Gata der historiene starter

– Jeg har gått her og kjøpt pocketbøker til faren min, ja. Oppå hjørnet der, forteller Zeshan Shakar og peker. Vi står i Tøyengata en kald formiddag. Det er rolig og folketomt, bortsett fra et par eldre menn i tradisjonelle pakistanske klær som går inn og ut av grønnsakbutikker.

Denne uka er suksessforfatter Zeshan Shakar ute med sin tredje bok, «De kaller meg ulven», der hovedpersonens far er en pakistansk mann som kom til Norge tidlig på 1970-tallet. Akkurat som faren til Zeshan Shakar. Og det er akkurat her på hjørnet boka starter, når den navnløse fortelleren skal kjøpe med historier til faren sin:

«Jeg går oppover gata og ser målet mitt. Kiosken som ligger på hjørnet akkurat der gata bøyer seg (...) Historiene faren min vil ha, står i et stativ like ved kassa. En slags pakistansk variant av pocketene som står i bladhylla på Rema 1000».

Fra debuten med «Tante Ulrikkes vei» på Stovner, har Zeshan Shakar nå beveget seg ned til Grønlandsleiret i indre Oslo, og ut til drabantbyen igjen. Romanens handlingsplan utspiller seg i løpet av en dag. Faren skal flytte ut av sin kommunale leilighet og dra tilbake til Pakistan. Sønnen skal på besøk for å hjelpe med pakkingen, og stopper på veien for å kjøpe med en pakistansk bok til faren.

– Det er en naturlig utvikling gjennom de tre bøkene mine: «Tante Ulrikkes vei» handlet om to unge voksne. I «Gul bok» er hovedpersonen en som nettopp har kommet ut i arbeidslivet og er i etableringsfasen. I «De kaller meg ulven» er hovedpersonen etablert med hus og familie, og ser seg like mye bakover som framover, sier Shakar om sin nye bok.

[ Boken «Hjertet i to» er blitt en gave til alle som lar seg fascinere av Karpe (+) ]

71-gjengen

Shakar forteller at ideen til boka kom etter at Oslo kommune i fjor feiret 50 år med pakistansk arbeidsinnvandring til Norge. I dag er norskpakistanere av de største innvandrergruppene i Norge, og rundt 40.000 nordmenn har pakistansk bakgrunn, ifølge SSBs tall. Nærmere halvparten av disse er norskfødte med innvandrerforeldre.

Det startet tidlig på 1970-tallet, da mange unge menn dro fra Pakistan til Norge på jakt etter bedre jobber og bedre liv.

– Faren min var en av dem, «71-gjengen». Han var 26 år gammel da han kom til Norge. Nå har han bodd her i 52 år. Det er dobbelt så mange år som han har bodd i Pakistan.

– Vi har sett TV-bildene av 71-gjengen da de ankom på Fornebu, og sto ved samlebåndet på en fabrikk. Men få bøker, filmer og TV-serier har fortalt om den første generasjonen pakistanere som kom til Norge. Dette er mitt forsøk på å løfte dem fram i lyset, forteller Zeshan Shakar.

Mora i «De kaller meg ulven» kommer fra Finnmark, bor i Oslo indre øst, og møtte faren på en av de klassiske brune pubene i gata der vi står. I romanen skriver Shakar: «Det var her foreldra mine møttes for første gang. Det var hit faren min dro på lørdagskveldene. Det var sånn det begynte. Akkurat her».

Men i boka er konkrete, gjenkjennbare gater og steder ikke navngitt, eller gitt generiske navn – Groruddalen er bare «Dalen», Akerselva er «elva».

– Når du navngir et sted, følger det med et ansvar for å fremstille det så riktig som mulig. I boka ville jeg tøye litt i hva som er virkelig og hva som ikke er det, forklarer Shakar.

Og på samme måte har han vridd noen knepp på sin egen familiehistorie. I portrettintervju med Dagsavisen i 2018 fortalte Shakar blant annet dette: «Mor Shakar tok ofte grep når noen ble urettferdig behandla.

