---
Roman
Marie Aubert
«Jeg er egentlig ikke sånn»
Oktober forlag
---
Det er en fryd å lese en tekst som så ubesværet smyger seg inn på leseren og later som den er vektløs. Det er den ikke.
Det er mangt som veies og måles på de 228 sidene i Marie Auberts tredje bok, andre roman: Ikke bare ord, men også taushet, pauser, blikk og bevegelser.
Hennes første roman, «Voksne mennesker» fra 2019, hadde kanskje mer sting, var strammere og tettere. Men høstens roman, «Jeg er egentlig ikke sånn», har en forførende flyt og variasjon gjennom bruken av flere stemmer.
Opplegget er gjenkjennelig: Et ektepar, Bård og Ellen, har invitert slekta til eldstedatteren Linneas konfirmasjon. Det er to dager før selskapet. Bård svetter over rotet i eget hus og ektemakens avslappede holdning i sofakroken. Han har et forhold på si som krever daglig mobil-oppmerksomhet, og planlegger å forlate Ellen i etterkant av konfirmasjonsfeiringen.
Det er i strømmen av ufarlige samtaler Marie Aubert viser fram sin litterære kompetanse.
Spenningen er raskt på plass. Den fylles ut i et jevnt tempo etter hvert som søsken, nye kjærester, venner og foreldre inntar sine plasser i familiedramaet. I Marie Auberts penn holdes alt stramt på plass med tilsynelatende trivielle monologer og dialoger.
Det er i denne strømmen av ufarlige samtaler Marie Aubert viser fram sin litterære kompetanse. Den uskyldige replikken som spidder deg. Sekundet med taushet som slokker gleden. Praten som går på tomgang, spørsmål som knapt besvares, og blikk som leter etter nye hvilepunkter.
Ingen overraskende grep i denne fortellingen. Dette er stødig litterært arbeid som tegner opp troverdige karakterer gjennom valget av de fire sentrale stemmene. Det er ektemann og far Bård, datteren Linnea, bestefar og enkemann Nils og Bårds storesøster Hanne som veksler på å ha fortellerstemmen. Det fungerer fint. Personene blir lyssatt fra flere sider.
Scenen er ei lita bygd der alle kjenner alle, og konfirmasjonen skal holdes i huset som også er Bårds barndomshjem.
Den mest kontroversielle stemmen tilhører Hanne. Hun er Bårds storesøster, og har et forhold til Julia, som skal introduseres i familien for første gang. Hanne var i oppveksten bare «tjukka», og et konstant mobbeoffer. Hun har lenge bodd i Oslo. Nå kommer hun hjem som en slank og nesten ukjennelig utgave av seg selv.
Men klarer hun å overvinne den «gamle» Hanne, eller vil redselen for å tape ta overhånd? Marie Aubert kan karakterisere mennesker gjennom fine, presise ord. Som da faren Nils hos sin datter Hanne gjenkjenner «den nakne redde gleden» hun hadde som barn – idet hun skal vise fram Julia.
Stødig litterært arbeid
Linnea har lenge hatt et beundrende venninneforhold til den eldre Ingrid, som plutselig avviser henne som «klengete». Nils stadig forsøker å være til hjelp for voksne barn som kanskje ikke setter så stor pris på oppvartningen som han innbiller seg. Bårds nye kjærlighetsforhold er kanskje ikke like intenst, sett fra motparten.
Det hele strammer seg til mens konfirmasjonsdagen nærmer seg – truende.
Marie Aubert faller ikke for fristelsen til å spille ut den store dramatikken. Noen konfrontasjoner og små kollisjoner som åpner noens øyne, som flo og fjære flyter det hele tilbake i nesten vante former. Det er nettopp i dette trivielle og hverdagslige at sårheten og usikkerheten tyter fram.
Marie Aubert klarer på forbilledlig vis å avsløre skjørheten i forbindelsene og følelsene våre. I høstens roman viser hun tydelig hvor elegant hun klarer å skrive fram disse motstridende følelsene som martrer oss når noe står på spill i livet vårt.
[ Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon ]
