Nonnen Marie er en uforglemmelig heltinne

---

Roman

Lauren Groff, oversatt av Inger Gjelsvik

«Matrix»

Aschehoug

---

Livet i et avsidesliggende kloster i England på siste halvdel av 1100-tallet høres kanskje ikke så veldig spennende ut. Marie de France, hovedpersonen i amerikanske Lauren Groffs nye roman, «Matrix», er enig. Hun er ikke fornøyd da hun som syttenåring, mot sin klare vilje, blir kastet ut av sin slektning, dronning Eleonores hoff, og forvist til et slikt kloster.

Forvisningen skal imidlertid vise seg å bli starten på en langt mer spennende fortelling enn både Marie selv, samt alle som leser Groffs oppdiktede versjon av livet hennes der, kanskje hadde sett for seg.

«Matrix» er en ekte heltefortelling, om en kvinne som mot rimelig dårlige odds klarer å snu skjebnen, og skape rikdom, frihet og framgang der få hadde ventet det. Underveis skriver Groff sanselig om verdien av arbeid, om makt og vennskap, og om kroppslig og åndelig begjær.

[ – Vi er alle like for døden, sier kvinnen bak supersuksessen «Å vanne blomster om kvelden» (+) ]

Lauren Groffs «Matrix» har med andre ord ingenting med filmserien der en skinnfrakkledd Keanu Reeves avslører at vi lever fanget i en virtuell verden. I klostervirkeligheten i en tid da latin var de lærdes verdensspråk, har mange av nonnene titler som slutter på -ix. Korlederen er cantrix, den forrådsansvarlige cellatrix, sykepleieren infirmatrix, skoleinspektøren scrutatrix og så videre.

Salvatrix er for Marie de France jomfru Maria, og Matrix er Eva, hun med eplet i paradisets hage, moren – ordet er avledet av mater – og alles opphav. Marie setter Eva og Maria høyere enn både menneskesønnen Jesus og Gud Fader selv.

[ Ufrivillig barnløshet blir fort en besettelse. Det har serieskaperen bak «Made in Oslo» selv erfart (+) ]

At Marie holder seg med kvinnelige forbilder, er et viktig poeng. Klosteret hun sendes til som syttenårig, er fattig og vanstelt, og England en utpost i det bakvendte utkanten av franske Eleonores rike. Nonnene er i ferd med å sulte i hjel, om de ikke rekker å dø av banale mangelsykdommer og infeksjoner først. Klosterledelsen setter konsekvent nonnene til det arbeidet de er dårligst egnet til, tenkt som en evig påminnelse om at lidelse lutrer sjelen, og er den beste måten å hylle Gud.

Men Marie kommer fra en familie av kvinnelige korsfarere og krigere, viljesterke og kroppssterke kvinner med praktisk og økonomisk sans. Hun har utdanning. Var med på korstog som liten. Kun tolv år gammel drev hun morsgården i skjul helt selv, slik at det ikke skulle bli tatt fra henne. Først da hun etter flere år ble avslørt, ble hun sendt til hoffet, et sted der hun raskt stemples som altfor høy, altfor stor, for grovbygd, stygg og uraffinert til å kunne få bli. At den smarte og slu dronning Eleonore også ante en konkurrent i Marie, kan muligens også ha spilt en rolle. Idet hun forviste Marie fra hoffet i Frankrike, satte hun henne i det minste til å styre klosteret, som priorinne.

[ Ilze fikk våpentrening på barneskolen, for å kjempe på sovjetisk side i neste verdenskrig. Hun ser likheter mellom Putin og Hitler (+) ]

Etter en tids surmuling, tar priorinne Marie grep. Under hennes faste hånd, bygges klosteret opp. Nonnene får jobber de faktisk passer til. Utestående jordleieinntekter fra de omliggende storgårdene kreves inn. Avtaler følges opp, skap settes på plass. Hun etablerer en skrivestue der de av nonnene som har utdanning, driver med avskrift av bøker, slik man holdt på før trykkekunsten. Ikke tradisjonelt kvinnfolkarbeid, men det plager ikke Marie, som etter hvert er blitt abbedisse, altså «toppsjef» i klosteret. Nonnene tar mindre betalt enn munkene. Ryktet sprer seg, inntektene øker.

