater
«Kven drap far min»
Av Édouard Louis.
Med: Emil Johnsen.
Regi: Kjersti Horn.
Scene 3, Det Norske Teatret

Regissør Kjersti Horn har gjort det til et prosjekt å iscenesette den franske forfatteren Édouard Louis’ selvbiografiske romaner. Sammen med skuespiller Emil Johnsen har hun fra den første enkle oppsetningen av Louis’ debut «Farvel til Eddy Bellegeule» (2015) utviklet samarbeidet til helproduserte teaterforestillinger av de to neste romanene. «Valdens historie» hadde premiere i 2017, og «Kven drap far min» spilles nå på Det Norske Teatrets Scene 3. Og skuespiller Emil Johnsen er strålende i denne høyenergiske og intense forestillingen, hvor hans eneste medspiller er scenerommet.

I Louis’ romaner er private relasjoner like mye et politisk anliggende som et rent følelsesmessig sådan. Personene er like mye produkter av og offer for politiske systemer som for sin egen vilje og personlighet. Klasseperspektivet er fremtredende i debutromanen «Farvel til Eddy Bellegeule», men i «Hvem drepte faren min» trer klasseperspektivet enda tydeligere fram. Det gjør det til gagns også i forestillingen på Det Norske Teatret, hvor forestillingens jeg taler sin fars sak – samme far som var gjenstand for et hardt og sviende oppgjør i Louis’ debutroman, men som her får en slags forsvarstale.

Les også: – Økonomisk ulikhet har økt med Erna Solberg-regjeringen. De sier den ikke har økt «så mye». Men den har økt, sier skuespiller Emil Johnsen

Scenen har Emil Johnsen altså alene. Lenge befinner han seg bak en stor plastduk som er spent som en vegg over scenen. Her skriver han ordet «rasisme» med røde bokstaver, noe som peker framover mot forestillingens høydepunkt og politiske agenda. I forestillingens første halvdel ser vi ham mest som en skygge i rommet, halvt opplyst av en lommelykt, eller han filmer seg selv nært opp til ansiktet mens han prater, og vi får det hele overført på plastduken. Her kommer alle de private fortellingene fra oppveksten, latter og gråt, og alt som er nært og sårt blir enda nærere for oss i salen når vi ser den enorme videoprojeksjonen. Samtidig minner dette også om å se en vlog eller youtubevideo, som jo er arenaer for det iscenesatte jeget, og dermed skapes det et dobbelt rom: Både et nært og sant, og et filtrert og regissert. Slik er det vi også må forstå den historien som utspiller seg foran oss.

Les også: Overgrepets alfabet

Forestillingen tegner dessuten et interessant bilde av jegets far. Om den homofiendtlige faren får vi høre at han som ung kledde seg i kvinneklær, at han noe motvillig kjøpte en samleutgave av filmen «Titanic» til sønnen på åtteårsdagen, og at han viste stolthet over sønnen – selv om han også slo ham og skjelte ham ut. Selv om de fleste nære relasjoner ikke er preget av like voldsomme vendinger som her, har denne ekstreme fortellingen også det normale i seg. Det finnes vel ikke én nær relasjon som ikke er preget av konflikter og paradokser, av elsk og hat, beundring og irritasjon.

Etter hvert som forestillingen utvikler seg mot det mer politiske, beveger Johnsen seg ut av sitt skjul bak plasten. Dette er noe etterlengtet som jeg lenge lurer på om vi får oppleve, for så lenge historien spilles i skjul og på en videoprojeksjon, føles forestillingen ganske uforløst. Kanskje er den det litt for lenge. Édouard Louis’ tekster og prosjekter er dessuten for hardtslående og sterke til at de lar seg holde tilbake av en plastduk i lengden. Så vekk med den!

Les også: – Kampen mot vold angår oss alle

Johnsen spiller på et bredt register i denne forestillingen, og fra det fine og vare arbeidet med stemmen og ansiktet som vi ser i videobildene, går han i denne siste og politiske delen av forestillingen over til å bruke hele kroppen. Det er ekspressivt. Det er eksplosivt. Det er akkurat slik en tekst av Édouard Louis skal spilles på en scene.

Édouard Louis. Foto: Ida Madsen Hestman

For Louis er en forfatter som setter ting på spissen, og i «Kven drap far min» går han i strupen på de politiske systemene og forteller hvilke mennesker de ødelegger for. Syke mennesker, som hans egen far, har ikke råd til medisiner, og de snakkes ned som «latsabber» av den politiske eliten. Mens rike mennesker knapt merker de politiske endringene fra Sarkozy, Hollande eller Macron, betyr de samme endringene undergang for de fattige. Denne politikken kaller Louis rasistisk. Og nettopp denne rasende tiraden mot de franske politikerne er, slik Emil Johnsen i denne forestillingen så kraftfullt formidler den med hud og hår og hele helvete brennende i brystet, blitt et virkelig høydepunkt i den norske teaterhøsten. Gå og se det!