---
ROMAN
Zeshan Shakar
«De kaller meg ulven»
Gyldendal
---
«De kaller meg ulven» viser en forfatter i fin stigning. Zeshan Shakar oppnådde braksuksess med debutromanen «Tante Ulrikkes vei» (2017), om to unge gutters oppvekst på Stovner. Andreboka, «Gul bok», om en ung manns usikre inntreden i arbeidslivet rundt 22. juli 2011, ble også svært godt mottatt, av kritikere og lesere.
I høst byr Shakar på melankolsk og litt trist historie. En ung, velutdannet mann skal hjelpe sin pakistanske far med å flytte tilbake til hjemlandet for godt. Moren har for lengst forlatt familien og flyttet til Finnmark der hun kom fra.
Den navnløse jeg-fortelleren i romanen – «ulven» nevnes bare som et kallenavn – har i bokas åpning nettopp flyttet inn i ny enebolig med hage, med kona Ada og datteren Mariam. De bor fortsatt i «Dalen», altså Groruddalen, der han har vokst opp i en av de mange blokkene. Skolegang, utdannelse og en godt betalt jobb har gitt ham mulighet til å klatre sosialt, men ikke så høyt som han drømmer om.
Denne «ulven» er sulten. Han innrømmer sin grådighet etter mer. Når han ser en mann i en stor bil som svinger inn mot de dyrere eneboligene som ligger lenger inn i Dalen tenker han at denne mannen «har mer enn meg. Kanskje har han fått en stor arv. Jeg tenker på hva han vil kunne gi barna sine. Jeg veit ikke hvordan det er å ikke tenke sånn».
[ Tomas Espedal - den standhaftige tinnsoldat (+) ]
Det er forholdet til faren og hans reise til Pakistan som er rammeverket i fortellingen. Sønnen er på vei til den kommunale leiligheten der den uføretrygdede faren bor – for å hjelpe ham med flyttingen og pakkingen. Faren kom til Norge fra Faisalabad i delstaten Punjab i Pakistan og klarte etter noen år å skaffe seg en liten matbutikk i hovedstaden, langt fra blokka i Dalen. Da hadde han truffet en norsk jente, en alenemor fra Finnmark, på en pub, giftet seg og fått en sønn.
Saken fortsetter under videoen
Butikken krevde at han måtte opp klokka fem og jobbe til ni om kvelden. Bare på lørdagene kom faren hjem før sønnen var i seng, med to nygrillede kyllinger og fersk loff. Faren likte å fortelle historier fra oppveksten i Pakistan, og forsøkte litt halvhjertet å lære gutten urdu og de sentrale versene i Koranen. Uten at sønnen noen gang helt får taket på denne delen av kulturen. Det er lettere med bøkene som moren kommer hjem med fra biblioteket.
Romanen preges av fin veksling mellom barndomserindringene fra Dalen, farens fortellinger fra Pakistan, og den triste scenen som spilles ut på nåtidsplanet. Zeshan Shakar fører et lett, muntlig språk, med fine observasjoner og beskrivelser av miljø og omgivelser.
[ Nina Lykke trodde hun hadde brukt opp suksesskvoten sin etter sitt første gjennombrudd (+) ]
Faren bor i en kommunal leilighet, som nå er sagt opp. Han vandrer hvileløst mellom tomme pappesker som han ikke klarer å ta initiativ til å fylle. Sønnen tenker på fine barndomsminner fra besøk i Pakistan, omgitt av tanter og onkler, fettere og kusiner som undret seg over at han ikke kunne alle de nødvendige bevegelsene og ordene i de muslimske ritualene.
En bevegende og klok fortelling
Zeshan Shakar er en skarp iakttaker av det hverdagslige livet i blokkleiligheten. Tonen er dempet, ingen overdrivelser, ingen store ord. Indirekte kan det komme en påminnelse om betydningen av den pakistanske og muslimske arven – som når moren beklager seg over at ektemannen ikke stoler på at hun forstår betydningen av ikke å spise svin. Hun er skuffet over «at han ikke stoler mer på seg selv han som kommer fra et land med over 200 millioner mennesker og en religion på halvannen milliard – som om han ikke forsto hvor sterk han var.»
Det er et fint og vemodig portrett av foreldregenerasjonen Zeshan Shakar tegner opp i denne romanen. Gjennom farens fortelling presenteres den lange reisen fra Pakistan, gjennom Europa, til det fjerne og kalde landet «Narvey» der han raskt får jobb, og er opptatt av å jobbe raskere og mer enn de andre for å bli godtatt. Forfatteren balanserer fint den dramatiske fortellingen til faren opp mot morens erfaringer fra et Finnmark, som var brent og ødelagt etter krigen. Også hun var på flukt, men i sitt eget land.
«De kaller meg ulven» er blitt en bevegende og klok fortelling om et sentralt stykke norsk virkelighet.