– Hun var en sånn krigersk «mot systemet»-dame. Hun tok ingenting for å marsjere opp på et NAV-kontor og skjelle ut en saksbehandler. Det er utallige ganger jeg har sett henne i aksjon, eller på vei til aksjon, eller skrivende på et brev. Også på vegne av andre, da mor og far fortsatt var gift. Hver gang de pakistanske vennene deres hadde problemer med et offentlig kontor, sa de «Vi må få kona til Shakar til å fikse det her». Ja, ja, hun tok saken.

Pappa Shakar skrev ikke brev. Han jobba på en batterifabrikk, før han drev en mindre matvarebutikk på Oppsal.

– Det er så klisjé, ass. Men det kuleste med det, var at de hadde sånn grille-kylling-maskin. Du vet, den der …

Han skrur i lufta med hendene. Simulerer maskinen som gjør at de hodeløse kyllingene går i elegant bane, mens skinnet blir sprøtt».

Dette er som klippet ut av «De kaller oss ulven»: Mor krangler med Trygdekontoret og hjelper farens pakistanske venner, faren som har sluttet på batterifabrikken kommer hjem med grillet kylling fra butikken han driver. Og det er mye annet i portrettet og i Zeshan Shakars biografi som sammenfaller med personene i «De kaller ham ulven».

– Dette kunne vært en sann historie. Det bygger på mye som er veldig nær meg. Men det er ikke meg. Og det er ikke foreldrene mine. De er karakterer i en roman. Det gjør at jeg kan bøye og tøye på ting. Virkeligheten passer ikke alltid til å bli fortalt, forklarer Zeshan Shakar.

– Kunne du like gjerne skrevet en memoarbok?

– Jeg leste meg opp på en del sånne bøker – Yohan Shanmugaratnams «Vi puster fortsatt», Madeleine Schultz’ «Morslinjer» – men jeg er mer komfortabel med romanformen. Både etisk og skriveteknisk er det utfordrende å forholde seg til helt virkelige historier.

Vi rusler bortover Grønlandsleiret og svinger opp mot Tøyen, i området der mange av de pakistanske arbeidsinnvandrerne etablerte seg på 1970-tallet. Først som leietakere i dårlige gråbeingårder for fabrikkarbeidere. Etter hvert som butikkdrivere og gårdeiere, siden eiendommene var billige og lite ettertraktede i markedet. Over 50 år etter har området fortsatt bevart mye av sitt særpreg, med grønnsakbutikker og klesbutikker med varer fra India og Pakistan, spisesteder med mat fra Punjab-regionen, og flere moskeer.

[ Ny bok: Hun forklarer Putins pakt med russerne ]

– Disse gatene her er rent fysisk der hvor Oslos klassiske arbeiderklasse møtte den nye arbeiderklassen, som hadde et ekstra ord inni seg: Arbeidsinnvandrerklassen. Det var her de to verdenene … ikke kolliderte, men flettet seg inn i hverandre, forteller Shakar.

– Moren min kom også fra den klassiske arbeiderklassen, der faren var fabrikkarbeider og moren var vaskekjerring, som man sa før. Slekta hennes kom fra Finnmark og hun vokste opp på Grünerløkka. Denne boka er også et forsøk på å vise fram noen likheter ved de to livene, og hvordan klasseopplevelse trumfer etnisitet og kulturell tilhørighet.

Brent jord

Gjennom romanen utspiller det seg en rekke fortellinger og minner, mens faren og sønnen rydder leiligheten og går gjennom et liv sammen. Boka forteller også om hvordan familier flyktet fra brent jord både i Finnmark og i India, hvor hovedpersonens «dada og dadi» flykter fra India og inn i den nye pakistanske staten.

– Krig fordriver begge sider av slekten, og ingen av dem blir helt hjemme noe sted, påpeker Shakar.

– Det har slått meg, helt siden jeg var liten og moren min fortalte om nordlendingene som kom til Oslo på 1950-tallet: Det er så likt pakistanerne som kom til Oslo på 1970-tallet. De ble utnyttet på arbeidsmarkedet, de ble holdt utenfor boligmarkedet, de ble gjort narr av for hvordan de snakket, forteller han.

Anmelderne: «Han overgår seg selv»

Romanen har fått god mottakelse, og flere fremhever at den representerer en utvikling i Shekars forfatterskap. «Zeshan Shakar overgår seg selv» skrev Dagens Næringsliv, «skriver friere og mer levende», syntes Morgenbladet, «en forfatter i fin stigning» fastslo Dagsavisen.

