Reisen til barndommen

---

ROMAN

Øivind Hånes

«Det tomme toget»

Gyldendal

---

Øivind Hånes har beveget seg inn i sitt biografiske landskap med romanen «Det tomme toget». Resultatet er en poetisk fortelling om barndomsminnenes kraft. Det hele så tilsynelatende enkelt og lavmælt. Forfatteren beveger seg gjennom teksten som et følsomt insekt, trekker inn brokker av erindring om mennesker som en gang levde, om gammel jernbanehistorie, om hus som for lengst er borte, om stemmer og musikk som en gang svevde i et landskap der det nå er stille.

Rammeverket i «Det tomme toget» er en reise fra Oslo til Røros en julinatt i 1966. Fortelleren er den nå 60-årige forfatteren som en gang var den seks år gamle «Gutten» som nå går på toget på Østbanestasjonen, sammen med faren, utstyrt med mat og drikke og tegnesaker. En hel natt skal de tilbringe på toget før de tidlig neste morgen kan gå av på Røros stasjon for å tilbringe to uker hos farens bror på fjellgården Skogheim.

I guttens erindring er dette toget tomt, ingen passasjerer, heller ingen konduktør dukker opp underveis. Og underlig nok klarer gutten å holde seg våken, mens faren ganske snart snorker ved siden av ham. Hver stasjon på denne reisen gjennom Østerdalen har fått sitt eget kapitel i romanen. Stasjoner som for lengst er nedlagt, noen få som fortsatt holder stand, en og annen bygning som er vernet for uoverskuelig tid. Øivind Hånes har tegnet ned deres korte biografi, og beskriver landskapets skiftende karakter og utseende etter hvert som toget beveger seg gjennom skog og fjell nordover.

Det er guttens erindring og opplevelse som gjengis, men også gamle brev skrevet under krigen, og minner om familien på gården Skogheim, er viktige deler av fortellingen. En hel liten familiesaga ligger innbakt i romanen, hele fire generasjoner.

Øivind Hånes tar seg inn på mange sidespor. Han forteller om matvaner, om jakt og fisking og matauk. Og om «helt fantastiske ting om sommeren». Som å skyve en jente på en flåte, rundt på et lite vann. For også minner fra den litt eldre gutten får innpass.

Øivind Hånes er en skarp iakttaker, med sans for konkrete detaljer som forteller om en nær fortid som allerede er borte. På det ikke helt fjerne 1960-tallet fantes det bare ringeklokker i byer og på tettsteder, og telefonen var en sjeldenhet. Disse mange «avvikene» under reisens gang oppleves som naturlige bevegelser i fortellingen.

Øivind Hånes fortellere har ofte utmerket seg ved sin særhet og originalitet, som fuglekikkeren Gordon i «Pirolene i Benidorm», en roman som ga forfatteren en nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. I høstens roman er det en ganske annen atmosfære, snarere en ømhet og tristhet over tiden som forsvinner og minnene som smuldrer hen.

«De siste som forlater huset er minnene. De svever fortsatt rundt på eiendommen i mange år etter at de siste menneskene forsvant, og det vil de fortsette med i uoverskuelig framtid», tenker den godt voksne fortelleren når han i slutten av romanen er tilbake på barndommens tomt, der det nå er forfallet som råder. Han må innse det ubehagelige og brutale: «Det er bare et spørsmål om tid før alt er glemt, før de siste menneskene som husker huset er borte for alltid».