Skildringene av arbeidet i klosteret, er uventet interessante. Dyrking og dyrehold. Klestilvirking og matlaging. Snekring og smedkunst og muring og skogdrift. Omsorg, utdanning og sykestell. Et evig menneskelig strev og slit for å temme naturen, forbedre og legge den under seg.

[ Hun skulle gå(!) rundt jorden, men så stakk ektemannen av med reisekassen, hun ble latterliggjort i Norge, overfalt i Russland og arrestert i Tyskland... (+) ]

Innimellom får Marie visjoner der Eva og jomfru Maria forteller henne hva hun må gjøre. Hun er ikke egentlig så veldig religiøs av seg fra starten: «Hvorfor skulle spedbarn kunne fødes i synd, hvorfor skulle hun be til usynlige makter, hvorfor var gud treenig, hvorfor skulle hun som kjente sin storhet brenne i sitt blod, betraktes som mindreverdig fordi den første kvinne var blitt dannet av et ribbein og hadde spist en frukt og derfor tapt det makelige Eden? Det var meningsløst». Et par tiår senere aksepterer hun likevel beskjedene fra oven som en naturlig ting. Religionen er selvsagt allestedsnærværende i et kloster, der man ber sammen flere ganger døgnet igjennom.

Lauren Groff bruker ikke mange ord på å forklare dette, eller å forklare den historiske konteksten på 1150-1200-tallet. I stedet drar hun leseren rett inn i kjernen, og viser fram hvor selvfølgelig livet alltid vil virke for den som lever det. At man selv må slakte for å ha kjøtt, eller veve for å ha klær, er like selvsagt i middelalderen, som det var at Gud fins og at religiøse syner er gyldige. Marie løftes av visjonene.

[ – Den største sorgen jeg kan se for meg, er at mine fremtidige barn snakker norsk til meg, sier Ella Marie Hætta Isaksen (+) ]

Sanseligheten begrenser seg ikke bare til Groffs skildringer av arbeid, eller naturen nonnene arbeider for å underlegge seg. Kroppen har også sine behov, utover mat og varme. Som barn var Marie nær – svært nær – tjenestejenta. En gang så hun dronning Eleonore naken. Det har hun aldri glemt. I et samfunn bestående utelukkende av kvinner, der alle menn holdes på streng avstand, oppstår det kjapt spenning mellom flere av kvinnene. Marie inkludert.

Særlig forholdet til Eleonore rommer mange lag. Marie lever en tid der hierarkiene lå fast, og høvisk kjærlighet mellom dronning og undersåtter var ventet og skattet. Men hva så med det ikke fullt så høviske, kroppslige begjæret? Marie finner måter å kamuflere det på.

En stor feit langfinger i været mot patriarkatets undertrykking av kvinner.

Også Lauren Groffs forrige roman, Barrack Obama-favoritten «Skjebne og raseri» («Fates and Furies», 2016), tok for seg slike spenninger. Fasade versus bakside. Han sa og hun sa, ulike fortellinger om samme ekteskap. Også der handlet det om kjærlighet, kreativitet og makt, bare i en nåtidig kontekst.

[ – Da Obama sa han likte boka, turde plutselig andre menn å kjøpe og lese den også, sa Lauren Groff til Dagsavisen om «Skjebne og raseri» ]

Glimtene av humor, særlig den som oppstår i glipene mellom folks forskjønnende ordbruk og realitetens tørrere fakta, er rikelig til stede i begge Groffs romaner.

«Matrix» er neppe historisk realistisk, selv om både Marie de France og dronning Eleonore er faktiske historiske figurer. Det spiller minimal rolle. Lauren Groff vil si noe om driv og makt og vilje, om kvinnefellesskap og heltemodighet, vennskap og begjær. Det klarer hun. Marie er en uforglemmelig heltinne, med en stor feit langfinger i været mot patriarkatets undertrykking av kvinner og undertrykkende «slik-har-vi-alltid-gjort-det»-strukturer generelt.

Ja takk og amen til det!

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]