– Jeg setter pris på når anmelderne skriver at jeg har utviklet meg som forfatter, sier Shakar om anmeldelsene.

– De tre bøkene mine er veldig forskjellige rent litterært: Rytme, synsvinkel, språklige virkemidler – det er jo sånne skrivetekniske ting jeg har mest lyst til å snakke om. Så vil alle spør meg mest om tematikken. Det jeg skrev om, opplevdes vel som noe nytt da jeg kom med «Tante Ulrikkes vei». Men dette er også i endring. Bare de siste fem årene siden jeg debuterte har det vært en enorm utvikling i antall og typer historier om minoriteter i norsk litteratur, mener Shakar.

Og det er noe forfriskende å lese en skildring av en norsk-pakistansk far som ikke er en overgriper, som ikke tvangsgifter bort noen døtre, og som ikke sender noen sønner til koranskole i utlandet der de blir slått halvt i hjel.

– Norsk-pakistanere er en gruppe som vi har hørt mange historier om etter hvert – hvor mange historier har vi hørt om norsk-vietnamesere eller norsk-eritreere, sånn til sammenligning? Men det er likevel mye ved den norsk-pakistanske opplevelsen som ikke er blitt beskrevet i litteraturen. Det ville jeg gjøre noe med. Det har heller ikke vært skrevet mye om blandingsekteskap, mellom norske kvinner og pakistanske menn.

[ Dramatikk på linje 5 til Stovner ]

– Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over sannheten om norskpakistanere. Det er ikke bare en sannhet. Veldig få norskpakistanere vil si at tvangsekteskap ikke er et problem. Men det er en ensidighet i fortellingene om norskpakistanere. Og det er ikke sånn som det var på 1980-tallet lenger. Akkurat som her på Grønland. Ting er forandret. Det har forandret seg veldig. Men mange snakker om norskpakistanere og tvangsekteskap som om det fortsatt var 80- eller 90-tallet.

«Lille Karachi»

«Det var så mange pakistanere i de gatene her at det blei kalt «Lille Karachi», skriver Shekar i romanen, om gatene vi beveger oss i. Gjennom flere tiår har sosiologer og samfunnsgeografer fulgt gentrifiseringen av Oslo øst, der arbeiderstrøk renoveres, boligprisene stiger og den opprinnelige befolkningen presses ut, mens middelklassen flytter inn og gammel næringsvirksomhet forsvinner. Utviklingen har vært mindre markant her på Grønland enn på Grünerløkka og Tøyen, mener Shekar:

– Sporene etter norsk-pakistanerne er her fortsatt, du ser det på butikkene og spisestedene her. Men området er ikke det kraftsenteret for norsk-pakistansk kultur som det pleide være. Vi bodde uti drabanten, men vi kjørte alltid ned hit i helgene for å kjøpe kjøtt, grønnsaker og de pocketbøkene. Sånn er det ikke lenger her.

– Det har skjedd mer gentrifisering oppe på Tøyen – rundt Tøyen Torg for eksempel – enn nedover på Grønland. Men alt har forandret seg veldig i forhold til boka, i den forstand at det bor veldig få pakistanere her nå. De fleste har flyttet fra Tøyen, først utover til Søndre Nordstrand og Groruddalen, så videre ut mot Romerike.

– Men dette er fortsatt det eneste stedet i Oslo der du kan sitte og føle at du virkelig er i en storby. Et sånt strøk som alle storbyer skal ha. Hvor virkelig alle lag av befolkningen møtes. Uti drabanten er alt mer lokalt, nesten mer segregert, iallfall geografisk. Her på Grønland er det virkelig en smeltedigel.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

FAKTA

Zeshan Shakar (40)

Norsk forfatter, født og oppvokst på Stovner.

Debuterte med romanen «Tante Ulrikkes vei» i 2017, som har solgt over 150.000.

Fulgte opp med «Gul bok» (2020). Skrev teaterstykket «Linje 5» for Det Norske Teatret i 2020.

Tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris 2017, Oslo bys kunstnerpris 2020, nominert til LOs litteraturpris 2022.

Nå aktuell med sin tredje roman «De kaller meg ulven».

---