Morsomt og ømt portrett av en løgnaktig selvbedrager

---

Roman

Jens M. Johansson

«Familieverdier»

Tiden forlag

---

Da han var ung, var Storm skikkelig god i tennis. Så god at han vant en haug kongepokaler, og spilte mot de aller beste i verden. Han elsket det. Lyden av det perfekte slaget, ballen som treffer racketen. Konsentrasjonen. Den oversiktlige banen. Kjæresten i hvit hatt på tribunen. Å ha sin egen sfære, et prosjekt verken mor, som er en berømt og feiret teaterregissør, eller far, som er en like anerkjent kunstmaler, helt forstår seg på.

Nå er Storm eldre. Riktig nok er han fortsatt gift med franske Marion, hun som satt i hvit hatt på tribunen, og som han har syttenårige tvillinger med. Men Storm sover på sofaen. Marion, som driver et fremgangsrikt kunstgalleri, likte ikke at han «glemte» å fortelle om den kommende rettssaken, der dommeren skal avgjøre om Storm skal idømmes konkurskarantene.

Ja, for det har vært et par konkurser i det siste. Forretningsideer som ikke helt fungerte. Bygging av en svær padeltennishall, for eksempel, lenge før padeltennis tok av i Norge. Små møbler til ditto leiligheter, som dessverre ble litt for dyre for folk som ikke har råd til større boliger. Den typen ting. Kanskje burde han starte med telys som ikke oser?

[ – Alle som har hytte vet at det er mange særheter å forholde seg til. Man må vri på den krana mens man holder inne den knappen og dra i den snora så mange ganger, sier Erlend Loe (+) ]

Storm er full av gode ideer. Det er timing han mangler. Og muligens ærlighet. Eventuelt selvinnsikt. Tenniskarrieren krasjlanda etter et slags sammenbrudd, karrieren som forretningsmann har så langt ikke vært den føniksen Storm skulle ønske. Godfølelsen fra tennisbanen på sitt beste er der sjelden. Dessuten er det dyrt å ha dyre vaner, og venner som antar man har penger. I Jens M. Johanssons ellevte bok, sjuende roman, «Familieverdier», følger leseren Storm gjennom et år med opp- og – særlig – nedturer.

[ Pushwagners liv kokt ned til femten sider? Hilde Louise Asbjørnsen har gjort et forsøk (+) ]

Fortellingen starter på en av de månedlige søndagsmiddagene hos Storms mor, det legendariske teatermennesket. Der «satt mødre og fedre og stefedre og stefedres nye koner og nye koners tidligere menn og mødres nye menn, nevøer og nieser, hel- og halvsøsken, i perioder stesøsken, felles barn og andre barn». Her er «damaskduk, sølvtøy og friske blomster i vasene. Lysekroner, gode viner og serviettringer. Levende lys». Den kulturelt og økonomisk kapitalsterke øvre middelklassen, alias skravleklassen, er samlet.

«Mer opptrinn enn middager», tenker Storm, og har rett i det. Den utvidede storfamilien diskuterer kjønn og trans og feminisme og skeivhet, slik skravleklassen gjør, mellom munnfuller av god vin, og avslutter det hele med litt lett operettesang. En slags mild form for samfunnssatire, som Jens M. Johansson mestrer godt. Forfatteren jobber også som portrettskribent i Dagens Næringslivs livsstilsbilag D2, og det merkes. Han har stålkontroll på trender og statussymboler, hva folka som leser DN spiser og drikker, og hvor de gjør det. Det gir godt grunnlag for et kjærlig humoristisk skråblikk.

Vennskapet [...] er rørende skildret. To menns omsorg og toleranse for hverandre

I «Familieverdier» er Jens M. Johansson likevel enda bedre idet han tøyser litt mindre, og heller lar de store, alvorlige, eksistensielle følelsene ta plassen. Storm har nemlig en venn, Bengt, som også har gått på en smell i livet. Skandalen hadde noe med sex å gjøre. Det faktum at Bengt liker å kle seg i kvinneklær, hjelper kanskje ikke. Men vennskapet Storm og Bengt imellom, er rørende skildret. To menns omsorg og toleranse for hverandre, i med- og motgang. De har helt åpenbart sine feil og mangler, begge to, og kunne sikkert vært irriterende typer å ha tett innpå seg. Men fra den vinkelen Johansson tegner dem, får man sansen for dem likevel. Livet er tross alt ikke så enkelt. Ikke for løgnaktige selvbedragere heller.

[ Forsvarer steforeldre: – Disney har ødelagt mye (+) ]

Selvbedrag og selvsabotasje, selveste livsløgnen, er viktige stikkord her. Hva er det egentlig med Storm? Hvorfor gjør han så mye dumt? Født sånn? Blitt sånn? Hvilken rolle spiller foreldrenes skilsmisse, morens harde prioritering av egen karriere, farens kunstneriske tungsinn oppi det hele? Storm lurer litt på det selv, innimellom. Han skulle gjerne hatt bedre kontakt med barna, de syttenårige tvillingene. Egentlig også gjerne med moren, faren, kanskje til og med søsknene. Ville ting vært annerledes om han klarte å snakke direkte med dem?

[ Ikke les denne boka på et fly! er anmelderens råd om denne boka. Høh? (+) ]

Selvbedrag og selvsabotasje, selveste livsløgnen, er viktige stikkord her.

Johansson lar ham ikke konkludere. I stedet lar han Storm finne på ting – en musikal om forsmådde menn – som lett kan leses som et dårlig kamuflert rop om å bli sett av sin egen mor, teatermennesket. Prosjektet både starter og ender selvsagt annerledes enn sønnen så for seg. Skildringene fra teatermiljøet er muligens ikke spesielt realistiske i det som handler om tida det tar å sette opp et stykke. Men Johansson byr på desto bedre satire idet det dreier seg om nykkete skuespillere, pinlig idoldyrking, og svulstige journalister.

«Familieverdier» er en tidvis morsom, tidvis rørende roman, med en grei dæsj samfunnssatire på toppen. Den får pluss også for et glitrende bokomslag, signert Exil design.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]