Bøker

Uhyggelig god

I flyktige glimt fanger Katie Kitamura den ugne følelsen av fremmedgjort avstand til eget og andres liv, og viser fram språkets ufullkomne evne til å tette glipen. Det er grøssende godt gjort.

---

«Fortrolighet»/«Intimacies»

Roman

Katie Kitamura, oversatt av Bjørn Alex Herrman

«Fortrolighet»

Pelikanen forlag

---

Noen bøker er vanskeligere å forklare enn andre. Problemet ligger ikke i å lage et resyme av handlingen i Katie Kitamuras knallsterke tredje roman i norsk oversettelse, «Fortrolighet». Utfordringen ligger snarere i å forklare selve poenget med boka, det den egentlig handler om, uten å redusere den til en vassen baksidetekst som mislykkes i det romanen klarer – å peke på noe som er vanskelig å ordfeste og oppsummere.

Likevel. Handlingsreferatet først: I «Fortrolighet» møter leseren en ikke navngitt, kvinnelig jeg-forteller som nylig er flyttet fra New York til Haag i Nederland. Hun er i sorg etter at faren nylig døde. Moren har plutselig flyttet til Singapore, fortelleren vokste opp på litt her og litt der i ulike europeiske storbyer. Hun har japansk og engelsk som morsmål og «farsmål», snakker flytende fransk etter en barndom i Paris, og har dessuten studert spansk og tysk.

I Haag har hun fått jobb som simultantolk ved Domstolen, i første omgang for ett år. At hun er akkurat tolk, og har hatt en omflakkende oppvekst, oppleves viktig. Så også at hun har en framtidshorisont på kun ett år. Hun mangler rotfeste, virker å flyte uten fast identitet gjennom tilværelsen. Sannsynligvis spiller det også en rolle at hun er i sorg. At hun er så alene.

Ved Domstolen blir hun etter hvert håndplukket for å tolke i en prestisjetung sak der en tidligere president for et vestafrikansk land står tiltalt for krigsforbrytelser, inkludert systematisk etnisk rensing. Det er presidenten selv som ønsker akkurat henne som tolk, fordi hun ifølge ham «ikke egentlig er vestlig». Hun har japansk mor, han syns hun ser asiatisk ut. Det gjør også de ansatte ved kinarestauranten, som blir sure idet hun ikke svarer på mandarin. Selv skulle hun ønske at hun visste hvor hun hørte hjemme.

Mot sin vilje, fascineres hun av ekspresidenten. Han er karismatisk. Anerkjenner hennes tilstedeværelse i tolkekabinen, noe ingen andre gjør. Virker å kjede seg over de byråkratisk detaljerte, repetitivt tekniske gjennomgangene av forbrytelsene han er anklaget for, overgrep hun aldri tviler på at han faktisk har begått. Han anklager Domstolen for å være en kolonialistisk institusjon som kun arresterer afrikanere, aldri hvite vestlige statsledere. Han har et åpenbart poeng. Framstår likevel skyldig.

Språk kan bli så presist at det nærmest mister mening.

Hun tolker. Ord for ord, alltid mest mulig presist. Ofte så detaljfokusert, så opphengt i korrekt sjargong, at hun fullstendig mister oversikten, følelsen av hva det hun sier faktisk betyr. «Grenseraid». «Massegrav». «Væpnet ungdom». «Gjerningsmann». Det er et poeng hos Kitamura. Språk kan bli så presist at det nærmest mister mening. Hva er det som da unnslipper, i glipene? Og hva gjør det med tolkene, denne konstante dissosiasjonen som trengs for å la andres ord flyte motstandsløst gjennom dem? Til og med i jeg-person, vitnesbyrd om de grusomste forbrytelser?

Fortelleren opplever den samme splittelsen mellom innhold og forståelse også i privatlivet. I Haag blir hun tidlig kjent med museumskuratoren Jana. En kveld blir en mann overfalt i Janas nabolag, i det som framstår som et tilfelle av blind vold. Jana blir kjent med offerets søster. Hun kobler søsteren med fortelleren, som i sin tur blir mer og mer oppslukt av broren, altså overfallsofferet. Lå det muligens mer bak overfallet enn først antatt? Ja. Hun spionerer på offeret, men vet ikke helt hvordan hun skal håndtere informasjonen hun avdekker. Fortroligheten og intimiteten. Hemmelighetene og løgnene.

Fordekthet preger også forholdet hennes til kjæresten, Adriaan, som hun møtte nokså kort tid etter at hun flyttet til Haag. Igjen er det noe hun liksom ikke klarer å oppfatte. Det lille hun vet om Adriaan, kommer i giftige drypp fra en av hans bekjente. Inkludert sentral info som at han ikke bare er – eller var? – gift, men også far til flere barn. Kompisen som sladrer er falskt fortrolig, klamt intim både personlig og profesjonelt. Fortelleren sliter med å forholde seg til ham, slik hun også sliter overfor overfallsofferet. Samtidig ønsker hun å vite.

Hun ser for seg hvordan en annen rekkefølge av hendelser kunne ført til et helt annet liv. Uten Adriaan kunne kanskje hun og den ubehagelige kompisen vært fortrolige? Nære? Hvor nær er egentlig Adriaan? Hun trodde hun kjente ham, men klarer ikke tolke tausheten som oppstår da han forsvinner til Lisboa, der ekskona bor.

Hun føler at hun mangler evnen til å se – virkelig se – verdenen vi lever i. I stedet pirker hun i detaljene. Det korrekte ordet. Dekoren i Adriaans leilighet. Antrekket til overfallsofferets elskerinne. Og språket. «Fortrolighet» er, enda mer enn romaner flest, en roman om språk. Om ord og innhold og oversettelse og tolkning. Katie Kitamura peker på hva ord kan og ikke kan gjøre.

Romanens hovedperson er muligens mer fremmedgjort og rotløs enn mange. Likevel eksemplifiserer hun noe allmenngyldig. En følelse av at det kan være vanskelig, egentlig umulig, å få oversikt over ens eget liv, og virkelig forstå menneskene rundt oss, samme hvor nære de liksom skal være. Ordene klarer ikke gape over nok. Å forstå selve verdensmaskineriet, med kriger og konflikter og vold og overgrep i tillegg, er enda mer umulig.

At hovedpersonen er i sorg etter farens død, uten å anerkjenne sorgen, ulmer i bakgrunnen. Hun mangler noe, har mistet noe udefinerbart, noe hun bare vagt mener å kanskje ha hatt en gang.

Store, spennende spørsmål, mesterlig håndtert.

«Fortrolighet» utforsker fortrolighet og intimitet – originaltittelen er «Intimacies». Ikke minst borrer Kitamura i ubehaget og uhyggen som oppstår når intimiteten er uønsket og uavklart, for eksempel fordi den er begrenset av svært faste roller – som i forholdet mellom en tolk og den tolkede. Hva er nærhet?

Det er store, spennende spørsmål, mesterlig håndtert av Katie Kitamura. «Fortrolighet» dirrer av uoppklarte mysterier, en følelse av uhygge som driver leseren effektivt videre. Den er en av årets beste, mest komplekse og likevel tilgjengelige, romaner så langt, fint oversatt til norsk av Bjørn Alex Hermann.


Mer fra Dagsavisen