En lysende mørk fortelling

---

ROMAN

Matias Faldbakken

«Stakkar»

Oktober

---

«Stakkar» må være noe av det beste, mest kreative, skakke og rørende denne forfatteren har skrevet. Kanskje har han brukt slegge og ikke vanlig tastatur på å hogge fram karakterene sine. De både ligner og ligner ikke på vanlige mennesker. De har fått et tillegg som gjør dem mer sårbare, mer rasende, mer ynkelige, men også mer strålende og eventyrlige enn de bleke romanfigurene vi normalt presenteres for.

I formen ligner «Stakkar» en fabel, et eventyr eller noe hamsunsk kanskje - en historie «sett gjennom en virvel i ruten». Fortellingen er plassert i gjenkjennelige omgivelser - et sted på landet med utmark og innmark og skogsveier. Ut på en slik skogsvei kryper et underlig vesen rett foran øynene på unge Oskar som er på vei hjem fra arbeid. Alt tyder på at det dreier seg om et menneske, med to armer og to bein, og med et dokument klemt inntil kroppen. Men med en uhyggelig mager kropp og en dyrelignende måte å bevege seg på.

«Stakkar» er Matias Faldbakkens sjette bok, tre år etter den svært roste «Vi er fem», som også hadde surrealistiske elementer. Før den kom den strammere og klassiske «The Hills». Matias Faldbakken som også er en anerkjent billedkunstner, makter på ofte imponerende vis å hente fram talentet sitt i både form og tekst. Han debuterte litterært brakaktig med «Cocka Hola Company-skandinavisk misantropi» i 2001, der han ikke bare vrengte språket, men også andre verdier ut og inn, frekt og freidig.

Han er språklig frekk og freidig også i høstens roman, underholdende satirisk med mye ubehag under de tidvis blendende språklige formuleringene. Men det er de uforglemmelige karakterene, og særlig den unge gutten Oskar og vesenet fra skogen som får denne romanen til å vibrere. Oskar beskrives som en ensom ung mann. «Lik mange unge menn som levde i stille desperasjon». Barndommen hans ligger i mørke, han er en gang blitt omplassert til bruket der han nå jobber. Oscar legger en plan for å fange «vesenet» i skogen, og ganske snart sitter han med ansvaret for en tydelig traumatisert og ødelagt jentunge, som etter kort tid, mat og stell viser seg å være mer tenåring enn jente. Oscar er den eneste som nærmest intuitivt klarer å håndtere henne - kanskje i kraft av gjenkjennelighet. De kommer begge fra «det mørke kontinentet», en traumatisert barndom.

[ Ida Elise Broch følger drømmen og utgir diktsamling ]

Overdrivelser, karikatur, ironi og sylskarpe observasjoner slåss om plassen i denne fortellingen som hele veien har et ømt og kjærlig blikk plassert på de to nevnte romanheltene. De er omringet av et persongalleri som delvis er streket opp som karikaturer, men de virker likevel svært levende og flerdimensjonale. Det gjelder bruksherren Olav Blum og hans kone Aud, som er både «kultivert og bitter», et par tenåringsdøtre, og en gammel kall ved navn Annar. Det snakkes også om en mystisk sønn av bruksherren som lever i hovedstaden.

Tommy Blum materialiserer seg i andre del av romanen og skal spille en skjebnesvanger rolle for Oscar og «jenta fra skogen». To «ødelagte» mennesker som på brutalt og vidunderlig vis finner hverandre. Så til de grader at all anstendighet trues og eneste vei er flukt. Fra landsbygda til hovedstaden og Tommy Blum. I det urbane Oslo skal jenta vise seg å ha talenter med stort underholdningspotensiale. Hun skal etter hvert selv kalle seg «Utskilde». Bare et av romanens tallrike og merkelig oppdiktede ord og uttrykk i kjent Matias Faldbakken-stil.

[ Protest og politikk er tilbake i Høstutstillingen (+) ]

Flukten til Oslo er skildret som en eventyraktig reise gjennom dal og over fjell, en reise fra bruket og verden av i går mot den lokkende hovedstaden, som i forfatterens penn står fram i et feberaktig, grelt lys. Den pukkelryggede, beleste Tommy Blum opptrer som fristeren. Han fører jenta ut i verden og etterlater den tause og hjelpeløse Oskar til røyken og ensomheten. Romanen avsluttes med en rettssak og et dikt der jenta i sitt eget usystematiske, men lysende språk får lagt fram sin versjon. «Stakkar» er en strålende fortelling. Dette er Matias Faldbakken på høygir.